Gamle gubber på Stortinget

Toget er gått for monumentet til Christian Frederik. To gretne, gamle gubber har fått viljen sin.

Philipp Velyn [Public domain], via Wikimedia Commons

I Aftenposten idag kritiserer stortingsrepresentant for Høyre, Henning Warloe, sine partikolleger Per-Kristian Foss og Lars Roar Langset for deres konservative kunstsyn i prosessen rundt minnesmerket til kong Christian Frederik.

Warloe er i kunstfeltet kanskje bedre kjent for den innsatsen han gjorde som kulturråd i Bergen. Mange mener at Warloe har vært vesentlig for den oppblomstringen billedkunstfeltet i Bergen ha opplevd det siste tiåret, og han har spilt en sentral rolle i opptakten til Bergen Assembly – An Initiative for Art and Research, en triennale som går av stabelen første gang i høst.

Den rollen Warloe har inntatt i forhold til billedkunsten generelt er adskillelig mer progressiv enn det Høyre-representanter ofte står for. I den noe spesielle situasjonen som har oppstått rundt monumentet til kong Christian Frederik påpeker han det konservative synet til sine partikolleger på denne måten: «man lager ikke et slikt monument for å tilfredsstille smaken til dem på Stortinget. Man lager det heller ikke basert på en kunstsmak fra fortiden, man lager det for fremtiden.»

I desember trakk de tre kunsfaglige konsulentene Kari J. Brandtzæg, Per Hess og Olga Schmedling seg i protest da Stortingets presidentskap vedtok at monument skulle bety statue. I den opprinnelige utlysningen til monumentet var ikke figurative skulpturer ekskludert, men etter ny utlysning presiseres det dermed at andre kunstuttrykk enn den figurative skulpturen er uønsket. Kritikken av Foss og Langsets håndtering av oppdraget handler derfor ikke om figurativ eller ikke-figurativ kunst, men om demokratiske prosesser og at avgjørelsene bør være faglig fundert.

Faglig forankring er noe Warloe er opptatt av og formulerer seg slik til Aftenposten: «At det skal bestemmes av forståsegpåere uten kunstfaglig kompetanse gir ubehagelige assosiasjoner til land vi ikke liker å sammenligne oss med.»

For hvert offentlig monument som settes opp håper jeg på et kvalitativt sterkt verk som peker fremover og utfordrer gamle klisjeer om hva et offentlig monument kan og bør være. Toget for et slikt monument synes å være gått i denne saken. Det vi står igjen med er at to gretne, gamle gubber på Stortinget har fått viljen sin til å reise et monument som sannsynligvis vil gå inn i glemselen før det er avduket.