Makt og besvær

Mye debatt er skapt av den nye boken Det norske kunstfeltet. Kunstsosiologene Dag Solhjell og Jon Øien forsøker å vise hvordan makt defineres i kunstfeltet. Lanserings- og debattseminaret 15. mai ble dermed gjenstand for frisk meningsutveksling.

– Kunstsosiologer skal ikke utøve makt eller ta parti, men studere hvordan makten utøves og virker.

Det sa Dag Solhjell da han innledningsvis ga de mange tilhørerne en presentasjon av metodiske rammer brukt i Det norske kunstfeltet. Med Pierre Bourdieus feltbegrep som utgangspunkt for analysen, innlemmes prinsipper av Nathalie Heinich som motvekt. Det norske kunstfeltet analyserer hvordan produksjon, formidling og bruk av kunst kommer til uttrykk gjennom bestemte sosiale, økonomiske og kulturelle mønstre, og tar blant annet for seg norske kunstneres forhold til økonomi, kunstnerisk anerkjennelse og maktinstitusjoner på feltet.

– Denne type feltanalyse gir mulighet for å vise maktbegrepet fra ulike synsvinkler, fortsatte Solhjell.

Mest oppmerksomhet har foreløpig gått til rangeringen av kunstnere og institusjoner i boken. Der ble Astrup Fearnley Museet nevnt som det viktigste museet og Matias Faldbakken, Leonard Rickhard, Trine Lise Nedreaas og Gardar Eide Einarsson regnet som de viktigste kunstnere.

– Rangeringen har blitt misforstått, vi rangerer ikke hvem som er mest anerkjent, men hvem som har makt til å definere innen kunstfeltet, sier Jon Øien, som presenterte de mye omtalte rangeringene.

– Det er heller ikke slik at vi har bestemt hvem som har anerkjennelse på feltet. Vi laget en oversikt over cirka 200 kunstbegivenheter, deretter kom vi skjønnsmessig frem til 40 personer som fikk i oppgave å dele ut poeng utfra stilte kriterier.

Men også denne gangen må forfatterne forsvare rangeringen. Fra salen er Ellen Aslaksen fra Norsk kulturråd overrasket over forfatternes bruk av navnelisten med dens uheldige effekt.

– Dere som forskere blir brukt på en måte som understøtter eksisterende mekanismer i feltet.

Solhjell forteller at de var klar over konsekvensen, men er bekvemme med mottakelsen gjennom fordelen ved å skape debatt rundt hele feltet.

– Men det er mulig man kan kalle det kynisk!

Å rangere var også en konsekvens av at kunstsosiologer har mulighet til å gjøre akkurat det, mens resten av feltet vegrer seg, hevder Øien.

– Staten har aldri turt å lage en slik oversikt. Med en helt spesiell plass i norsk kunstliv står de for 2/3 av den økonomiske kapitalen. Men hvordan innvirker den politiske og økonomiske kapitalen på den symbolske kapitalen? Det er noe av det vi prøver å finne ut av.

Enklere bok!
I panelet med opponenter satt Tore Slaatta, professor ved Universitetet i Oslo og leder for forskningsprosjektet Kunst! Makt!, Øystein Ustvedt, kurator ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, og Sigrid Røyseng, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI. Ordstyrer var Nicolai Strøm-Olsen, redaktør i KUNSTforum.

– Er dette en lærebok? En håndbok? En innføring i bruk av feltanalyse?

Tore Slaatta er først ut av debattantene og mener boken prøver å være litt for mange ting.

– Lag en enklere bok, ikke en som prøver å rekke over alt på en gang!

I følge Slaatta er boken for vanskelig og sprikende, og dette går igjen på akkord med muligheten for diskusjoner i dybden.

Manglende distinksjoner
I Øystein Ustvedts øyne har boken mye kunnskap å gi om hvordan feltet fungerer og mekanismene som spiller inn. Allikevel er han noe skeptisk til det forfatterne har kommet frem til.

– Jeg får lyst til å etterprøve det dere har funnet ut på grunnlag av egen erfaring av feltet og opplever et stort sprik. Det er en mangel på distinksjoner – variablene og subtilitetene er borte. Det er for eksempel forskjell på museenes profil, her rangeres de etter en variabel. Slik blir det grove forenklinger i kartleggingen. I kunstfeltet endrer også mekanismene seg hele tiden. Det er et mye mer nyansert felt enn slik det fremstilles her.

Solhjell begrunner forenklingen med at det er en lærebok de har skrevet og at den skal gi en innføring og grunnlag for forståelse, deretter kan alle nyansene kan gis.

Ustvedt følger opp;

– Man må kunne generalisere, men ikke så mye at distinksjonene blir helt borte. De ulike stridighetene og posisjonene innad i feltet blir helt borte her.

Se feltet fra mange sider
Sigrid Røyseng er uenig med Slatta og Ustvedt, hun mener bokens styrke ligger i at den viser så mange sider av kunstfeltet. Det gir gode knagger til å se hvordan feltet henger sammen. Hun liker også videreutviklingen av Solhjells oppdelingen i 3 kretsløp, – det eksklusive, det inklusive og det kommersielle, som aktørene fungerer i, ut fra og i forhold til, er beundringsverdig.

Kort fortalt kan man si at institusjoner som Astrup Fearnley Museet og galleri Standard (Oslo) er i det eksklusive kretsløp, mens Galleri Pingvin er i det kommersielle, og mindre kunstforeninger i det inklusive kretsløp. Det er kun det eksklusive kretsløp som er i stand til å gi kunstnerisk annerkjennelse.

– Kretsløpsteorien er nyttig fordi den gjør kunstfeltet lettere å forstå. Dessverre har den også en slagside hvor man kan ende opp med å gå i loop og kun finne ut av det man spør direkte om. Flere områder ekskluderes og er vanskelige å få inn i kretsløpsteorien.

Men Slaatta er fortsatt skeptisk.

– Det hersker en forvirring rundt kretsløpene, man vet ikke helt hvilke institusjoner som er hvilket kretsløp. Konsekvensen blir at også rangeringen blir endimensjonal og sammenklemt.

Kunsten å måle kvalitet?
Kriteriene for å måle kvalitet og makt fremstår som et av problemene for Tone Hansen.

– Hvordan kan vi måle kvalitet? Vi teller og teller og prøver å definere makt utfra kvalitet. Jeg prøver å lete, men finner ikke hva maktbegrepet i denne boken egentlig er.

Hun henviser til Aftenposten undersøkelser av publikumstall ved utstillinger og hvordan slutninger vanskelig kan trekkes fra antall besøkende til utstillingens kvalitet.

– Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom publikums interesse og kunstnerisk kvalitet, og dette blir et dilemma. Det viktige og riktige er ikke nødvendigvis det mest populære.

Marianne Hurum fra UKS følger opp med spørsmål om hvordan de to forfatterne har forholdt seg til de uformelle strukturene og dannelsen av makt, som vanligvis er vanskelig målbare. Solhjell svarer:

– Det er noe vi har diskutert veldig mye. Vi mener det er mulig å studere dette gjennom våre data og konstruere sammenhenger. Vår metode gjør at vi kan stille spørsmålene, men ikke nødvendigvis gi alle svarene.

Umulig prosjekt?
Men er det dermed slik at denne boken forsøker å spenne for vidt, at forfatterne har satt seg fore et umulig prosjekt?

Røyseng oppfordrer forfatterne til å skrive en bok til med en analyse av det estetiske i feltet. En positiv Solhjell noterer seg bestillingen.

Ustvedt, som selverklært kompromissenes mann, er usikker på om boken forsøker for mye.

– Det er et mulig produkt gjennom tydeliggjøringen av og blikket på feltet. Det umulige prosjektet ligger i å helt og fullt kartlegge hvordan dette feltet virker. Om det ikke er umulig så er det ihvertfall mye vanskeligere enn dere gir inntrykk av!

Slaatta påpeker at forfatterne egentlig har mye mer å stå for enn det de kommer frem til.

-Denne boken trengte ikke å gå i retningen mot anerkjennelse. Det ligger en implisitt reduksjonisme i det som gir inntrykk av at anerkjennelse er kunstnernes drivende instans.

Men Solhjell og Øien får mye ros av panelet for å ha gjort jobben med å finne frem til og sammenstille alle dataene i boken. Anne-Britt Gran fra BI istemmer fra salen og henviser til at kartleggingen av feltet forbedrer debatten ved å komme med tall og skaper et grunnlag for en videre diskusjon og analyse. Hurum ved UKS mener de kommer til å få god bruk for dataene i det videre arbeidet for å jobbe for kunstnerne. Til tross for kritikk er stemningen at boken er et velkomment tilskudd.

Seminaret ble arrangert 15. mai på Handelshøyskolen BI i samarbeid mellom Institutt for kommunikasjon, kultur og språk, Handelshøyskolen BI og KUNSTforum.