Sparebankstiftelsen DNB NOR har i samarbeid med Oslo Kunstforening utpekt vinneren av et kunststipend som skal gå til en nyetablert kunstner. Marie Buskovs seier er velfortjent på tross av at hennes utfordrere også imponerer.
Ahmad Ghossein, ‘You have to swim, you have no choice’, 2012. Foto: Ellen Jarli
Balansegang mellom nøkternhet og sentimentalitet
Det er verkene til de fem kandidatene, plukket ut av en kunstfaglig jury, som vises i Oslo Kunstforening. Sal 1 er fordelt mellom to kunstnere. Videokunstner og filmskaper Ahmad Ghosseins videoverk You Have to Swim, You Have No Choice (2012) projiseres rett på en av veggene. Den ca. 8 minutter lange filmen består av to filmer vist parallelt. I den ene filmen rettes et statisk kamera mot et objekt plassert i venstre hjørne av et ellers tomt rom. Deler av en norsk politiuniform, nærmere sagt skjorte og slips, henger fra taket. Luftsirkulasjon i rommet skaper bevegelse i uniformen som en påminnelse om en kropp som har båret denne. På gulvet rett under skjorta står det et par støvler. Rundt støvlene er det sølt vann som om personen som brukte støvlene har gått i vannet.
Den andre filmen viser en bølgete urolig sjø. Vi ser en person som svømmer langsomt mot kamera, nærmere og nærmere, helt til han kommer ut av vannet utmattet og andpusten. Vi trenger ikke en ytterligere pekepinn for å forstå hvilken hendelse filmen omhandler. I en tekst som akkompagnerer verket får vi vite at filmen var inspirert av personlig historie til libaneseren Bassel Alaoud, som overlevde Utøya-massakren. Ghossein kommer også fra Libanon (født i 1981 i Beirut), landet som i mange år var preget av krig, ødeleggelse og konflikt mellom kristne og muslimer. Slik kan dette tema tenkes å være nær Ghossein, og han har brukt subtile virkemidler for å fortelle historien til Alaoud. Uniformen henger stille fra taket som et spøkelse, et sjokkerende taust vitne til tragedien. Vanndammen rundt støvlene manipulerer vår opplevelse av tid, som om støvlene nettopp var blitt brukt og hendelsen har skjedd for kort stund siden. Den svømmende personen, alene i sjøen, alene i sin kamp med bølgene, gir betrakteren en klaustrofobisk angst uten at noen form for vold vises. Og ved å holde en stram regi på opptaket klarer kunstneren å unngå klisjeer.
Petrine Lillevold Vinje, ‘MARIA(NN)’, 2012. Foto: Ellen Jarli
Når makramé møter en stålkonstruksjon
Petrine Lillevold Vinje imponerte meg stort i fjor høst med sin utstilling på SOFT Galleri. Hennes Kulisse for Absolutt Suverenitet, en treskulptur i monumental størrelse, lekte med spenningen mellom materialets rigiditet og konnotasjoner til bølgete draperier. Jeg var spent på hva jeg hadde i vente fra denne kunstneren denne gangen.
MARIA(NN) (2012) er en 2,5 meter høy skulptur plassert rett på gallerigulvet. I tillegg er det åtte små skulpturer plassert på veggen bak hovedskulpturen. Hovedskulpturen er en enkel stålkonstruksjon lakkert i gult. Fra konstruksjonen henger det håndknyttet makraméteppe i naturfiber i brune og blå nyanser. Skulpturen preges av kontrasten mellom konstruksjonens minimalistiske kjølige form og teppets myke ornamentale preg. Makramé er en teknikk brukt mye på 1960- og 70-tallet og står som symbol for det folkelige og feminine uttrykk. Minimalismen, som også hadde sin stortid på 1960-tallet, representerer en høykulturell og maskulin kunst. Med skulpturen forener Lillevold Vinje kunsthistoriske elementer som de fleste ikke hadde trodd lar seg forene. I tillegg til å være opptatt av å utfordre oss på et formelt plan, arbeider hun med tradisjoner og symbolikken som har preget den vestlige kulturen gjennom historien.
Et fenomenologisk møte med et grantre
Janna Thöle-Juuls verk Omslag (2012) angriper vårt sanseapparat lenge før vi trer inn i Sal 2, der verket er plassert. I god fenomenologisk tradisjon handler verket om kroppens fysiske bevissthet om, og reaksjon på, et objekt som befinner seg i nærheten av kroppen.
Janna Thöle-Juuls, ‘Omslag’, 2012. Foto: Ellen Jarli
Et grantre er festet mellom to stativer og ved hjelp av en motor roterer det. Stativet fyller en stor del av rommet og treet er så bredt at det berører gulvet og når nesten opp til taket. Konsekvensen av verkets monumentale størrelse er en direkte påvirkning på vår oppfatning av rommet og av oss selv. Lukten av grantre og lyden av motor gjenkjennes også utenfor Sal 2. I tillegg bidrar den roterende effekten til sansebedrag – treet synes å bevege seg mot betrakteren som om det kommer stadig nærmere og truer med å angripe vår kropp. Nåler og greiner faller av treet og rotasjonen driver dem stadig ut i rommet. Verket gjør på den måten krav på større og større plass og invaderer vår trygge posisjon som betrakter. Thöle-Juul byr på en total opplevelse hvor alle våre sanser, kroppsbevissthet og autonomi blir utfordret på en gang.
Kuriositetskabinett i det 21. århundret
Markus Li Stensrud er et navn mange la merke til ved Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet i fjor. Hans verk Everyone’s Gone to the Moon var en del av et prosjekt som har pågått siden 2008 og verkene på Oslo Kunstforening er også en del av dette.
Markus Li Stensrud, ‘Everyone’s gone to the moon, 2012. Foto:Ellen Jarli
Black Column/Red Column (2012) forteller historier knyttet til to søyler – en rød og en svart. Gjennom en serie med opplyste montere, der ulike objekter og tekster er plassert, skaper Stensrud en fortelling fylt med motsetninger. Montere, med sin forbindelse til museale presentasjoner av vitenskapelige funn, gir objektene tyngde som verdifulle objekter. En knust keramikkvase kan tenkes å være eldgammel, krystallene verdifulle og tekstene som beskriver søylenes historie sanne. Eller kan det dreie seg om billige kopier og oppdiktede fortellinger? Spenningen ligger i det at vi ikke får vite hva som er sannheten.
Kompleks og særegen virkelighet skapt med minimale virkemidler
Slik lyder juryens begrunnelse for tildeling av prisen til Marie Buskov. Hennes verk deler sal 3 med Stensruns wunderkammer. Buskovs verk Second Presence (Leaning, Lying, Hanging, Standing) (2012) er en konseptuell utforsking av ulike kunstmedier, deres romvirkning og visuelle nærvær. Samtidig er arbeidsprosessen en viktig del av verket. Buskovs verk er stedspesifikt og utstillingsrommet er et viktig element av verket. Kunstneren tok fotografier av gallerirommet og av disse skåret hun ut ulike geometriske former. Disse er bearbeidet digitalt, trykket på tynne aluminiumsplater som deretter ble frest ut og malt. Ved å bringe dem tilbake til utstillingsrommet der de hører til, vender hun vår oppmerksomhet mot prosessene formene har gjennomgått og resultatets form som på ingen måte minner om sin originale form. Formene er ulik i størrelse og minner om minimalistiske eller konstruktivistiske objekter. Noen av dem svever i rommet, festet med en tynn tråd i taket, en er også lent mot veggen. Vår bevegelse i rommet dikteres av formenes plassering og tvinger oss dermed til å forholde oss til deres fysiske eksistens. På en intelligent måte tvinger Buskov oss til å ta stilling til verkets visuelle, konseptuelle og også fysiske eksistens.
Marie Buskov ‘Second presence (Leaning, Lying, Hanging, Standing), 2012, og Markus Li Stensrud ‘Everyone’s gone to the moon’. Foto Ellen Jarli
Et spørsmål om definisjon
Både kunstnerne og verkene på utstillingen varierer i uttrykk, formspråk, medie- og materialbruk. Likevel kan vi ane noen fellestrekk. Alle angriper de ulike temaer og problemstillinger på en konseptuell måte der enkeltverk er uttrykk for et mer komplekst tema. Det visuelle suppleres med andre elementer og de fleste verkene trer inn i det tredimensjonale rommet. Det er ellers vanskelig å være uenig med juryen i valg av kunstnere. Det eneste jeg stusser over er begrepet «nyetablert kunstner» som denne prisen er tenkt å tildeles. De fleste av disse kunstnere har blitt kjente navn i kunstverden, har bak seg en del utstillinger, har vunnet priser og kan slik tenkes å være over etableringsfasen som nykommere…
Utstillingen vises på Oslo Kunstforening til 16. desember.