Kunstkrig på Roskilde-festivalen

Roskilde-festival 2013 hadde fokus på demokrati og samarbeid under parolen CHANGE. Men festivalens kunstprogram avspeilet dette i liten grad.

Å tenke utenfor boksen
I en pressemelding proklamerer festivalen at den ønsker å inspirere og oppmuntre festivalgjestene til å skape et bedre og mer bæredyktig samfunn. Men kunstprogrammet bar ikke spesielt stort preg av parolen.

Akkurat som i fjor hadde festivalen hyret en grand old man innen graffiti/street art-verdenen til å utsmykke tribunen foran Orange Scene, nemlig amerikanske Ron English, kjent for billboards og plakater med politiske budskap. Festivalen bød også på et par artige arkitekturprosjekter, blant annet en tornado av hopperinger, en katedral laget av ølbokser og den kreative leiren Dream City, hvor deltagerne hadde bygget en landsby på 100 dager. Scenen Velvet State dannet rammen for forskjellige performanser. Business as usual.

Et prosjekt viste derimot festivalledelsens evne til å tenke utenfor boksen. Det er allment kjent at festivalen kompromissløst brukte halvparten av musikkbudsjettet på popdronningen Rihanna. Tilsynelatende like kompromissløst hadde de invitert den russiske kunstgruppen Voina til å interagere med festivalen.

Kunstnerne i Voina er ettersøkt av politiet i Russland. I russiske øyne er aksjonene deres, som har til hensikt å fremme ytringsfrihet, kunstnerisk frihet og åpenhet omkring krenkelser av menneskerettigheter begått av det russiske styret på daglig basis, kriminelle. Ordet Voina betyr «krig» på russisk, men fremtredende intellektuelle og systemkritikere fra hele verden slutter seg til kunstgruppens kreative kritikk. Det kan passende nevnes at Pussy Riot er utsprunget fra Voina.

VOINA Wanted
Av festivalledelsen fikk Voina frie tøyler til å gjøre som det passet dem på Roskilde. Dessverre virket det som de frie tøylene egnet seg best til pressemeldinger og hype for festivalledelsens vedkommende. Etter utsagn fra Voinas danske representant, Denis Rivin, hadde festivalledelsen i fire måneder i forkant av festivalen vært mest opptatt av å trygle gruppen om å ikke sette fyr på kjøretøyer som en del av deres kunst. Men da gruppen gikk i gang med aksjonen VOINA wanted 3. juli, fikk pipen en annen lyd.

3. juli hang kunstaktivistene opp unike silketrykk av originale kunstplakater med illustrasjoner av hvorfor Voinas medlemmer er ettersøkt av de russiske myndighetene. Plakatene ble hengt opp over forskjellige reklamesøyler og andre kunstneres plakater, og var ment som manualer for festivalgjestene til hvordan man kan bedrive ikke-kommersiell street art. Aksjonen forsøkte å sette fokus på at både kunstnere og næringslivet tilstede på festivalen er like passive overfor politiske fanger, menneskerettigheter og fri kunst som den russiske stat.

Aksjonen var en test, og selve verket bestod av reaksjonene fra de andre kunstnerne og næringslivet. Og reaksjonen uteble ikke. Plakatene ble revet ned i sinne, og selv den legendariske kunstneren Ron English, som har blitt berømt for selv å lage illegale billboards og veggmalerier med politiske slogans ble fornærmet og rev Voina-plakatene ned.

Festivalledelsen informerte Voina om at hvis de fortsatte i samme stil ville de få klippet festivalarmbåndene sine og bortvises fra området. Fra å bli bedt om å ikke sette fyr på noe, ville Roskilde-festivalen nå forklare den provoserende kunst-gruppen hvor, hvordan og når de skulle skape sine provoserende verker. Spørsmålet som melder seg er hvorfor festivalen inviterte Voina i utgangspunktet, og hva de egentlig hadde forestilt seg? På papiret passer kunstgruppen godt inn under sloganet CHANGE, og tar man en nærmere titt på Voinas aktiviteter virker ovennevnte reaksjon lettere søkt og malplassert. Visste ikke festivalledelsen hvem de booket da de inviterte Voina?

Fuck you
Voina har markert seg med en rekke prosjekter. Et av deres mest kjente er Dick captured by KGB! 14. juni 2010 malte Voina en enorm fallos på broen Liteiny i St Petersburg, bare minutter før broen gikk opp. Aktivistene sprayet på malingen mens de løp fra sikkerhetsfolkene på broen. Det tok dem kun 23 sekunder å male den 65 meter høye penisen. Vaktene kunne ikke hindre broen å gå opp, og som resultat reiste penisen seg rett foran det gamle KGBs hovedkvarter, nå den nasjonale sikkerhetstjenestens hovedkontor. Man kunne se den fra hele sentrum av St. Petersburg. Kritikken i form av et «Fuck you!» var rettet mot det korrupte makthierarkiet i Russland.

Et annet verk, Palace Revolution ble utført 15. september 2010, hvor medlemmer av Voina veltet syv politibiler (det satt politimenn inne i noen av dem) i sentrum av St. Petersburg i protest mot korrupsjon i politiet. Gruppesex-verket Fuck for the heir, Puppy Bear! med blant annet en høygravid kvinne, foregikk på Timityazev naturhistoriske museum i Moskva på valgaftenen, i protest mot President Dmitri Medvedev. Med verket In Memory of the Decembrists – A Present to Yuri Luzhkov, «hang» gruppen to homoseksuelle og tre asiatiske gjestearbeidere i Moskva i protest mot borgemesterens homofobi samt dårlige leve- og arbeidsvilkår for importert arbeidskraft i Moskva.

Med How to snatch a chicken – VOINA in the supermarket! demonstrerer en av gruppens kvinnelige medlemmer hvordan man kan stjele en kylling ved å stikke den opp i vagina som et symbolsk «fuck you» til «Kremlins horer». Den berømte gatekunstneren Banksy har vist sin støtte ved å selge et trykk av en av sine verker kalt Choose Your Weapon for 80 000 pund og har donert pengene til Voina.

En situasjonistisk oppstandelse?
Voina har mye til felles med 60-tallets situasjonister, en kulturell praksis utviklet av Situationiste Internationale (SI). SI besto av en liten gruppe av politisk og kunstnerisk radikale aktører fundert i  marxistisk teori og tidlig 1900-talls avant-garde, med ambisjoner om revolusjonerende sosiale og politiske endringer i Europa.

Situasjonistene sto for en fri, venstreorientert kritikk av samfunnet. Mye av kritikken var fundert i ideen om at kapitalen har praktisert en nær komplett dominans av den vestlige kultur, og at kapitalismen har tatt form av varefetisjisme. En annen situasjonistisk kritikk var måten det kapitalistiske samfunn dikterer hvordan byrommet skal brukes. De beskrev det moderne samfunnet som et «skuespillersamfunn», altså at folk er redusert til tilskuere uten mulighet til å gripe inn og endre sin egen virkelighet.

For SI var meningen med kunst å skape en revolusjonær bevissthet, ikke å skape eksperimentell kunst. Guy Debord, en av grunnleggerne av SI, mente at det kapitalistiske samfunnet hadde nøytralisert alle tidligere forsøk på å utfordre det borgerlige hegemoni. Gjennom tilegnelsen av avant-garde-kulturen hadde den borgerlige klassen forandret all kunst, alle undergravende former og symbolske verdier for verkene. Denne konklusjonen førte til alle kunstnere ble ekskludert fra gruppen i 1962. Kunst tilhørte fortiden, og fra nå av ble kunst realisert i den revolusjonære praksis. Man skulle vie seg til anti-kunst. Ideen var å tilegne seg skuespillersamfunnets representasjoner for dermed å skape subversive og kritiske effekter. Dette skulle gjøres fra innsiden, og derfor ble medlemmer tvunget til å kamuflere sine kunstneriske intensjoner og bli usynlig i samfunnet skuespiller. På denne måten ville man skape en slags «kunstnerisk terrorisme».

Viktige problemstillinger
Umiddelbart er det en verden av forskjell mellom Danmark og Russland, og det er selvfølgelig grobunn for et kraftigere kunstnerisk uttrykk når man lever i en repressiv stat som Russland, hvor det faktisk er noe å protestere mot. Ikke desto mindre er det, i følge Denis Revin, Voinas ønske å belyse de mange problemer som Danmark og Russland faktisk har til felles: stigmatisering av sosiale grupper, diskriminering og undertrykkelse. Voina vil sette fokus på overordnede spørsmål om menneskerettigheter i Russland, og hvordan Danmark også viser tendenser til innskrenkning av demokratiske rettigheter.

Voina besøkte Danmark og Roskilde Festival for å fungere som katalysator for en konfronterende og mangfoldig debatt. Spørsmål som hvorfor den danske stat ikke tar avstand fra Putins diktatoriske tendenser, hvorfor ingen politikere kritiserer den ekstreme og snart innførte lov mot «homoseksuell propaganda» eller de russiske myndighetenes sjikane av Ngo-er [non-governmental organization. red. anm.] og internasjonale kulturinstitusjoner, blant annet Det Danske Kulturinstitut, er både reelle og viktige nok.

Europe Sucks
Tilbake på Roskilde-festivalen holder Voina 4. juli aksjonen Europe Sucks. På broen fra campingområdet til festivalområdet har gruppen satt opp en bar med vodka-shots og syltede agurker. Et enormt banner med bilde av gruppens leder Oleg Vorotnikov, som sitter fengslet i St. Petersburg på bakgrunn av gruppens mange aksjoner, vaier i vinden. «Bartenderen» er iført Putin-maske og har en stor hudfarget dildo stikkende ut av buksesmekken. Det ropes «Free vodka! Come and get free vodka!», og folk stimler forventningsfullt sammen. «Suck the dirty dick of Putin and get a vodka shot!» Et par bramfrie festivalgjester ifører seg en maske av den danske statsminister, Helle Thorning-Smith, og erverver seg et vodka-shot.

Den på samme tid situasjonistiske og karnevalistiske aksjonen er en protest mot Danmarks økonomiske samarbeid med Russland, og fungerer godt. Klokken er 16 på Roskilde-festivalen, og hvem har ikke lyst på en vodka-shot? Men etter en kjapp cost vs. benefit-analyse viser prisen seg å være for høy for de fleste, hvilket illustrerer den aktuelle problemstillingen på en vidunderlig vulgær og polemisk måte.

Fuck Hypocrisy
Voinas siste aksjon på festivalen  er en symbolsk protest mot hykleri. Under aksjonen Fuck Hypocrisy klipper Voina selv deres Roskilde-armbånd, som symbol på at festivalen burde klippe sine bånd til Danske Bank. Som gruppen sier i en pressemelding: «Hva hjelper det at Roskilde Festival støtter Røde Kors med å skaffe mat til sultne barn, når man samtidig understøtter at Danske Bank spekulerer i matvareindustrien – en investeringskategori som i følge FN i 2008 alene var med til å tvinge 40 millioner mennesker ut i sult?»

Festivalens humanitære image kolliderer altså med bankens uetiske politikk. Men det kan man jo gjøre noe med. Hvis man gidder. Protesten var nemlig ikke bare ment som en kritikk av festivalen, men et bilde på hvordan vi som moderne mennesker i den vestlige verden ikke er nevneverdig interessert i å kompromittere våre konforme liv ved å sette handling bak verdiene vi smykker oss med, og i høy grad identifiserer oss med. Aksjonen var ment som en øyeåpner for å vise at vi kan gjøre noe, det er vårt eget valg. Et kort øyeblikk så jeg for meg hvor storslått og fantastisk det ville vært hvis alle på festivalen klippet våre armbånd av i samme stund og overga oss til kaoset, eller i det minste at Voinas medlemmer ble igjen på festivalen uten armbånd, nå som virkelig lovløse, frie til å velte søppelbiler i protest mot forbrukermentaliteten. Men det skjedde ikke. Medlemmene stormet teatralsk ut av området med heist svart flagg, og det var det.

Dristig allianse
Roskilde-festivalen vil være den samme neste år. Hedonisme, øl, pølser og fulle tenåringer holdt i sjakk av en hær av skrankepaver ikledt oransje vester som kontrollerer festivalen i en Deleuziansk fantasi av åpne og lukkede soner bestemt av fargekoder på stramtsittende plastarmbånd. Det sosiale hierarkiet på festivalen er til å ta og føle på.

Det vakreste «fuck you»-aksjonen Voina utførte på årets Roskilde-festival var å gi en vietnamesisk flaskesamler et armbånd som gir adgang til den magiske Backstage Village. Han er den første flaskesamleren som noensinne har satt sine ben i denne sonen, og kunne her boltre seg blant festivalens elite: Journalister, artister og kjendiser, hvorav mange aldri ser en konsert i løpet av sitt opphold på festivalen, men i stedet velger  tilbaketrukket networking over kjølige mojitos. Hva han fikk ut av det vites ikke, men symbolikken var enestående.

Med sitt besøk på årets Roskilde-festival viste Voina igjen sin evne til å inngå i enhver kontekst ved å iscenesette seg selv og konstruere situasjoner som blottlegger dobbeltmoral og hykleri, og som vekker publikums kritiske sans. Voina presterte å inngå i kunstnerisk dialog med Roskilde-festivalens mange fasetter, mens de samtidig satte fokus på sin egen viktige kamp for ytringsfrihet og menneskerettigheter i Russland. Med andre ord: Voina donerte litt street cred til Roskilde, og Voina brukte Roskilde som en plattform for medieoppmerksomhet omkring sitt virke. Jeg vil våge å påstå at det var Voina som kom best ut av den dristige alliansen.