Performancekunstner til debatt

Performancekunstner Marina Abamovic har forlatt Oslo. Hennes rolle i Christian Ringnes´ skulpturpark har provosert mange. Vi følger opp debatten.

I et underholdende innlegg i Aftenposten (15. august) lar kunsthistoriker Tommy Sørbø seg provosere av performancekunstner Marina Abramovics suksess, noe han mener skyldes kulturell merkevarebygging av et innholdsløst «produkt» eller det vi i kunstfeltet kaller et kunstnerskap. Det er klart at når Aftenposten slår opp for andre gang at Abramovic mener at «kunst skal provosere» så kan det låte hult og mer som en corporate slogan enn som enn reell og relevant posisjon. Selv jeg må innrømme at jeg blir skeptisk til kunstnere som driver med kunst for å «provosere» – veien er kort til at ganske uinteressante kunstverk kan slenges ut i en bredere offentlighet på grunn av sine evner til å skape skandale og gjøre folk sinte og ukomfortable.

Et spirituelt prosjekt

Spørsmålet er om Abramovics «provoserende» kunst har et dypere anliggende enn å skape merkevare. Med sin tredveårige bakgrunn som en perfromancekunstner som utfordrer sin egen kropp og bryter ned grenser mellom offenlig og privat for å knytte spirituelle bånd med publikum, kan det være vanskelig å tro at hennes prosjekt handler om å bygge en overflatisk merkevare. Slik jeg ser det knytter hun seg til en spirituell åre i teater og performancekunsten som strekker seg fra Antonin Artauds «grusomme teater» til Wieneraksjonistene. I denne tradisjonen er målet å trenge gjennom den ytre hinnen av rasjonelt hverdagsliv og komme til noe dypere, mer dyrisk og irrasjonelt – for å skape mellommenneskelige felleskap basert på en form for åndelighet. Jeg tror hennes prosjekt er oppriktig, og ikke en smart brandingstrategi. Det er dermed ikke sagt at hun ikke kan kritiseres. Tvert imot er det bare sunt etter min mening å stille kritiske spørsmål om de kunstnerne som oppnår den typen suksess og kjendisstatus som Abramovic har.

Sørbøs innlegg tjener nok mer som underholdning enn som reell kritisk analyse. Det er et enkelt og billig grep å gi inntrykk av at hardt arbeidende kunstnere bare er noen lurendreier som får sin berømmelse fra en gjeng suspekte kunsthistorikere og kuratorer. Men det er jo et fornøyelig innlegg, og ikke noe man skal ta for alvorlig.

Et problematisk emblem

I etterkant av Sørbøs innlegg har også andre latt seg provosere av Abramovic, da særlig knyttet til hennes rolle i Christian Ringnes´ skulpturprosjekt i Ekebergparken. I Morgenbladet (23. august) skriver Vilde M. Horvei om Abramovic og Skrik-prosjektet at «stuntet i Ekebergparken etterlater en bitter ettersmak» på grunn av «de stadig mer motsetningsfylte posisjonene kunstneren assosieres med.» Hun ser det som at Abramovic svikter som kunstner og undergraver sitt prosjekt når hun bidrar til å legitimere Ringnes´skulpturpark – en park som er blitt kritisert for sitt ensidige fokus på det kvinnelige, og for hvordan kapitalen får råde uhemmet i Ekebergparken.

Det kan virke kunnskapsløst og ansvarsfraskrivende av Abramovic når hun påstår at hun ikke har ansvar for konteksten rundt hennes kunstverk. Det kan også virke som hun ønsker å nedvurdere sin egen makt som offentlig anerkjent og kjent performancekunstner når hun hevder at hun «lager bare et kunstverk». Det er et legitimt spørsmål om Abramovic i denne saken er blitt redusert til et positivt emblem for Christian Ringnes og den parken han ønsker å sette opp. Å avvise den problemstillingen slik Abramovic gjør, er mildt sagt problematisk.

Abramovic og kapitalismens ånd

I lys av de debattene som pågår i media og på sosiale medier om Abramovic, hennes kunstnerskap og hennes rolle i å legitimere Ringnes-parken, publiserte Kunstforum i går et intervju som kunstkritiker Lars Elton gjorde med kunstneren under en pressekonferanse mandag 25. august. Intervjuet er en utvidet utgave av et intervju som sto på trykk i VGs nettavis tirsdag 26. august. Her svarer hun på kritikken av samarbeidet med Ringnes og utdyper sine egne intensjoner og opplevelser knyttet til Skrik-prosjektet.

Vi følger opp idag med et essay av performancekunstner Julian Blaue tidligere publisert i Kunstforum 1/ 2013 under tittelen Religion som spirituell readymade hvor han beskriver et håp om at Abramovics tilstedeværelse i Norge vil være med på gjøre den spirituelle performancekunsten mer forståelig og akseptert i en bredere offentlighet.

Blaue reflekterer i teksten Den performative etikk og kapitalismens ånd. Et postskriptum. over sitt tidligere essay med ordene: «Min profeti gikk ikke i oppfyllelse» før han konkluderer med at Abramovic «har dessverre glemt at kapitalens ånd spiser alt den kan få.» Deretter beskriver han det han kaller et meny-kart der «en slaktet Abramović blir tilbudt i tre retter, fulgt av mine gjenopplivningsforsøk, hjulpet av permancekunstens bestefar Joseph Beuys.»

Kunstforum ønsker med disse artiklene å belyse de diskusjonene som pågår rundt Abramovic, hennes Skrik-prosjekt og forbindelsen til Christian Ringnes og Ekebergparken, og å bidra til ytterligere debatt.