Med utstillingen June Twenty-First på Entrée i Bergen, byr Dillan Marsh på flere assosiasjoner, fra pop art til motorsykkelløp, fra midtsommerfeiring til reklameskilt.
Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger
Slagverk, motorsykkel og reklame
Gjennom en stor skjelettlignende stålkonstruksjon trer vi inn i Dillan Marshs (f. 1980, UK) romdekkende installasjon, June Twenty-First, laget spesielt for Entrée. Utstillingen består av flere komponenter som hver for seg fungerer som selvstendige verk, men utstillingen har én tittel og ingen verksliste, det er derfor naturlig å lese den som én installasjon.
Langs veggene, innenfor «porten», er det snekret opp «benker», eller temporære tribuner, umalte og ubehandlede. Med en skrånende fremside er de litt ubehagelige å sitte på, og uten å ha bli invitert til det, hadde jeg nok ansett dem som en ramme rundt resten av utstillingen, en ramme som for øvrig fint knytter de enkelte verkene sammen til en helhet i rommet.
Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger
I midten av hesteskoen av tribuner troner fire «søyler» i forskjellig høyde, bygget opp av gummidekk, trommer, flerkantede esker og motorsport-hjelmer. Alle komponentene ser ut til å være godt brukt og bærer preg av å ha levd et liv før de som object trouvé ble deler av Marshs kunstverk.
Bak søylene på motsatt vegg, vis a vis inngangsdøren, er to flagg i kryss i rød og gult. Fargene og mønstrene går igjen i den store stripen som dominerer hele vindusveggen til Entrée, og på skjermene som åpenbarer seg i sideblikket idet man går inn i rommet. Denne skulpturen er satt sammen av tre skjermer, stroppet sammen i en stabel. Bildene på skjermene varierer i hastighet og virker både forstyrrende og samtidig levende og livlig, mye takket være fargene og de raske, repetetive bevegelsene.
A day at the races
Dekkene, flaggene, materialene og ikke minst hjelmene, sammen med en sterkt tilstedeværende lukt av gummi fra dekkene og de sterke fargene gult og rødt, gjør det vanskelig å løsrive seg fra assosiasjoner til motorsykkelløp. Jeg innrømmer et tidligere flerårig fan-forhold til Eurosport, MotoGP, Alex Barros og Valentino Rossi, men selv uten dette er assosiasjonen svært nærliggende.
Med gult og rødt som dominante farger i utstillingen, er assosiasjoner til store reklameskilt for bensinstasjoner som Shell heller ikke langt unna. Marsh har tidligere brukt grep fra reklameskilt og merkevarebygging i sine verk. I utstillingen June Twenty-First er det selve virkemidlene i den kommersielle markedsføringen Marsh tar i bruk: de sterke fargene, «brandingen» av Entrées store vindu og det repetetive mønsteret på skjermene.
Med utstillingen gjør Marsh galleriet til en større del av sin utstilling enn bare et rom å vise kunsten i. Entrées egen logo er fjernet fra vinduet, i stedet er vinduene dominert av to store, røde linjer som møtes i en spiss i midten og som gjør Entrée svært synlig fra utsiden, et blikkfang i gaten på samme måte som de store Shell-skiltene er langs motorveiene. Som Entrée skriver på sin nettside: «Entrée finds itself re-branded and built into the concept of the work on show».
Med disse grepene er referansene til pop art også sterkt tilstedeværende, i både både form og innhold. De sterke fargene og det repetetive mønsteret samt Marshs bevisste bruk av kommersiell markedsføringsvirkemidler kan ikke annet enn å gjenkalle Andy Warhol.
Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger
Å samles rundt bålet
Åpningsdagen til Marshs utstilling falt på 21. juni, som er sommersolverv, årets lengste dag. Fest og feiring er assosiert med tiden rett etter denne dagen i året med flest soltimer. Her i Norge er det Sankthans som gjelder, med feiring, bål og fest, men det å feire midtsommer har tradisjoner mye eldre enn kristendommen. Ved å kalle utstillingen, eller installasjonen, June Twenty-First, påkaller Marsh en positiv stemning assosiert med sommer, sol, fest og ritualer. Tittelen har tilsynelatende ikke noe umiddelbar sammenheng med verkene utstilt, annet enn at åpningen falt på denne fredagen. Sammenhengen må vi derfor reflektere rundt selv, hjulpet av introduksjonen på Entrées nettsider, også de for anledningen rød- og gulrutet lik mønsteret på skjermene og ett av flaggene i visningsrommet.
Gjennom tittelens referanse til sommersolverv søker utstillingen, ifølge nettsiden, å vise hvordan vi gjennom deltakelse i større eller mindre feiringer, tilstelninger og ritualer også er del av et større system, faktisk et kosmisk system. Denne forbindelsen synes svært subtil i opplevelsen av installasjonen, det er ikke lett å få fatt i hvordan kunstnerens overordnede budskap skal overføres. Men den nye publikasjonen av Apis Press, lansert samme dag og i forbindelse med utstillingen, med tekster av Eleanor Clare, kan kaste lys over Marshs inspirasjonskilder, og hvordan vi kan tolke tittelen og verkene utstilt.
Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger
I tillegg til å havne på årets lengste dag, markerte åpningen av June Twenty-First lanseringen av nevnte publikasjon, og lanseringen av første utgave av Utstillingsguide for Bergen (utstillingsguide.no). Vernissagen markerte altså flere begivenheter og gjorde installasjonen i seg selv til en arena for festligheter og feiring. Og det er en positiv opplevelse å være i rommet med de bevegelige skjermbildene og søylene av dekk og trommer og hjelmer, de sterke fargene og den litt skarpe lukten. Som installasjon har Marsh fått mye ut av Entrées lokaler, det er en vellykket bruk av rommet.
Installasjonen kan leses og tolkes på mange måter, det er mye å ta av både i referansene og i opplevelsen av rommet, og er vel verd et besøk. Men på tross av at jeg aner noen interessante assosiasjonene rundt ritualer, systemer og vår alles søken etter tilhørighet og plass i den store sammenhengen, må jeg innrømme at jeg fremdeles finner det litt vanskelig å løsrive meg fra inntrykket av å være på et MotorGP-løp.