Dag Colle gjør seg noen tanker om hvordan vurdere kvalitet i kunsten.
For noen år siden var jeg på vernissasje i Stenersenmuseet hvor en utstilling av den anerkjente 
kunstneren Marianne Heier ble vist. Veggene i hovedrommet var nakne, men rommet var fylt av forventningsfulle mennesker som gikk rundt og nikket anerkjennende og megetsigende til de hvite, nakne veggene. Etter en stund kom kunstneren selv inn i rommet. Hun steg opp på en liten skammel og holdt en tale. Det viste seg at de tomme veggene ikke alene var selve kunsten. Hun erklærte følgende i en ellers innholdsrik tale:
«Det startet med Israels angrep på Gaza i julen 2008. Bare veldig kalde mennesker kan ha forblitt uberørte av bildene av de døde i restene av det som hadde vært hjem, skoler og butikker. […] Det eneste rette ville være å gjøre noe, å handle. […] Så jeg tilbød Røde Kors den tiden jeg ellers ville ha brukt på å fylle dette utstillingsrommet. I høst har jeg jobbet fulltid som frivillig i staben på Oslo Røde Kors i tre måneder. […] Men etter hvert virket det stadig mindre viktig å opprettholde skillet mellom kunstnerskapet mitt og det jeg holdt på med nå. Det kjentes jo egentlig helt likt ut. Og hvis det jeg gjorde på Røde Kors var del av kunstvirksomheten min, så kunne man vel si at i og med at kollegene mine hadde akkurat de samme oppgavene og utøvde dem på akkurat samme vis, så kunne det de gjorde også ses som en estetisk gest? Var det egentlig noen meningsfull forskjell mellom mitt og deres arbeid? […] På samme måte tenker jeg at kanskje, hvis vi ser ordentlig på dette rommet, vil veggene som skiller det fra verden omkring miste sin betydning.»
Kort sagt: Det hun tilbød publikum var en kunsthandling bestående av et uselvisk engasjement i Røde Kors. Jeg kaller det med hensikt en kunsthandling, fordi spørsmålet om dette i det hele tatt er kunst ikke lar seg stille. Den institusjonelle kunstteorien bestemmer at det som kunstinstitusjonen utpeker som kunst, per definisjon er kunst. Eller som Heier selv uttaler i et intervju: «Talen sier dette er kunst». Og dermed blir det kunst. Punktum. Man kan mene hva man vil om en slik kunstteori, men så lenge den råder grunnen og definerer hva som er kunst i vår tid, har man å forholde seg til det.
Når det er sagt, hvordan skal man vurdere kvaliteten til et slikt arbeid? Hvordan bestemmer man om det er et godt, middels eller dårlig kunstverk?
Nå kan det stilles spørsmål om hvorfor et slikt arbeid i det hele tatt skal underlegges tradisjonelle kvalitetsvurderinger. Er det kanskje ikke tilstrekkelig at arbeidet vekker undring eller ettertanke?
Det er vanskelig å komme utenom kvalitetsbegrepet, ettersom dette nøkkelordet gjennomsyrer og påvirker hele kunstfeltet. I kunst- og kulturpolitiske dokumenter heter det at «staten skal legge til rette for produksjon og formidling av kunst og kultur av høy kvalitet». Prosjektmidler og stipender til kunstnere fordeles på grunnlag av kunstnerisk kvalitet. Begrepet er også sentralt innen kunstkritikk, kunstforskning og i kunstnernes arbeidsprosess. Og hva baserer anerkjennelsen av Heier som konseptuell og relasjonell kunstner seg på om ikke kvalitet av en eller annen sort?
Imidlertid er kvalitetsbegrepet vanskelig å anvende i praksis. Med et stadig mer sammensatt og altomfattende kunstbegrep, blir det også vanskeligere å bestemme og definere kvalitetskriteriene. Det er behov for mer kunnskap om hva som gjør begrepet operativt på ulike områder. 
For en tid tilbake kom det ut en bok med tittel Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur, av redaktørene Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz. Boken er et produkt av et forskningsprogram initiert av Norsk kulturråd med formål å bidra til refleksjon og kunnskap rundt kvalitetsbegrepet. Boken består av ti artikler som drøfter kvalitetsbegrepet fra ulike perspektiver, og viser hvordan kvalitetsbegrepene fungerer i praktisk bruk på ulike områder. I tittelen er begrepet «Kvalitetsforståelser» satt i flertall nettopp for å vise begrepets kompleksitet og flertydighet.
Knut Ove Eliassen, en av redaktørene for boken, tar i sin begrepsanalyse delvis utgangspunkt i industriens og vareproduksjonens begrepsapparat når han skriver at kvalitet er en funksjon av målestokker, og at disse målestokkene igjen er relative i forhold til bestemte sammenhenger. Her er det snakk om kvantifiserbar industriell standard. Estetisk kvalitet utmerker seg nettopp ved at den ikke lar seg kvantifisere. Likevel har vareproduksjonens bruk av målestokker og standarder en viss overføringsverdi til kunstfeltet. En kvalitet skiller det som besitter en bestemt kvalitet fra det som mangler den – et skille som etableres på bakgrunn av mer eller mindre artikulerte kriterier. Kvalitetsbegrepet utmerker seg ved at det er definert relasjonelt og i forhold til en overordnet skala. Det peker alltid tilbake på en målestokk, og dermed også et sett med verdier. Dette gjelder uansett om det dreier seg om objektive eller subjektive kvaliteter, det vil si målbare eller ikke-målbare kvaliteter.
Eliassen avslutter imidlertid ved å påpeke følgende: «Det kvalitetsbegrepet dermed vanskelig favner, er det som skiller seg ut, som bryter med de etablerte målestokkene. Til syvende og sist er det vel dette som gjør at vi opplever kunst og litteratur som god kunst og god litteratur, nemlig at den skiller seg ut, gjør oppmerksom på måten den er på, ved at den er på en annen måte enn hva vi tidligere har erfart.»
Som følge av den siste betraktningen, kan man hevde at hvert kunstverk konstituerer sin egen standard, og ikke lar seg måle og vurdere på grunnlag av standardiserte størrelser. Og her er vi ved en slags kjerne: Nemlig i hvilken grad vi må relativisere kvalitetsbegrepet eller kvalitetsvurderingen for å kunne yte kunsten rettferdighet.
En kan likevel stille spørsmål om det ikke alltid vil være/eksistere kvalitetskriterier som det enkelte verk elle type verk kan vurderes etter. Eliassen nevner så vidt den såkalte «Ønskekvistmodellen» i forbindelse med konseptkunst og relasjonell kunst. Modellen kan være et anvendelig redskap til å vurdere kvalitet i den gjenstandsløse, relasjonelle kunsten av mer performativ art:
I boken Ønskekvistmodellen. Kunstnerisk kvalitet i performativ kunst har tre forskere ved Århus Universitet, Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen, utviklet en metode for å vurdere kvalitet innen teater, dans og musikk. Dette er en modell som nå brukes av Kulturdepartementet i kvalitetsvurderingen av sentrale institusjoner på scenekunstfeltet som mottar statstilskudd.
Modellen tar hensyn til den performative kunstens egenart. Kunsten skapes i møtet mellom utøver og publikum, og baseres på en direkte dialog eller interaksjon mellom kunstner og tilskuer. Modellen etablerer tre sentrale kriterier som inngår i vurderingen av kunstnerisk kvalitet: «villen», «kunnen» og «skullen», som kan oversettes med «vilje», «evne» og «relevans».
Kriteriet «vilje» vurderer kunstnerens engasjement, idé eller ambisjon, det som ligger til grunn for arbeidet/verket: Hans eller hennes uttrykks- og kommunikasjonsvilje til å berøre og engasjere et publikum følelsesmessig og intellektuelt. Kriteriet «evne» tar for seg ferdigheten som skal til for å realisere ideen eller visjonen. Kriteriet «relevans» omhandler spørsmål om hvorvidt arbeidet berører sin samtid, om det spiller sammen med tiden, om det har relevans og interesse for publikum, omgivelser og samfunn.
Kvalitet for performative kunstuttrykk dannes gjennom et samspill mellom vilje, evne og relevans. Vel vitende om at en slik modell ikke favner hele virkeligheten, kan den likevel være et redskap for å vurdere kvaliteten i verk som for eksempel Heiers, som er performative i sitt uttrykk. Hun bruker seg selv i en sosial kontekst for utveksling og utforsking av verdier. Vi er i den relasjonelle kunstens verden hvor vilje til engasjement, evne til å gjennomføre visjonene og graden av samspill med tiden er avgjørende faktorer for å lykkes.
Tilbake til Stenersenmuseet og kunstneren i blodrød kjole på en skammel i et rom med nakne, hvite vegger: I talen viser hun et brennende engasjement for uskyldige ofre i en urettferdig verden. Røde Kors og Genèvekonvensjonene beskrives i idealistiske termer, samtidig som hun reflekterer rundt og undersøker kunstens plass i en fortvilet verden. Med utgangspunkt i en kunstnerisk eksistensiell krise, gjør hun engasjementet i Røde Kors om til et stykke kunstnerisk uttrykk.
Talen gjorde inntrykk og ga stoff til ettertanke. Jeg vil hevde at Heiers verk skårer høyt etter ovennevnte kriterier.
Takk Dag Colle, for en god og tankevekkende artikkel med en interessant problemstillling, som tøyer begreper og kriterier for hva som kan anses som god kunst. Man kan måle et kunstverk etter hvordan det virker på en, etter størrelsen på kunstnerens lerret eller etter hvor mange gram av hver farge en Picasso har brukt på et av sine verk. Men sier dette noe om selve kunstverket? Etter min mening er ikke tomme, hvite vegger kunst, fordi de ikke gir meg noen kunstopplevelse. I sjakken finnes det klare kriterier for hva som er et “godt” kunstverk. Et godt sjakktrekk kan gi stor glede til den som forstår seg på sjakk. Sjakktrekk kan nemlig også anses som kunst. Og for den som forstår seg på kunst, kan et godt kunstverk gi en stor opplevelse. Og hva er så god kunst – kan dette vurderes etter faste kriterier på samme måte som i sjakken? Mål dansens kurve etter en matematisk formel – og har du dermed forstått dansen?
Dags artikkel er god og tankevekkende. Som Kant-inspirert filosof blir jeg straks på vakt når kunstnerisk kvalitet kobles mot moralsk engasjement. Som ivrig hobbypianist og musikkutdannet er jeg på det performative området opptatt av at kunst er forbundet med ferdigheter. Man kan få en genial idé, og ha opphavsrett til den så fremt man kan dokumentere at man har formulert den, men bare en skisse er ikke nok til å kalle det et fullbrakt kunstverk. Det er hele personens håndverksmessige valg- og arbeidsprosess som manifesterer kunstverket som et kommuniserbart uttrykk.
Å dele kunstuttrykk inn i performative og andre, er forresten også bare en temporal grille: En billedhugger utfører (is performing) i sitt ateliér, og verket skaper begeistring når det vises frem, mens musikeren har hugget og hakket, slipt og polert i øverommet før hen begeistrer tilhørerne i en fremføring.
Å stille seg opp på en stol og gjøre ikkenoe bare for å uttrykke en moralsk høyverdig oppfatning, – – – tja, det er kanskje en kunstnerisk prestasjon å tenke ut at man skal gjøre akkurat dét, men jeg blir ikke estetisk imponert av det. Og igjen: Med Kant kan vi argumentere for at kunstuttrykk kan virke som symboler på moralitet, men de bør ikke forfalle til politiske ytringer. Forenklet sagt er de da ikke rene kunstuttrykk lenger, kunsten får en instrumentell funksjon, og kunstneren blir politiker. Og det er helt greit det, vi har ytringsfrihet i landet, og man må kunne velge det uttrykket man vil. Men moralsk styrke gir ikke automatisk verket kunstnerisk verdi. Dét får det først når der er utøvet et ærlig stykke kunstnerisk kompetanse.
Takk for gode innspill. Håper det kommer flere.
Til Vilde Bjerke
Om ikke et sjakkparti i seg selv er kunst, må jeg medgi at jeg har hatt estetiske opplevelser av sjakktrekk som har vært så fullkomment gode at man har følt seg hensatt til en sfære av skjønnhet, harmoni og avklaret væren, elementer som forbindes med tradisjonell estetikk. Men estetikk og kunst er ikke nødvendigvis sammenfallende størrelser, spesielt ikke etter den institusjonelle kunstteoriens inntreden. På spørsmål om hvor estetikken er blitt av på veien, er en fristet til å svare at den forsvant i Duchamps pissoar for vel 100 år siden. Etter den rådende definisjonen av kunst blir et sjakkparti først kunst når Abramovic plasseres foran et sjakkbrett, og hun inviterer deg til et parti sjakk, Vilde.
Til Finn Mølmen
Kantianer eller ikke, en må jo bare anerkjenne Kants bidrag til kunstteorien også, særlig hans tese om at kunstverket må betraktes som et mål i seg selv, dvs. at kunstverk ikke er underlagt instrumentell funksjon eller nyttebetraktninger, men er totalt interesseløst. Men er en slik total interesseløshet eller mangel på instrumentalisering mulig? Må vi ikke innføre en gradvis skala hvor det alltid vil være tale om en grad av interesse, om ikke annet så en interesse for å oppleve kunst og dermed bli berørt.
Dessuten tar ikke institusjonsteorien i det hele tatt hensyn til om et arbeid er instrumentell i sin funksjon. Kunst blir det uansett. Problemet blir kvalitetsvurderingen. Det er en ærlig sak å ta utgangspunkt i håndtverksmessige kriterier, men det forblir kun én av mange mulige og umulige kriterier.
Det var bra å få litt mer orden og klarhet på det kunstfeltet som beskrives. Og dette kan bygges på i forskjellige retninger.
Delvis svar til Dag: Antagelig må den som skal vurdere den kunstneriske kvalitet i et verk, selv ha en viss kunstnerisk kompetanse. Mennesket har slik kompetanse i kraft av seg selv, det er del av vår erkjennelsesutrustning. Evnen kan helt klart oppøves, både blant utøvere og tilskuere. Kvalitet i kunsten er et spørsmål om i hvilken grad og måte verket stimulerer vår lekenhet, så som i rytme, form, sammenheng, uventethet. Det finnes ikke objektive kriterier for kvalitet i kunsten – det må (et) menneske til for å oppleve den. Jeg er mindre opptatt av institusjonene og mer opptatt av mennesket og dets frigjøring. Et verk kan gjerne ha mange egenskaper, som ikke bare er kunstneriske. Men verkets kunstneriske kvalitet kan ikke måles ut fra dets moralske fortreffelighet. Altså er mitt ideal at et kunstverk etablerer sitt eget univers, at kunstneren i den kreative prosess gir åndskreftene fritt spillerom. Det krever øvelse, talent, disiplin og innsikt å få til dette. Forøvrig kan kunstneren gjerne være politisk aktiv. Men skal verket stå seg, og ikke bli sittende fast i historien, må interessen som frembringer det, være leken for lekens skyld.