Mellom tid, tekst og bilde

Natur og teknologi forenes i Lina Selanders verk, hvor en utforskning av arkeologiske, kulturelle og politiske temaer er utgangspunktene.

Den svenske kunstneren Lina Selander (f. 1973) er for tiden aktuell på to steder i Norge. Hun deltar i den internasjonale gruppeutstillingen In These Great Times på Kunstnernes Hus i Oslo, og nylig åpnet hun separatutstillingen Silphium på Kunsthall Trondheim. Selanders verk har fått stor oppmerksomhet både i Sverige og internasjonalt, og hun inviteres til videofestivaler og biennaler en rekke steder i verden. I Sverige har hun blitt vist på institusjoner som Moderna Museet og Index i Stockholm, og til høsten skal hun vise en større separatutstilling på Kalmar Konstmuseum.

Lina Selander arbeider fremfor alt med video, men noen ganger også med objekter. I filmene blander hun stillbilder og bevegelige bilder fra en mengde ulike kilder. Med en effektiv og reflekterende montasjeteknikk tar hun i bruk egne bilder og setter det sammen med materiale fra ulike arkiv, fra andre regissørers verk og fra bøker. Selanders filmer kan beskrives som en slags utgravning av vår måte å skrive historien på. Verkene beveger seg mellom flere meningsbærende sjikt og undersøker temaer av arkeologisk, kulturell så vel som politisk natur. Jeg traff Lina Selander i hennes midlertidige atelier på IASPIS Stockholm der hun har hatt residency siden i høst.

Hva viser du i Oslo og i Trondheim? 

– I Oslo viser jeg 13 uranradiografer i en tre meter lang veggvitrine, opprinnelig en del av installasjonen Lenin’s Lamp Glows in the Peasant’s Hut (2011), og en laterna magica som jeg har bygget sammen med kunstneren Lena Bergendahl.

– Laterna magica er den første formen for projektor, og ble konstruert allerede på 1600-tallet. Den vi bygget, som vises i utstillingen på Kunstnernes Hus, projiserer et diabilde av en stein fra Ramallah på Vestbredden. Steinen plukket jeg ved Qualandia, den største kontrollposten som er der. Jeg reiste dit fordi jeg ville se om det var mulig for meg som kunstner å jobbe med en så overdokumentert sted som Vestbredden, både bibelsk, mytologisk, historisk og som dessuten har et så politisk tilstedeværelse. Resultatet ble filmen Around The Cave of the Double Tombs (2010), som senere også har blitt en bok.

Vitrinen inneholder radiografer, det vil si fotopapir som har blitt eksponert for radioaktive steiner. Hvor fant du steinene?

– Steinene fant jeg på Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm der det finnes en enorm steinsamling. For meg var det fremfor alt veldig interessant at noe usynlig ble synlig. Jeg kommer fra en fotografisk bakgrunn, så dette var en måte å vende tilbake til det fotokjemiske bildet. For meg var det magisk å skape et fotografi helt uten lys, og at det ble et konkret, indeksikalt bilde. Omtrent samtidig skjedde katastrofen i Fukushima i Japan og derigjennom fikk steinene en særdeles aktuell betydning, selv om min tilnærmelse var en helt annen.

Hva viser du i Kunsthall Trondheim?

– Jeg viser for første gang min nye film Silphium (2014), laget sammen med min mann Oscar Mangione. Filmen tar utgangspunkt i den utdødde planten Silphium som var kjent for sin aborterende effekt. Planten ble utrolig dyrbar, men har vært utryddet i lang tid nå. Vi vet likevel at den har eksistert fordi den er preget på mynter fra den greske kolonien Kyrene i det nåværende Libya. Filmen undersøker bildet som overflate, som projeksjon og minne. Da Mnemosyne – i gresk mytologi er hun minnets gudinne – ble oversatt til latin ble hun Moneta, hvor vårt ord for «mynt» kommer fra.

Hvor fikk du tak i myntene?

– Jeg var på research i Trondheim og fant dem i Vitenskapsmuseets store myntsamlinger. Silphium ble mitt utgangspunkt, men jeg ville ikke lage en dokumentar om mynten. Og som alltid er det visse ting som kommer tilbake i filmene: ting som handler om representasjon og om bilde.

– Filmen er en montasje av ulike materialer, hvor jeg  har filmet i en botanisk hage, det er veksthus, illustrasjoner av planter, og refleksjoner av vekster. Men det finnes også en annen relasjon til natur, som en stubbe med innebygd overvåkningsapparat, opprinnelig anvendt av Stasi i Tyskland. Natur og teknologi møtes på en ganske så perfekt måte. Samtidig gjennomgår bildene visse transformasjoner. De speilvendes og i begynnelsen filmer jeg en projisering av Hans Holbeins Ambassadørene (1533). Maleriet viser en hodeskalle som bare kommer til syne om man betrakter bildet fra siden.

Det er bilder fra mange ulike kilder i dine verk. Hvordan forholder du deg til ulike kilder?

– Jeg har samlet et enormt stort materiale, men i redigeringsprosessen spiller ikke mengden materiale noen rolle. Klippingen er en balansegang der det gjelder å være åpen og assosiativ. Jeg ser mine klipp som et alfabet, som en slags skrivemåte.

– Det ble uunnvikelig å ikke forholde seg Stasi-arkivet i det her arbeider, om man – som jeg – liker å jobbe med arkiv. Samme slags politiske fenomen har jeg nærmet meg i tidligere verk, som When the Sun Sets It’s All Red (2008) og Lenin’s Lamp Glows in the Peasant’s Hut (2011). Verkene handler også om en fascinasjon og et begjær etter å dokumentere.

Kan du fortelle om Model of Continuation (2013) som du også viser i Trondheim? Der har du flyttet deg et skritt tilbake og lar filmen kommentere bilder fra det tidligere verket To the Vision Machine (2013)?

– Det som drev meg var at jeg ville svekke bildene eller la de bli utsatt for en form for tapping av mening. Samtidig var jeg interessert i de ulike tidsaspektene, den rent konkrete tiden, både den som pågår nå og tiden som finnes i filmen. Hvordan skulle jeg kunne gestalte eller iscenesette dette? Jeg ville skape et sluttet system mellom projektoren, datamaskinen og projeksjonen. Man kan si at det finnes tre «tidslag»: tiden utenfor vinduet der det passerer mennesker; tiden i rommet der objektet ligger helt stille; og så tiden i projeksjonen som viser To the Vision Machine. Men så er materialet også klippet. I blant fryser jeg bildene og tiden står stille, andre ganger kommer en person inn i rommet, og deretter tar plutselig bildene fra det projiserte verket opp hele bildet. Og så er det tekst.

Det forekommer ofte korte tekstlinjer i dine verk som en slags kommentar til bildene?

– Ja, med dem vil jeg gjøre teksten til et ekko som definerer rommet mellom teksten i filmen og teksten som projiseres på lerretet i rommet. Etterhvert begynte jeg også å redigere teksten, for å aktivere filmen og historien.

Det er som om du etablerer en slags spørrende distanse mellom bildene og ordene?

– Ja, mye handler om relasjonen mellom bilde og tekst. Jeg vil ikke at teksten skal fortelle hva bildene er eller vil, men samtidig peker den jo mot en viss lesning av bildene. Samtidig synes jeg at mine verk blir mer og mer stille, stadig mer ordknappe.

Men det er veldig dramatisk når du legger inn en tekstlinje som: «We would only talk about the abstract qualities of images.» Teksten bestemmer tolkningen av bildene og kommer dermed i fokus umiddelbart?

– Tekst er sterkt, spesielt når det er tekst og ikke en stemme som sier noe. Da hører man sin egen stemme. Med Model of Continuation opplever jeg at jeg tok et viktig sted fremover som åpnet opp et annet blikk på det bevegelige bildet, og på hva film er, hva bilde er og hva tid er. Samtidig er det veldig åpent. Jeg ser mine verk som en fortelling med ulike kapitler. Noen får en viktig rolle i det at jeg tar nye skritt og utvikler meg, mens andre blir som kortere dikt.

Dine filmer inneholder veldige tidsspenn. Dels er det den politiske tiden, men også en geologisk tid som har fantes i menneskene?

– Tiden er så sentral når man jobber med fotografi og film. Derfor er det interessant å jobbe med uran, som er et stoff som ble skapt veldig tidlig i universets historie. Om man likestiller de forgjengelige teknologiske materialene med kjernekraftens uran som dreper, så innser man at naturen til slutt helbreder seg selv. Den ser tilbake på oss, på samme måte som øynene i treet i Silphium.

Begge utstillingene vises til 27. april.