Sindre Foss Skanckes utstilling på Trafo kunsthall gjør meg hensatt til et annet sted, utenfor tiden, skriver vår anmelder.
Sindre Foss Skancke: Dyrets sjel gis til vederstyggeligheten. Foto: Hans Jørgen Ersvik. Med tillatelse fra Trafo Kunsthall
Sindre Foss Skancke stiller ut 14 særpregete malerier i utstillingen Katedral som vises på Trafo kunsthall i Asker. Bildene har obskure titler som Dyrets sjel gis til vederstyggeligheten og Oracle born under our Third Sun og er alle del av en helhet, et visjonært storkunstverk som i temavalg kan minne om apokalyptiske mestre som Hieronymus Bosch og Gustave Doré, men som allikevel har sin helt individuelle stil. Fargekonsentrasjonen i denne malerirekken er avgrenset til sort, grått og orange. Vi beveger oss i et apokalyptisk landskap, der mennesker i ufattelige lidelser blir levende fortært av demoner. Der menneskene kjemper, men det er tilsynelatende fånyttes. De dyriske driftene vises i all sin perversjon, begjær og seksualitet er samtidig nytelse og straff i dette obskure universet. Samtidig hentyder utstillingens tittel Katedral at det dramaet som utspiller seg i maleriene også har en iboende hellighet over seg, det heslige kan også ha en aura av noe som er adskilt, opphøyd.
Kunstneren er selv svartmetallmusiker og tydelig påvirket av et mørkt univers med okkult symbolikk. First Magus Rider viser en skikkelse som kommer ridende på noe som ikke er et esel, men ligner mer på en slags hund, og skikkelsen er ikke Guds sønn, heller en dunkel kreatur iført okkulte symboler jeg ikke vet betydningen av. Samtidig blir en fløytespillende mann blindfoldet av sin elskerinne, begjæret hindrer ham i å se verden som den er.
Sindre Foss Skancke: Opplysningens endelikt. Foto: Hans Jørgen Ersvik. Med tillatelse fra Trafo Kunsthall
Det helt andre
I Das Heilige – Über das Irrationale in der Idee des Göttlichen und sein Verhältnis zum Rationalenbeskriver Rudolf Otto det hellige som noe fascinerende og samtidig skremmende i sin annerledeshet, mysterium tremendum et fascinans. Det hellige er det andre, det tilhører ikke vår verden, men en verden som er skjult for det profane øye. Foss Skanckes malerier fremstiller mennesket nakent og hjelpeløst i møte med noe det ikke kan forstå. Og noe som det kanskje heller ikke ønsker å forstå. Den tilsynelatende rasjonelle verden er trukket til side, og noe mørkt og skremmende kommer til overflaten. Tittelen på maleriet Opplysningens endelikt, er betegnende her. For Otto var det hellige både en beskyttende kraft og noe som kunne oppleves truende. Hos Foss Skancke er det truende elementet det dominerende, men denne trusselen åpner også opp for ekstasen, det livsbejaende, nytelsen i det å rive noe i stykker.
Og kanskje er det her at også et nytt perspektiv kan komme inn. For noe må dø for at noe nytt kan oppstå, det er en evig lovmessighet. I hinduistisk mytologi illustreres dette i den indiske gudinnen Kali, ødeleggeren som vasser i blod på dødsmarkene med et halskjede av avhogde hoder. Samtidig er hun den som sørger for at nytt liv igjen kan blomstre opp av grunnen i ødelandet. Den norrøne religionen, som er en av Foss Skanckes inspirasjonskilder, har det samme sykliske verdensbildet. Slik blir kunstnerens demoner ikke nødvendigvis kun destruktive krefter, de kan like gjerne representere noe eller noen som river ned for igjen å bygge opp.
Sindre Foss Skancke: Midnattsmesse i dyreriket (det nedre sjelsliv mates). Foto: Hans Jørgen Ersvik. Med tillatelse fra Trafo Kunsthal
Menneskene i maleriene er for det meste framstilt uten personlighet og et tydelig kjønn, de er mer en representasjon av arketypen menneske, av menneskeheten som helhet. Disse menneskene er bundet til jorden og uten fluktmuligheter, demoniske skikkelser torturerer dem. Midnattsmesse i dyreriket (det nedre sjelsliv mates) viser en kneblet mann som mates av en stor fugl. Det at det er hans nedre sjelsliv som mates kan leses som en referanse til mystikeres og gnostikeres lære, vi mennesker er fanger på jorden, vårt høyere jeg er skjult. Vi har alle et potensiale til å nå noe høyere, men det blir sjelden realisert.
Apokalypse og vulkanutbrudd
Malerienes farger sort, grå og orange har arketypiske betydninger, både døden og den livsutfoldende, men samtidig destruktive vulkanen som spytter ut sin vitalitet fra jordens indre er fremstilt i disse fargene. Apokalypsen utfolder seg i samtlige malerier som en ukjent og voldsom kraft, en feiring av livet helt inn til døden.
Offeret er også et tema som går igjen. Offeret som en evig prosess. I Old Blood for a New Moon holder en mann med sort kappe et hjerte i hånden, han rekker det mot en demonisk skikkelse. I bakgrunnen ser man tegn på at det er et okkult rituale som foregår, en hodeskalle på et alter. Foran månen på himmelen flyr det en stor fugl. Tittelen kan referere til akvarellen Blood on the Moon av Austin Spare, en kunstner som er særlig kjent i okkulte kretser.
Det er befriende at det fremdeles skapes kunst som eksisterer på egne premisser, som er hinsides den gjeldende politiske kontekst. Sindre Foss Skanckes malerier lar en skjult verden komme til syne, utenfor tiden. En indre verden som også finnes, i en parallell virkelighet.
Sindre Foss Skancke: Old Blood for a New Moon. Foto: Hans Jørgen Ersvik. Med tillatelse fra Trafo Kunsthall