Før Marina Abramović kom til Oslo høsten 2012, hadde jeg bare sett én eneste performance av henne. Jeg forstod ingenting (men glemte den aldri). Det var 17 år siden i Berlin. Jeg visste knapt nok hva performancekunst var, og tenkte den stereotype tanken: Det er jo bare en naken kvinne som henger på veggen.
Marina Abramovic, ‘Artist Portrait with Candle’, 2012. Framed fine art pigment print.
Hvor mange mennesker tenker fortsatt slik når de ser en kunstner som pisker seg selv eller grer håret sitt til det er ødelagt? Men ignoransen overfor denne kunstformen må ha blitt betydelig mindre etter Abramovićs besøk i Norge. De mange artiklene som ble skrevet om henne har utvidet nasjonens performative horisont. For det er et grunnleggende paradoks ved denne kunstarten: Dens kraft ligger i å oppleve den sanne følelsens øyeblikk. Likevel er refleksjon viktig for å verdsette det man opplever. Man trenger et språk for å registrere sine egne følelser. Og språket finnes. For heldigvis avføder performancekunsten noen av de mest spennende tekster. Ja, man kan få inntrykk at det er i tekstene verkene fullføres.
Det jeg hadde opplevd i Berlin forsto jeg først da jeg leste Erika Fischer-Lichtes banebrytende Performativ Estetikk. Den begynner med en «mind blowing» beskrivelse av Abramovićs performance Lips of Thomas. I 1975 spiste den serbiske kunstneren på et galleri i Østerrike et kilo honning, drakk en liter rødvin, skar en stjerne i magen sin med en tapetkniv, pisket seg selv og la seg på et kors av is. Det viste seg at hun ikke selv ville forlate korset, noe som økte smerten ekstremt. Det var derfor noen tilskuere som avsluttet seansen. Fischer-Lichte mener at dette stuntet var en av de første aksjonene som varslet en performativ vending i vår kultur. Tilskuerne ble tvunget til å ta et moralsk ansvar for forestillingen de så; de måtte gi opp deres historiske posisjon som usynlige kikkere foran titteskapsteateret.
Det som er kjennetegnende for den performative estetikken er altså at vi involveres. Kunsten er ikke bare underholdning, den har en transformerende effekt. Den ellers så tørre teoretikeren Fischer-Lichte nøler derfor ikke med å karakterisere performancekunsten som «en gjenfortrylling av virkeligheten». Dermed tilnærmer den seg det religiøse ritualet.
Dette ble også tydelig på Abramovićs forelesning på et nesten utsolgt Folketeateret onsdag 26. september 2012. At den spirituelle dimensjonen er avgjørende er opplagt, spesielt i Abramovićs tilfelle. Den mentale styrken hun trenger for å gjennomføre sine ekstrem-performances – å sitte i nesten tre måneder på MoMA og se 870 000 mennesker rett inn i øynene, å kutte seg selv en stjerne i magen, å gå flere tusen kilometer på den kinesiske mur – beror selvsagt ikke bare på selvutviklede evner. Hun bodde sammen med aboriginere i Australia, mediterte i India, og skal nå oppsøke en sjaman i Amazonas. Og grunnen er jo at det i disse spirituelle kulturer finnes en stor viten om hvordan man gjenforener kroppen, det åndelige og det sjelelige på en slik måte at man blir i stand til å overskride våre hverdagslige begrensninger. Ja, det er tydelig at Abramović selv har et åndelig anliggende med kunsten sin. «Vi må lære å takle smerten, døden og angsten», er budskapet hennes. Dette har til enhver tid vært religionenes sak. Det er hennes fortjeneste at hun tar med disse elementene fra sine spirituelle ekskursjoner, og som en «ready made» installerer dem i kunsthistorien, approprierer dem. Man kan være takknemlig for dette. For, som hun riktig sier: Klostre og kirker er i dag mindre populære enn gallerier og teaterscener. Dermed har kunsten i større grad et ansvar for å ta vare på menneskenes spirituelle behov.
Abramović avslutter sin performancehistoriske gjennomgang på Folketeateret med å tematisere the drama of the body. Hun påpeker her – med henvisning til Elvis Presleys og Maria Callas´ tragiske skjebne – at kunstnere er i konstant fare for å måtte betale for de store verkene de skaper med kroppslig og psykisk forfall. Kunstneren gråter, men hans tårer er av gull. Vi kjenner det alle: Den triste overraskelsen når man møter et vrak av en forfatter, som ikke desto mindre har skrevet livsbekreftende verk. Men Abramović lærer oss at det ikke trenger å være slik, at det faktisk kan være omvendt: kunsten er et sjokk, kunstneren et lykkelig menneske. Vestens kunstnere kan lære fra Østens åndelige tradisjoner og dermed gi the drama of the body en «happy ending». Hun er selv det levende beviset for denne tesen. Hennes verk synes å være innbegrepet av «det forstyrrede», «sære» og «ekstreme». Hun selv virker harmonisk, frisk og glad.
Etter foredraget gjentar hun sitt kjente art-manifesto. Hun ramser opp, på en mantrisk måte som gjør denne sekvensen til kveldens kunstneriske høydepunkt, what an artist has to do and not to do. «An artist has to forgive!», slik insisterer hun på kunstens spirituelle dimensjon. «An artist should not make himself to an idol», gjentar hun flere ganger selvironisk, «an artist should not make himself to an idol». Og så krever hun: «An artist should do long-durational performances». Det er sent på kvelden, foredraget i et mørkt folketeater har vart lenge. Et øyeblikk håper jeg at denne lecture selv vil utvikle seg til en long–durational performance, at hun vil holde på i mange, mange timer og slik bevise performativt at denne kunstformen er som et opphold i et kloster: krevende og involverende for hver og en. Ikke bare ord, men også handlinger. Ikke bare underholdning, men også en grenseerfaring. Men hun er snill mot publikum og kvelden slutter kort tid etter med applaus.
Abramovićs besøk har vært uvurderlig viktig for performancekunsten i Norge. Samtlige aviser og TV-kanaler har rapportert om aksjonene, foredraget og tilstedeværelsen hennes – ikke som skandaleoppslag, men i et interessert toneleie! Dette betyr et kollektivt løft når det gjelder forståelsen for kunstformen. I enhver krok av landet har de meningsdannende aviser påpekt at det faktisk kan være et kunstnerisk og spirituelt anliggende å piske seg selv, å se på en naken kvinne som henger på en vegg, eller å sitte og se inn kunstnerens øyne i timevis. Jeg håper at man med dette vil slutte å oppfatte denne kunsten som gale menneskers ønske om å få oppmerksomhet. At man fremover vil forstå at det her dreier seg om en kulturell praksis, som har til hensikt å gjenfortrylle eksistensen med virkelige handlinger og ord. Å utforske tilværelsen med en beåndet kropp.
Med Abramovićs besøk har landets kollektive bevissthet om performancekunsten i løpet av en uke tatt et sprang ti år frem i tiden! Evig takk!
Essayet sto på trykk i papirutgaven av Kunstforum 1 – 2013, og publiseres på nett i anledning Marina Abramovics prosjekt Skrik i Ekebergparken.