Utstillingen Lære for livet på Henie-Onstad Kunstsenter stiller spørsmål ved hvordan barn kan lære å være fri i en institusjon hvor man må innordne seg. Den åpner for en rekke interessante refleksjoner om skolen og barndommen.
Peter Tillberg, “Blir du lønnsom, lille venn?”, 1972. 200 x 300 cm.
«Et av de største problemene i utdanningen er hvordan underordningen under lovlige restriksjoner kan kombineres med evnen til å gjøre bruk av egen frihet. Hvordan skal jeg kultivere friheten under tvangens betingelser?» Det er denne formuleringen av Immanuel Kant Om utdanning (1803) som er det bærende spørsmålet i utstillingen Lære for livet på Henie Onstad kunstsenter.
Jeg kjenner ikke godt til det preussiske skolesystem anno 1803. Det var på denne tiden feudalsystemet ble opphevet i staten, men jeg kan levende forestille meg et skolesystem som forutsatte underkastelse. Den underdanighet har da også blitt skildret i litteraturen, spesielt kjent gjennom Alexander Kiellands Gift der lille Jonas tar livet av seg fordi han ikke klarer seg på skolen.
Å prøve å bøte på denne underdanighet og helhetstenkning rundt skolen var en viktig forutsetning for mønsterplanen som la om skolen i 1974, der det ble vektlagt at skolen ble mindre autoritær, skriver medkurator Ane Hjort Guttu i sin katalogtekst. Hun fortsetter med at «Skolekritikk er samfunnskritikk».
Premisset er at skolen er et mikrokosmos som representer samfunnet og innarbeider maktforhold, for eksempel mellom den som formidler og den som blir formidlet. For å sette en ramme rundt analysen starter hun med William Wordsworth’s utsagn «The child is father of the man» (1802). Det barn som skapes i skolen former altså fremtidens voksne. Den logiske konsekvens av resonnementet er også at den som ikke klarer seg på skolen, ei heller vil klare seg godt i livet. Og i dag kan man kanskje, med unntak av noen anekdotiske beviser, si at det ikke er så langt fra sannheten. Derfor også det sterke fokuset på å hindre frafall i videregående skole.
Dette er interessante spørsmål og utstillingen setter i gang tankerekker jeg neppe hadde fulgt om jeg ikke hadde sett den.
På kjempers skuldre
Et av de første verkene man møter på i utstillingen er Historien av Edvard Munch. Verket viser en eldre fisker som forteller en ung gutt. Man kan hevde at bildet viser formidlingen av kunnskap før det fantes en skole. Men den viser likefullt noe helt sentralt: kunnskapsoverføringen fra en generasjon til en annen. På det mest basale er dette skolens sentrale oppgave.
Edvard Munch, “Historien”, 1914. Olje på lerret, 89 x 200 cm.
Munch skrev selv at det som overføres er sagaer som levde på folkemunne, og var landets kultur, men man kan like gjerne tolke bildet som en overføring av praktisk kunnskap. Det får meg til å tenke på Isaac Newtons sitat «We are standing on the shoulders of giants». Det er sant som kuratorene påpeker at skolen former fremtidens mennesker, men man kunne kanskje hevde at dens viktigste oppgave er å plassere oss trygt på kunnskapens skuldre. Utfordringen er at samfunnet ikke alltid trenger den samme kunnskapen.
Like ved Historien er det flere vitriner med skolebøker med skjønnskrift fra 1900. De ble sendt fra Christiania til verdensutstillingen i Paris i 1900. På en av dem står det «Det at skrive pent er sundt». Bøkene viser en tradisjon fra munkevesenet som varte langt inn i det 20. århundre. På dette tidspunkt var håndskrift den sentrale måten å overføre kunnskap, det hjalp nesten ikke hva du kunne om du ikke kunne formidle det, og da var det sentralt at folk kunne lese din skrift. Bare tenk på utfordringer knyttet til å forstå offentlige brev, 1 million nordmenn sliter ennå med det. Men håndskriften er ikke lenger det sentrale problem.
I filmen Borger av i morgen (1950) vises, som det sies i tittelen, hvordan hovedstadens barn skal lære å bli borgere av i morgen. De er i slipepraksis, lærer å sy og sitter bak skolebenken. Det er en noe annen kunnskap en skjønnskrift og sagaer, men fokus er like fullt kunnskapsoverføring. Den svenske kunstneren Peter Tillbergs maleri Blir du lönsam lille vän (1972) er en kritikk av dette skolevesenet.
Barn vil være voksne
I utstillingen skifter fokuset fra kunnskap til lek og kaos. Vi får en overgang gjennom Kjartan Slettemarks fotografier, Leksjoner i kunsten å falle (1969) og sett i skolesammenheng kunne man se det som en kommentar på at skolens oppgave ikke er å forberede på det som går godt, men der det går galt.
Kjartan Slettemark, “Leksjoner i kunsten å falle”, 1969. C-print, ca. 30 x 40 cm.
Fokuset skifter her mer mot lek, også i Palle Nielsens verk Modellen – En modell for et kvalitativt samfunn (1969) bestående av 16 fotografier, 8 vinylplater, 3 brev, kart og en katalog. Konseptet, som var utviklet av en rekke kunstnere med Nielsen i førersetet, gikk ut på å bygge en lekeplass i Moderna Museets store sal. I katalogen sto det «Det finnes ingen utstilling, det er bare en utstilling fordi barn leker i et museum, det er bare en utstilling for de som ikke leker»
Her er plutselig barnet hellig og de voksne stilles utenfor en verden de ikke helt forstår. Man kan nesten stille spørsmål ved om voksne har noe å lære av barn? De lærer gjennom lekens lærende kraft.
Og med det i mente kommer vi til to av utstillingens mest interessante verk. Priscila Fernandes videoer For a better world (2012) og Naar de Speeltuin (2012). Det første viser en film der barn leker i en Kidzania-lekeplass på et kjøpesenter. Lekeplassen er et samfunn i miniatyr hvor barn jobber på Burger King, som sykepleier, brannmenn, barna tar til og med ut penger i minibanken. Den andre viser voksne på en klassisk byggeplass, der de leker typiske teambuilding-aktiviteter.
Priscila Fernandes, “For A Better World”, 2012. Stills
Her kommer vi til et interessant paradoks. Så lenge vi vet har en av barns favorittleker vært å leke voksne. I dag fremstiller vi også barn i større grad som voksne, noe vi også gjorde konsekvent frem til romantikken, som man kan kalle den perioden som oppdaget barndommen. På samme tid trekker vi leken mer inn i arbeidsplassen – voksne ønsker å være mer som barn. Er det barn som vil leke på skolen eller er det de voksne som vil se på barn leke? Det åpner for ganske interessante refleksjoner om skolevesenet.
Tenke selv
Man kunne sagt mye mer om denne utstillingen. Men det sentrale poenget i denne utstillingen blir spørsmålet – hva slags skole vil vi ha? Påstanden om at den som feiler på skolen feiler i livet er nok mer sann i dag, enn da den autoritære skolen var normen. Da kunne man gå livets skole eller inn i gjennom fabrikkportene som 16-åring. Det gjør spørsmålet svært aktuelt.
Jeg oppfatter ikke at utstillingen gir et klart svar, selv om det finnes en rekke hint i katalogtekstene. Og nettopp det gjør utstillingen interessant. Den oppfyller dermed et mål denne kritiker mener er viktig for skolen. Den oppfordrer til å tenke selv.