Onsdag holdt Kulturrådet sin årlige konferanse. Der ble armlengdes avstand, kvalitetsbegreper og skjønnsmessig vurdering diskutert.
Parallellaksjonen satte tonen for konferansen. Foto: André Gali
Folketeateret huset i overkant av fem hundre mennesker fra kulturfeltet da Kulturrådet inviterte til sin årlige konferanse. I år hadde den fått tittelen Etter beste skjønn og reiste spørsmål rundt politisk styring, prinsippet om armlengdes avstand og hvordan man kan best kan gjøre faglige vurderinger basert på skjønn.
Kunstnergruppen Parallellaksjonen introduserte årets tematikk ved å fortelle om ulike seminarer de har arrangert de siste årene og med en film hvor en fortellerstemme diskuterte begreper som kvalitet og forholdet mellom teori og praksis. Parallelaksjonen, onsdag representert ved Snorre Hvamen og Anders Dahl Monsen, jobber med problemstillinger knyttet til kunnskapsformidling, skole og dannelsesprosesser, ofte manifestert i ulike typer seminarer som utfordrer den vante seminarformen. Et eksempel kan være da de i 2011 organiserte et 37,5 time langt seminar i Oslo over en helg. Som kjent er 37,5 time den tiden en vanlig norsk lønnsmottager jobber i løpet av en uke. Seminaret fungerte på den måten at få, om noen, kunne få med seg alle forelesningene.
«Sentralt i Parallellaksjonens praksis står deltagelse, engasjement, selvorganisering og utilitarisme», het det i konferansens informasjonsbrosjyre. Det mest interessante med dette kunstneriske innslaget var problematiseringen av kvalitetsbegrepet, eller refusjonen av et slikt begrep, basert på at den typen laboratoriske eksperimenter som kunstnergruppen iverksetter ikke lar seg bedømme kvalitetsmessig fordi det ikke finnes noen eksisterende parametere for å vurdere dem.
Kunsten skal være fri
Etter denne opptakten ønsket Yngve Slettholm, rådsleder i Kulturrådet, velkommen og introduserte kulturminister Hadia Tajik. Tajik begynte med å si at «kunsten skal være fri og at hvis den ikke er fri så er det ikke kunst». Kunsten har, fortsatte Tajik, en viktig demokratisk funksjon og politikken har ansvar for å legge til rette for kunstens frihet. Innlegget kan kanskje best forstås som kulturministerens politiske manifest.
Tajik delte mellom to kulturpolitiske dimensjoner; arbeidet for kulturen selv – at det finnes gode rammebetingelser for å skape og vise kultur – og arbeidet for publikum – å sørge for at så mange som mulig for tilgang til kultur. Deretter proklamerte hun at skillelinjen mellom Arbeiderpartiet og høyresiden i norsk politikk går ved at AP mener dette gjøres best gjennom god offentlig støtte, mens høyresiden representerer kutt i kulturbudsjetter. Dette gikk nok rett hjem hos mange, men ble vel også sett som en forenkling, noe Høyres Olemic Thommessen tok tak i en samtale mellom ham, statssekretær Kjersti Stenseng og Bergens Tidenes kultur- og debattredaktør, Hilde Sandvik, litt senere i programmet.
Mer interessant var Tajiks analyse av skillet mellom det kunstneriske skjønnet og politikken. Hun definerte skjønn som delt inn i fire kategorier eller nivåer. Disse var det generelle politiske skjønnet, det fagpolitiske skjønnet, det kunstfaglige skjønnet og det kunstneriske skjønnet. Det generelle politiske skjønnet og det fagpolitiske skjønnet var forbeholdt politikken, mens eksempel på det kunstfaglige skjønnet kunne være Kulturrådet, og det kunstneriske skjønnet gjaldt det som berører kunstnere og institusjoners rett til fri ytring – det som gjelder innholdsproduksjon og programmering. Tyngden lå på fordelingen mellom Kulturdepartementets rolle for å sikre rammevilkår og sette målsetninger og feltenes egen rolle som fagpersoner i de spesifikke kunstytringer. En fin analyse, men egentlig ikke så mye nytt under den sosialdemokratiske solen. Likevel kunne man kanskje ane en smule mindre instrumentell tenkning hos Tajik enn hos hennes forgjenger.
En fragmentert diskusjon av verdibegreper
Jeg regner med at mange med meg hadde gledet seg til dOCUMENTA (13)-kurator Carolyn Christov-Bakargievs foredrag om verdivurderinger kalt «It’s very difficult: on scepticism and value judgements. Notes from a curatorial perspective». Forelesningen var fin, men fragmentert i formen og hoppet frem og tilbake mellom Derrida, Kant, Hume, Aristoteles’ kritikere og mange flere. Ifølge de som var til stede på pressekonferansen til dOCUMENTA (13) var hun både mer forståelig og klar i talen her enn i Kassel.
En viktig faktor Christov-Bakargiev trakk frem i forhold til hvordan noe blir vurdert verdifullt nok til å bli med i documenta, var tillit, personlige relasjoner og kjærlighet som politisk kategori. Og hun proklamerte at fremfor en ambisjon om å komme til noen konklusjoner om spørsmål rundt verdibedømmelse ønsket hun at forelesningen hennes kunne bidra til å høyne nivået av usikkerhet rundt disse spørsmålene.
Et av momentene hun ønsket å sette spørsmålstegn ved var, og her refererte hun til et poeng gjort av Tajik, påstanden om at kunst produseres av kunstnere. Her gikk hun videre inn i en kritikk av Kants påstand i Kritikk av dømmekraften om at «bier som lager arkitektur, men ikke vet at de lager arkitektur, ikke lager arkitektur». Hun mente tvert imot at vi må anse biers arkitektur som kunst og arkitektur på lik linje med menneskeskapte gjenstander.
Videre fremhevet Christov-Bakargiev viktigheten av den subjektive smaken, men ikke i Bourdieusk forstand hvor smaken fungerer som en metode for å konstituere sosiale hierarkier, men som en kroppslig erfaring basert på kroppslig kunnskap så vel som andre intellektuelle kunnskaper som for eksempel drømmer. For å understreke relativismen i verdibedømmelse trakk hun frem et sitat av Ludvig Wittgenstein fra den posthume boken Culture and Value som lød slik; «The human gaze has the power of making things precious», for deretter å gå inn i en større, usammenhengende – men spennende – diskusjon av kanons forhold til denne relativismen som kulminerte da hun trakk frem Theodor Adornos skeptisisme.
Hun pauset knapt ved Adorno, men slik jeg opplevde forelesningens prosessuelle struktur, bygger Christov-Bakargiev i stor grad på Adornos kritiske teorier – både i form og i innhold. Et av Adornos poenger i Opplsyningens Dialektikk, skrevet sammen med Max Horkheimer i 1944, er at for å oppnå autonomi, en uavhengighet fra industrisamfunnet og den økonomisk effektive rasjonalismen og samtidig en uavhengighet fra religiøs overtro, og for å unngå å falle i fellen å bli en autoritær tenker, må tenkningen hele tiden trekke seg selv i tvil og være kritisk til sine «sannheter». Dette poenget hos Adorno & Horkheimer ble i mine øyne demonstrert gjennom forelesningens fragmenterte form og måten hun hele tiden unngikk å konkludere noe på. Og som hun selv poengterte; fra et skeptisk perspektiv finnes det ingen absolutte sannheter.
Avslutningsvis kom hun tilbake til documenta og sin kuratoriske metode – der hun ikke så etter kunstverk, men etter «engasjerte kunstnere». Kunstnernes engasjement ble en form for sannhetskvalitet og kunstverkene så hun som uunngåelige konsekvenser av dette engasjementet. For å illustrere en engasjert handling trakk hun frem en reise hun og noen av hennes «agenter», deriblant Marta Kuzma, gjorde til Svalbard for å erfare Svalbard på kroppen på en annen måte enn gjennom dokumentasjoner. Hva hun egentlig la i begrepet engasjement i denne sammenhengen ble hengende litt i luften, men hun oppsummerte documenta som et trekantet forhold mellom betrakteren, kunstverket og engasjementet.
Skjønn i praksis
Etter lunsjpausen var fokuset på utøvelse av skjønn. I en engasjert samtale mellom jurist Cathrine Grøndahl, journalist Kadafi Zaman, psykolog Siri Gullestad og utstillingsleder Sigurd Sandmo fra Bymuseet i Bergen, kom ulike ikke-kunstneriske perspektiver på utøvelse av skjønn frem. Samtalen kretset i stor grad rundt 22. juli 2011 og de ulike aktørenes rolle i denne.
Gullestad gikk inn i hva det vil si å utøve klinisk skjønn og begrunnet hvorfor den første psykiatri-rapporten, som konkluderte med at Breivik var utilregnelig, var problematisk. Zaman fortalte om pressens skjønnsmessige vurderinger i en presset situasjon hvor tiden til å ta beslutninger var kort, og Grøndahl snakket om utøvelse av skjønn i jussen. Her ble de praktiske problemstillingene rundt utøvelse av skjønn, den makten som ligger i denne utøvelsen og den fagkunnskapen som ligger bak den, diskutert og panelet kom med noen konklusjoner som kulturfeltet kunne dra nytte av. Den som best oppsummerte dette var Gullestad som påpekte at det ikke er noen motsetninger mellom faglig vurdering og skjønn, men at skjønn i stor grad baserer seg på en faglig vurdering som kommer fra erfaring. Hun konkluderte som følger: intuisjonen bygger på mønstergjenkjennelse.
Denne konklusjonen setter likhetstegn mellom intuisjon og faglig vurdering, og gir en høy vurdering av såkalt taus kunnskap, en kunnskap som kommer til gjennom faglig arbeid over tid og de erfaringene man gjør seg i arbeidet.
Hvis jeg selv skal våge meg på en konklusjon må det være at det uforutsigbare og irrasjonelle i spørsmål knyttet til kvalitetsbedømmelse preget konferansen. Og at det nærmeste man kan komme kvalitative kriterier er når uavhengige fagpersoner kommer sammen for å bedømme noe, så vil de nærme seg en enighet. Denne enighet, eller konsensusen, vil det alltid kunne settes spørsmåltegn ved, og det var tilsynelatende en enighet mellom de ulike aktørene på konferansen om at kvalitetsbegreper er noe som endrer seg i forhold til kontekst, og vil forandre seg over tid.