Stillferdig henvendelse

Masterutstillingen 2012 fra Kunstakademiet i Trondheim makter å engasjere i så stor grad at den fremstår som den beste av de hittil tre masterutstillingene Gråmølna har huset.

Årets masterutstilling er den tredje avgangsutstillingen som KiT viser på Gråmølna, Trondheim Kunstmuseums lokaler i Østbyen. Med bruken av disse lokalene løftes verkene ut av kunstakademiets atelierpregete rom, hvor blant annet årets bachelorutstilling ble vist, og inn i et mer egnet visningsrom.

I utstillingskatalogens korte paraplytekster – skrevet av masterkoordinator Beathe C. Rønning og kurator Jonathan Watkins – leser jeg om ”det store kulturelle bildet”, ”uventede møter”, ”sosiale rom” og kunstens potensial som alternativt blikk på verden. Dette er kort sagt et forsøk på å favne hele spekteret av variasjon som et avgangskull (forhåpentligvis) representerer, og det er ført i pennen med tilsvarende brede ordelag.

Uten at de aktuelle utstillerne skal tas til inntekt for hva masterkoordinatoren måtte mene, slår det meg hvor stillferdig utstillingen som sådan henvender seg til den besøkende. Umiddelbart er det nemlig få, om noen av verkene, som stikker seg ut som markante utsagn i tråd med katalogtekstens formaninger om ”problemstillinger i vår samtidige historie”.

Overdimensjonerte nærbilder
Gråmølnas store midtrom er dominert av Ingunn Ystads stilsikre og myldrende malerier, Marit Rolands egenartede og renskårne papirinstallasjon og Silje Hammers skjevt nervøse, men likevel flotte tusjestetikk. De tre vidt forskjellige uttrykksformene finner likevel en felles kobling som overdimensjonerte nærbilder.

Ystads malerier Ma/The Space In-Between spiller på opplevelsen av det spatiale, i dobbelt forstand. Lånet av det japanske begrepet Ma (som kan betegne ’rommet’ mellom to strukturer) overbeviser nettopp på grunn av komposisjonenes lag-på-lag-uttrykk og at opplevelsen av disse fargeflatene blir så tett knyttet opp mot romlig sansing.

Rolands bidrag Paper Drawing er en papirskulptur installert opp langs veggen. Tittelens hentydning til tegning nikker mot tegneøvelser hvor bruk av dybde og skyggevirkning er i fokus. Verket – som også kan minne om en overdimensjonert gjengivelse av de remsene som en blyantspisser skreller av blyanten – vrir og vender ikke bare på seg selv, men på betrakterens streben etter oversikt.

De nære ting
Maria Garreds blyanttegninger i et av lokalets sidefløyer vitner med sitt utvalg av motivvariasjoner om håndverksmessig dyktighet.

De folketomme tegningene av snødekkede fjellandskap, flyvinger og husfasader er nøyaktige og nakne. På en hylle ligger noen tegninger med en Magnabright kartleser. Dette optisk forstørrende instrumentet hinter mot den minutiøse studien som ligger bak hver av de små tegningene. Den formalt sett stramme monteringen er ulastelig utført og bærer bud om en veldreid formsans.

I den smale siderommet er det muligens videoverket Kropp og sjel – signert Andreas Schille – som vokser seg størst. I den korte filmen ser vi tre unge mennesker, kunstneren selv inkludert, som blant annet handler inn og tilbereder kortreist mat av sesongens smakfulle råvarer.

Samtalen er intetsigende hyggelig og dreier seg om ”de nære ting”. Av og til bryter eldre filmopptak med landlig idyll inn i bildeflyten, som er tonesatt av uhøytidelig og folkpreget musikk. Visuelt sett er scenene perfekt polerte, og innholdsmessig er filmen like interessant som såkalt gode, gamle gjensyn fra ”Norge Rundt”.

På avstand blir filmen et herlig ironisk spark til en mediert nasjon der den sunne og sneversynte livsnyteren troner på toppen. Schille – som blant annet vekket oppsikt som videokunstner på fjorårets Pstereofestival og i forbindelse med prosjektet Høyblokka: Post Mortem – viser med dette nok en gang sine evner innenfor dette formatet.

Utenfor museets rammer
To av masterkullets studenter strekker seg utover Gråmølnas lokaler. Ane Fornes installasjon ”Who am I if not myself?” befinner seg i Trondheim Folkebibliotek, mens Jasmin Hurst har valgt å realisere sitt prosjekt Tanke på utstillingslokalets inn- og utside.

Førstnevnte arbeid tar utgangspunkt i de valg vi foretar og tanken om at et valg nesten alltid forutsetter bortvelgelse av noe annet. Fem dører er montert inn i en halvsirkulær vegg ved inngangen til bibliotekets andre etasje, og inviterer til ”en annerledes fysisk og mental reise inn i biblioteket”. Verkets idé er muligens større enn realiseringen får frem, men på den annen side er ”Who am I if not myself?” et verk som i seg selv ikke kan feile, ettersom det kun er den besøkendes egen deltagelsesvilje som her settes på prøve.

Tanke av Jasmin Hurst er masterutstillingens mest omtalte verk, selv om publisiteten i dette tilfellet skyldes at verket er blitt ramponert og at det ble involvert i et alkoholpåvirket kjærlighetsstunt. Utenfor bygningen står to bensinpumper påført en grell grønnfarge, og over taket ruver noen monumentale røde heliumzeppelinere. Over inngangspartiet og inne i resepsjonsavdelingen finner vi igjen den syntetiske grønnfargen.

Tanke fungerer fint som en innrammende og åpen invitasjon, selv om det kanskje kan virke en smule plumpt og overtydelig å ikle resepsjonisten grønne ballongbukser. Dette verket er omfattende og solid håndverksmessig utført, og kunstneren synes å ha tatt sikte på å omforme opplevelsen av Gråmølna som bygning og sted for kunstopplevelser.

Engasjerende utstilling
Kuratoriske grep og den totale stilpluralismen hjelper enkelte verk frem, mens andre gir inntrykk av å ha hatt vanskeligere for å slippe til.  Spenningen mellom Tonje Bartnes Anderssons fotografi Strandet og den flotte filleryeinstallasjonen Stoff, Stuff vekker en interesse som for undertegnede forblir uforløst slik verket her er plassert ved inngangspartiet.

Joakim Blattman Moldestads miljøkonsentrerte prosjekt – der han både viser ett fotografi og en installasjon med lyden av trær som ligger på en rekke trestammer – skulle jeg gjerne ha sett mer av i romsligere omgivelser, for her er blant annet hans fotografi praktisk talt gjemt bort!

Gregor Stolt Nilsens underlige, teknologisk-vitenskapelige eksperimenter – realisert med ett videoverk og én robot –  pirrer nysgjerrigheten, og Håvard ”Howie” Stamnes’ bidrag blir enda bedre om man er klar over den bredden hans absurde verksverden representerer.

Det kanskje sterkeste trekket ved Masterutstillingen 2012 er at den utviser en gjennomgående og frisk idérikdom. Hvert av de lyse utstillingsrommene  virker denne gangen vitale og uforutsigbare. Kurator Jonathan Watkins viser her en vilje til å spille på lag med avgangsstudentenes oppfinnsomhet og eksperimenterer med de mange krokene, skilleveggene og sidefløyene som preger Gråmølna som visningsrom. Denne planløsningen har noen ganger virket forvirrende, men her brukes rommet effektiv, selv om enkelte av de nevnte verkene forsvinner litt i mengden. Det kan etter hvert virke som et fåfengt krav å etterlyse kunst med en tydelig politisk brodd fra KiT – det begynner å bli flere år siden det ble produsert slikt av et masterkull. Likevel evner Masterutstillingen 2012 å engasjere i så stor grad at den står seg som den beste av de hittil tre masterutstillingene Gråmølna har huset.

Alle foto tatt av Monica Anette Svorstøl.