74 prosent av billedkunstnere som mottar Garantiinntekt for kunstnere (GI) bor i Oslo. Den største gruppen er under 45 år. Slik er det ikke blant kunsthåndverkere.
Rett før påsken startet Ingeborg Stana en debatt i Aftenposten om tildeling av kunstnerstipend. Stanas påstand er at det kan virke som at stipendkomiteen, som nedsettes av Norske Billedkunstnere, belønner sine egne og derfor mister sin legitimitet. I Klassekampen stiller hun også spørsmål ved hvorfor så mange unge billedkunstnere får garantiinntekt.
Siden stipender er grunnlaget for så mye kunstnerisk virke i dette landet er det viktig at tildelingen av stipender har legitimitet og virker begrunnet. Selv om man er enig i eller uenig med Stanas konklusjon er diskusjonen hun reiser viktig.
For å bidra til en åpenhetskultur publiserer KUNSTforum i dag en sammenligning av tildelingen av Garantiinntekt for kunstnere (GI) for billedkunstnere i perioden 2009 – 2012 blir sammenlignet med tildeling av GI for kunsthåndtverkere. Det som sammenlignes er fordelingen av stipend i forhold til alder og bosted. I parentes kan det nevnes at det også kunne vært interessant å sammenligne tildelingen av arbeidsstipend, men i første omgang nøyer vi oss med Garantiinntekt.
Unge billedkunstnere i Oslo
I sammenligningen er det to momenter som er påfallende.
1) Blant billedkunstnere bor 74 prosent GI mottagere i Oslo, mens kun 20 prosent av kunsthåndverkere bor i Oslo. 2) Den største gruppen av billedkunstnere som mottar GI er mellom 40 og 45 år (46 prosent). For kunsthåndverkere er den største gruppen 50 til 56 år (38 prosent).
Med utgangspunkt i tallene er det egentlig kun tre spørsmål som er interessante:
1: Er det naturlig at forskjellene er så store?
2: Er det et problem at forskjellene er så store?
3: Hvorfor er forskjellene så store?
For de som ønsker å studere tallene nærmere, studer dem gjerne her.
Se statistikk nedenfor:
Statistikk (2009 – 2012) Billedkunstnere: 74 GI i perioden fordelt på alder:
35 - 39 år: 2 stk ( 2,7 % ) 40 - 45 år: 34 stk ( 45,9 % ) 46 - 49 år: 14 stk ( 18.9 % ) 50 - 56 år: 21 stk ( 28,3 % ) 57 - 67 år: 3 stk ( 4,5 % )
Billedkunstnere (2009 – 2012) GI i perioden fordelt på bosted:
Oslo: 55 ( 74.0 % ) Bergen: 3 ( 4.0 % ) Trondheim: 1 ( 1,3 % ) Utlandet: 3 ( 4,0 % ) Resten av landet ( 16,7 % )
Statistikk 2009-2012 Kunsthåndverkerne 29 GI i perioden fordelt på alder:
35 - 39 år: 0 stk ( 0.0 % ) 40 - 45 år: 4 stk ( 13,7 % ) 46 - 49 år: 6 stk ( 20,6 % ) 50 - 56 år: 11 stk ( 37,9 % ) 57 - 67 år: 8 stk ( 27,5 % )
Kunsthåntverkere (2009 – 2012) GI i perioden fordelt på bosted:
Oslo: 6 ( 20.0 % ) Bergen: 4 ( 13,7 % ) Trondheim: 2 ( 6,8 % ) Resten av landet ( 60,5 % )
Denne statistikkene viser for lite. Det mangler nemlig tall på HVOR kunstnerne er bosatt. Etter alt å dømme er majoriteten bosatt på Østlandet, slik sett speiler stipendtildelingen DELVIS bosettingsmønsteret. (Bortsett fra at det skal legges kunstneriske kriterier til grunn, og ikke bosettingskriterier eller annet.)
Stipendkomiteen velges på demokratisk måte av NBKs medlemmer, etter nominasjon fra alle organisasjonene. Stipendkomiteen består av 30 medlemmer, inklusive varamedlemmer. Av de 30 er 17 fra Oslo.
1 Det kan se ut som om tildelingen omtrent speiler bosettingsmønsteret. Her bør det utarbeides en pålitelig statistikk, for å vite om det stemmer.
2 Hvis man ikke vil pålegge kunstnerne boplikt i distriktene,og tildelingen speiler nåværende bosettingsmønster, er det ikke forskjellsbehandling som gir stipend.
3 Besvart ovenfor.
Jeg tror man skal angripe saken på en annen måte. I framtiden blir det enda verre å få stipend. Det utdannes veldig mange kunstnere, og stipendtallet øker ikke. Heller ikke antall visningssteder, i særlig grad. Det er selvfølgelig viktig å diskutere tildelingskriteriene, men på en saklig måte, skal vi komme noen vei.
Det er interessant at en demokratisk valgt stipendkomite beskyldes for kameraderi, så jeg stiller spørsmålet: Finnes det en bedre løsning? Kom med konstruktive forslag!
NBK har nok ikke gjort en god nok jobb de siste fem, seks årene, så organisasjonen bør fornyes. Det begynner å haste.
Takk for din kommentar.
Det står ikke i denne teksten at det skjer forskjellbehandling – men at det er reist en debatt om temaet og da er det interessant å gå inn i tallmaterialet. Vi publiserer gjerne en statistikk om hvor norske kunstnere er bosatt, men det har vi ikke.
Ellers, de 74 prosentene er kunstnere bosatt i Oslo. Akershus er ikke med. Det er naturligvis ikke slik at noen vil ha boplikt i distriktene.
Men om det stemmer at kun fire prosent av alle gode kunstnere bor i Bergen kan man stille spørsmål om det er heldig? Er det bra for norsk kunstliv at kunstnere flykter fra andre byer med akademier, for man mer mangfold av det, hva kommer det av osv?
Man må se tingene i reell sammenheng. Derfor må man ha bosettingsstatistikk, skal oppsettingen over hjelpe oss til å forstå. Dersom alle kunstnerne hadde bodd på Østlandet, eller i Bergen, ville jo alle stipendiene gått hit, eller dit, spøkefullt sagt.
Tallene sier egentlig lite, også fordi stipendtildelingen gjøres på skjønn. Skjønn er etter mine begreper aktivitet (CV) pluss verk pluss framtidsplan. Hvilke kriterier skulle vi ellers dele ut etter? Der kan vi dikutere til Dovre faller, uten å komme videre. Stipendkomiteen nedsettes ikke av NBK, men velges av alle medlemmene, på demokratisk vis. Hva betyr det at “den belønner sine egne”? Stipendkomiteen og søkerne er alle (praktisk talt) medlemmer av NBK. Slik sett belønner NBK “sine egne”….men det er vel ikke det som menes her?
Vi kan diskutere stipendkomiteens sammensetning og mandat, og ikke minst antall stipend og GI i forhold til søkermassen, for å komme videre. Vi trenger fora som viser kunstnere fra hele landet. Her er de virkelige underskuddene.
At det går så få GI til Bergen er helt krise Wenche. Det kan på ingen måte bortforklares. Det viser bare hvor ekstremt dårlig jobb jurien har gjort de siste årene. De burde skamme seg, for mens kunsthåntverkerene støtter hverandre prøver kunstnerene tydligvis å holde hverandre nede.
“Belønner sine egne” er Ingeborg Stanas ord, men uansett hva man måtte mene om Stanas utspill, mener vi at en diksujson rundt tildelingen er viktig. Ikke minst for at folk som ikke jobber i kunstfeltet skal ha mulighet til å forstå hvordan tildelingene fungerer og hvilke kunstnere som får dem og hvorfor. Å gjøre informasjonen tilgjengelig på best mulig måte, også juryens begrunnelser som Stana etterlyser, kan fortelle oss mye om dette. Jeg er enig i at en bosettningsstatistikk vil gjøre dette materialet enda bedre, men jeg mener at de tallene som publiseres her ihvertfall kan være utgangspunkt for en debatt. Det er jo forskjellene mellom NK og NBK som kanskje er mest interessante her. Hvorfor de store forskjellene?
Du er forsåvidt inne på noe som også gjør denne diskusjonen viktig. At det kommer stadig nye kunstnere til uten at antall stipendier, eller visningssteder, øker i nevneverdig grad. Dermed blir det viktig å kunne legitimere utvelgesen – hvem som får stipender – på en forståelig måte.
Jeg synes også det er interessant å diskutere aldersfordelingen. Hele generasjonen født på femtitallet har falt mellom alle stoler både når det gjelder GI og stipendier. Først skulle vi stå på tur og vente mens de eldste fikk GI først; – og så når det endelig nærmet seg vår tur så ble neste generasjon foretrukket. Og så klart. de hadde jo etablert seg som kunstnere etter at stipendieordningene hadde kommet og hadde hatt en helt annen mulighet til å bygge opp sine karrierer.
Det er bra at dette taes opp og diskuteres. På bakgrunn av tallmaterialet som er presentert og sammenligningen med NK kan det også være betimelig å spørre seg om NBK har skutt seg selv i foten ved å dele ut GI til stadig yngre kunstnere. Det var ikke dette som var utgangspunktet for ordningen.
Om juyens begrunnelse: Jeg vet ikke hvor mange søknader juryen bedømmer , men det sier seg selv at man ikke klarer å gi utdypende og godt formulerte begrunnelser/ avslag til flere hundre søkere. Dårlig formulerte begrunnelser/ avslag ville bare skape mer frustrasjon, enn det ville være til hjelp.
Det er intereressant å merke seg at 13 jurymedlemmer , ikke bosatt i Oslo, har stemt for kunstnere, bosatt i Oslo. Jeg vil anta at man ikke diskuterer bosted under juryeringen? Jeg håper jo at det er kunstneriske kriterier som i det lange løp er vinneren.
Jeg tror ikke man uten videre skal sammenligne kunsthåndverk og kunstnere, vedrørende GI. Da GI ble innført, rakk det langt ned i kunsthåndverkernes årsklasser, mens billedkunstnerne begynte med de eldre. Kanskje skal man se på totalen for begge grupper. Hvor mange prosent i hver gruppe har GI?
Jeg ser ikke at noen her foreslår kvalitative og gjennomførbare virkemidler som kan endre på situasjonen. Bare flere stipend kan hjelpe. Mange fler!
Et forslag:
Kanskje burde man gjeninnføre stipendutstillingen, men på en annen måte:
De som mottar stipend og GI må der vise sine verk. Da kan man i det minste få en diskusjon om prioriteringer.
Vi må heller ikke glemme at juryene skifter hele tiden. Bruk stemmeretten!
Angående fordeling av GI, Utdrag fra stipend hva, hvorfor og hvordan 2010:
Vi ser altså en klar tendens til at tildeling av stipend går til flere kunstnere i de større byene og spesielt med en konsentrasjon omkring Oslo/Akershus. En av de viktigste årsakene til at det er slik, er at flesteparten av billedkunstnerne bor og arbeider i dette området (over 50 %). På tross av dette ser vi en tendens til at det er en skjevfordeling av de som søker stipend og tildelingene har en slagside mot Oslo/Aksershus.
I forhold til NBKs politikk, er det en uttalt målsetning at det bør være en god spredning av stipendmottakere over hele landet fordi kunstnerisk kvalitet ikke nødvendig vis er knyttet til geografisk tilhørighet.
I dag bestreber nominasjonskomiteen seg på at stipendkomiteen skal være representert med kunstnere fra hele landet. Imidlertid er ikke dette en garanti for at stipendkomiteens sammensetning gjør at det faktisk blir en bedre geografisk fordeling av stipendier, gitt at det kun er kunstnerisk kvalitet som gjelder.
Som en naturlig forlengelse av dette vil man da kunne si at de kunstnerne som viser til den beste kunstneriske kvaliteten er også de som bor i de større byene. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men hvis det er slik kan noen av de mulige årsakene trekkes frem.
Aktive og gode utstilingsmuligheter er konsentrert omkring de større byene. Dette fører igjen til økt aktivitet og økt synlighet i feltet, også i forhold til toneangivende fagblad og riksmedia. Videre kan man anta at noen miljøer også fordrer økt profesjonalisering av kunstnerskap på grunn av økte synergieffekter. Videre kan man ikke se bort fra at det er et flyttemønster hvor kulturarbeidere innenfor alle felt har en tendens til å konsentrere seg rundt større byer. Dette kjenner vi også igjen fra internasjonale kunstmiljø.
En annen forklaringsmodell i forhold til skjevfordeling av stipend har sitt utgangspunkt i stipendkomiteen. Denne kritiseres for å ha en ”slagside” i forhold til kunstsyn og at denne er konsentrert rundt et ”hot” sentralisert miljø. Dette kan nettopp handle om at kunnskap om hva som skjer i kunstfeltet er knyttet til synlighet, og at synlighet i større grad tilgodeses kunstnere som bor sentralt.
De regionale kunstnersentrene har gjennomgått en fornying i de senere år. Dette har vist seg i en økt differensiering i forhold til mandat om kunstnerstyrte utstillingssteder for NBK og NKs medlemsmasse. Her omtaler kunstnersentrene seg som både prosjektgalleri, kunsthall eller visningssted for samtidskunst. I og med en økt profesjonalisering og differensiering av oppgaver kan man tenke seg at en opprinnelig oppgave som handler om styrking av medlemsmasse og formidling av denne er blitt mindre ivaretatt.
Antagelsene ovenfor er ikke bygd på forskningsbaserte kunnskaper men er i denne sammenhengen en vurdering av mulige årsaker til de faktiske og målbare resultatene som viser en skjevfordeling. Langt de fleste kunstnerne bor i Oslo eller omkringliggende områder. Dette gjør det også naturlig at det er flere i dette området som mottar stipend. Imidlertid skulle NBK se seg tjent med at denne fordelingen ikke er så ensidig som den forekommer å være i dag og bør helt klart gjøres noe med.
[….]
Dette viser til at det er helt nødvendig at stipendkomiteen innehar både historisk forståelse og spesifikk kunnskap om flere sider ved kunstfeltet.
Innenfor billedkunstfeltet gjelder dette spesifikt i forhold til kunnskap om kunstfeltet i sin helhet i tillegg til kunnskap om spesifikke nedslagsfelt som er i ferd med å tegne seg. En annen faktor som gjør seg gjeldende i forhold til å unngå diskriminering er bevisstgjøring om de mekanismene som gjelder. Dette er i seg selv med på å rette opp skjevheter.
Når det gjelder stipendkomiteen og valg av denne, er det som er diskutert ovenfor nødvendig å få til en god spredning og et godt demokratisk valg av medlemmer i stipendkomiteen. Dette arbeidet gjøres ved hjelp av nominasjonskomiteen og i forhold til at medlemsmassen peker ut en god spredning på kandidatene i selve valget.
Videre handler dette også om en bevisstgjøring av stipendkomiteen. Det hviler helt klart et stort ansvar på medlemmene i stipendkomiteen når det gjelder kunnskap om kunstfeltet i sin helhet. Også i forhold til hva som skjer i de andre kunstsentra i de større byene og hva som skjer ute i distriktene. Et reflektert forhold til dette sakskomplekset er helt nødvendig. Her har NBKs administrasjon et spesifikt arbeid å gjøre i forhold til å ta denne diskusjonen opp ved hver korsvei i stipendkomiteens arbeid. Spesielt er det nødvendig å skape en generell informasjon og diskusjon omkring kunstnerisk kvalitet og ha en bevisst refleksjon rundt mekanismene som finnes i kunstsystemet. Dette arbeidet er pålagt NBKs administrasjon og gjøres i stor grad i dag.
Overordnet i kulturdepartementets målsetninger (rødgrønn regjering 2010-2014) er at kunst skal være hele befolkningen til del. Også kommuner og fylkeskommuner er opptatt av å trekke til seg kulturaktiviteter. I de senere år er det økt vektlegging på økonomiske intensiver til å skape arbeidsplasser i distriktene. Å stimulere til økt aktivitet i distriktene er en klar politikk fra sentrale politikere og sammenfaller også med NBKs politikk. Et ledd i dette arbeidet er derfor å styrke våre distriktsorganisasjoner slik at billedkunstnerne står sterkere, både når det gjelder medlemsmasse, ressurser, visningssteder, aktivitet og kritikere.
Fullstendig tekst er lagt ut på våre hjemmesider.
Hilde Rognskog
Styreleder i Norske Billedkunstnere
Hilde Rognskog, takk for din kommentar.
Jeg leser din kommentar som at NBK allerede i 2010 var bevisst på at kunstnere i Oslo fikk en vel stor andel av GI hjemlene – selv om det bor mange kunstnere i Oslo. Tallene vi ser beskriver altså en reell problemstilling knyttet til hvordan GI hjemlene fordeles – Bergen og Trondheim, og distriktene, kommer dårlig ut.
Sitat: ” Videre handler dette også om en bevisstgjøring av stipendkomiteen. Det hviler helt klart et stort ansvar på medlemmene i stipendkomiteen når det gjelder kunnskap om kunstfeltet i sin helhet. Også i forhold til hva som skjer i de andre kunstsentra i de større byene og hva som skjer ute i distriktene. Et reflektert forhold til dette sakskomplekset er helt nødvendig. Her har NBKs administrasjon et spesifikt arbeid å gjøre i forhold til å ta denne diskusjonen opp ved hver korsvei i stipendkomiteens arbeid.”
Spørsmålet blir da, med de tallene vi ser ovenfor, gjør NBKs administrasjon jobben med å bevisstgjøre stipendkomiteen på en tilfredsstillende måte i dag?
Ifølge to bekjente av meg som begge har sittet i stipendjuryen (og derfor vil forbli anonyme) blåses det en lang marsj i de uttalte kriteriene som spesifiseres i søknadspapirene. Det er kun tre ting som legges vekt på når midlene skal deles ut: 1. Er denne personen en venn av meg? 2. Har denne personen innflytelse i kunstmiljøet? 3. Vil denne personen kunne gi meg noe tilbake hvis jeg gir denne et arbeidsstipend? Ordningen er dessverre dømt til å forbli korrupt.
Det er bra at debatten om stipender og garantiinntekter kommer lenger enn til kafébordene og møterommene. Hvert år når påskeharen kommer med stipendlistene skummer vi navnene fort – og adressene, og dessverre er det en forfordeling av Oslo-området, uansett hvordan man regner på det. Selvsagt bor det flest kunstnere der, men det finnes også mange interessante kunstnere i andre byer – til og med på landet! Hilde Rognskog påpeker at vi selv er med og velger stipendkomitéens medlemmer, men den informasjonen de får om kunstnere rundt i geografien er variabel. Vi som ikke bor på Østlandet har ofte fokus på andre utstillingssteder, og så går årene uten at komitéene har hatt nærkontakt med oss, og da er det naturligvis mye mer naturlig å gi stipend til noen de kjenner verkene til. Hvordan kan vi løse dette, bortsett fra at vi oppdaterer hjemmesidene våre? Sende stipendkomitéen på tur? Forbedre rutiner rundt stipendsøknaden? Mer penger er et godt forslag – men ikke nok!
Det er ingen god faglig grunn til at en så stor andel av GI-hjemlene (74 prosent) går til billedkunstnere bosatt i Oslo.
Det er et kjempespennende billedkunstmiljø blant annet i Bergen og i Trondheim – som er to større byer. Og hva med Nord-Norge? Hvordan er det mulig for en kompetansesterk stipendkomite å overse sterke kandidater fra disse områdene?
Det er heller ikke, slik jeg ser det, noen god faglig begrunnelse til at kun 3 av 74 GI-hjemler er gått til billedkunstnere mellom 57-67 år. Man dør ikke faglig sett selv om man blir eldre.
Årets stipendkomite har i tilegg til denne ikke-begrunnede skeivfordelingen, aldersmessig og geografisk, valgt å gi 10 GI mottakere Diverse-stipend (dobbelt premiering). Diversestipend er ofte det første stipendet kunstnere får, og det kan være helt avgjørende for å få startet en kunstneriske karriere. Det er, så vidt meg bekjent, ikke vanlig prakis blant de andre disiplinene (forfattere, kunsthåndverkere, etc.) å dobbeltpremiere GI-mottakere.
NBKs daglige ledelse og administrasjon har selvfølgelig ansvar for å formidle til stipendkomiteene hvilke kulturpolitiske intensjoner som ligger bak de statlige støtteordningene. Forskrifter og regelverk skal komitemedlemmene også få god kunnskap om. Og så er det selvfølgelig ikke bare skjønsmessige vurderinger som skal begrunne valg av GI-mottakere. Du har også mer objektive kriterier som CV, aktivitet og utstillingsvirksomhet/ visningsvirksomhet.
Om administrasjonen i NBK ikke har forklart både de historiske og kulturpolitiske perspektivene, får vi en stipendkomite uten et forhold til en tradisjon og kultur. Det er ikke bra.
Kunsthåndverkerne har en helt annen statistikk. Dette tyder på en annen kultur med hensyn til hvilke kriterier man legger vekt på når man vurderer så mange godt kvalifiserte søknader.
Det kunne vært interessant med statistikk på alder og geografi på resten av stipendene også. Tallene taler for seg- og de sier at noe må gjøres. Stipendkomiteen i NBK klarer ikke fylle sine sko. På den måten bryter de ned den tillitten vi er helt avhengige av om NBK skal fortsette å forvalte stipendbehandlingen. Så what to do?
Vel, de kunstnerne som har søkt stipender og GI – og mener denne statistikken synliggjør at stipendkomiteen ikke fyller sin rolle burde klage på avgjørelsen som er tatt- på den måten viser man at man mener at forfordelingen er grov og at man ønsker endring.
Det jeg ønsket med debattinnlegget i Aftenposten var å få i stand en diskusjon rundt stipendkomiteens arbeid og retningslinjene de er gitt. Jeg er glad for at det har vekket engasjement!
Slik jeg ser det er det i først og fremst tre ting i denne debatten som synes viktige å diskutere videre, både i åpne og lukkede forum. Det første gjelder kriteriene for tildeling av garantiinntekt (GI). I forskriften om statens stipend og garantiinntekt for kunstnere presiseres det at: “Ved tildeling av garantiinntekt skal det bare legges vekt på søkerens kunstneriske innsats, dens omfang og den kunstneriske kvalitet, …” Dette har gjennomgående vært tolket slik at GI skal tildeles kunstnere med lang erfaring og en produksjon av høy kvalitet. Det skal altså ikke gis for bekjentskap, nettverksbygging eller politisk virke.
Det andre momentet gjelder spørsmålet om hvorvidt stipendkomiteens medlemmer er tilstrekkelig bevisste i forhold til utdeling av stipendmidler. Dette vedrører både bekjentskap, regioner og estetikk. Er det for eksempel slik at det er lettere å få stipend om du kommer fra Oslo enn hvis du kommer fra Trondheim? Tildeles stipend oftere til kunstnere med en viss type nettverk? Spiller bekjentskap inn i komiteene en rolle? Er det en forfordeling av visse typer estetiske praksiser? Her er det åpenbart et arbeid som må gjøres i forhold til å bevisstgjøre komiteene slik at vi kan være sikre på at stipendene fordeles rettferdig, og ikke som følge av en automatisert respons, eller bekjentskapsfordeler. Stipender skal tildeles for kunstnerisk virke, og det skal f. eks ikke være en fordel å være hvit mann fra Oslo med en viss type nettverk eller bekjentskap.
Et tredje moment som absolutt bør diskuteres er om tildelingen av diverse-stipend til mottagere som allerede har GI, er rettferdig stipendpolitikk, eller om dette bryter med ønsket om å gi flest mulig kvalitativt sterke og aktive billedkunstnere konstruktive økonomiske rammer for deres virksomhet?
Jeg nevnte Sverige i en annen tråd (på FB). Der har de nå klare retningslinjer for å fordele kjønnsmessig, aldersmessig og geografisk. De har også tre års karantene for arbeidsstipend, har du fått toårig i 2007 må du vente til 2011 for å søke igjen. Stipendkomiteen har også mye bedre tid på seg til å vurdere søknadene, jeg tror de har en prosentvis stilling i perioden de sitter i juryen.
En annen ting jeg undres over, jeg ser folk på listene som er oppført med adresser de aldri har bebodd…
Hva med å utveksle noen stipendkomitemedlemmer fra Sverige? Da vil man forhåpenligvis få slutt på de verste bekjentskapsutdelingene med premiering av undergrunnsgalleristene som kuraterer hverandre i Oslo.Og selv om noen er veldig aktive på denne utstillingsfronten og har utstillinger hver måned,er ikke kvaliteten alltid like god. Det har også poppet opp mange undergrunnsgallerier i Bergen,men det virker ikke som om disse galleristene og utstillerene blir like verdsatt av stipendkomiteen.
Og hva med å få stipendutstillingen tilbake? Det fins mange type arbeider som det er vanskelig å bedømme kvaliteten av utifra fotomateriale.
Det er viktig for meg å svare på påstandene om urimelig utspill fra leder i stipendkomiteen, Janniche Låker , og nestleder i NBK, Ester Maria Bjørneboe, i dagens Klassekampen 11. april. Mitt debattinnlegg i Aftenposten (3. april) samt intervjuet i Klassekampen (4. april) viser til problemer ved årets tildelinger som berører mange av norske profesjonelle billedkunstnerne. Jeg tar opp dette fordi jeg mener at en større gjennomsiktighet i stipendpolitikken er påtrengende. Med dagens ekspansjonstendens på kunstfeltet er det nødvendig at forvaltningen av de statlige midlene redegjøres for, i forhold til kunstnere og offentligheten for øvrig.
Hvorfor jeg mener at årets tildelinger er preget av tvilsomme tildelinger og brudd med forskriftene er flere:
1. Det er brudd på habilitetsregelen da det delt ut GI til samarbeidspartnere og ektefelle/samboere.
2. Det er begått regelbrudd da det er delt ut to GI til ikke-norske statsborgere med liten utstillingspraksis i Norge.
3. Komiteen viser liten bevissthet omkring regionale problemstillinger.
4. Komiteen har utøvet en uheldig praksis av dobbelpremiering men 10 diverse-stipend til kunstnere som allerede mottar GI.
5. I tillegg er to kunstnere tildelt GI i år samtidig som de mottar 5-årig arbeidsstipend, gjeldende i årene 2010-2015.
6. Til slutt vil jeg nevne at jeg har fått mange henvendelser fra internasjonalt anerkjente norske kunstnere som er blitt forbigått i årets GI tildelingen. Det reageres på at GI er blitt tidelt på grunnlag av annen bakgrunn enn kunstnerisk virke.
Disse konkrete eksemplene, som for øvrig alle kan sjekke ved å gå inn på Statens kunstnerstipend (KUD) sine nettsider, viser at årets stipendkomite har havnet i en vanskelig situasjon. De har begått tvilsomme tildelinger og regelbrudd. Nå blir det viktig å se på hvordan vi kan forbedre billedkunstnernes stipendkomite sine arbeidemetoder slik at vi kan unngå denne type situasjon igjen.
Det er enkelte utsatte tildelinger fra i fjor som også skurrer litt…
Hvorfor man gir svenske kunstnere bosatt i Sverige arbeidsstipend fra NK er litt merkelig.
Rettelse: Ser at de utenlands-registrerte kunstnerene er norske og har hatt en viss kunstnerisk aktivitet i Norge,så da er det vel i prinsippet greit .
Fra Klassekampen idag : “Leder for komiteen som forvalter kunstnerstipendene, Jannicke Låker, påpeker at komiteene er demokratisk valgt – av kunstnerne selv” Hun og Ester Marie Bjørneboe går i rette med kritikken fra Ingeborg Stana
Les saken her: https://klassekampen.no/60107/article/item/null/-kunstnere-ma-selv-delta
Politikere er også demokratisk valgt, det hindrer dem ikke å komme i habilitetskonflikter – noe vi har sett mye av i det siste. Hvordan forholder juryen seg til slike konflikter? All ære til Stana for å ha startet denne debatten. Jeg skjønner godt at det er en vanskelig oppgave å sitte i juryen, men problemstillingene som er kommet frem i debatten er høyst relevante.
Brev fra stipendkomitéen, 6.april 2012
På bakgrunn av de siste dagers spekulasjoner og feilaktige påstander om stipendkomitéens arbeidsmetode vil vi her forsøke å klargjøre vår fremgangsmåte:
Stipendkomitéen består av 10 kunstnere som er demokratisk valgt inn gjennom kunstnerorganisasjonene. Komitémedlemmene er sammensatt av ulike fagfelt og deles inn i to grupper som arbeider selvstendig med gjennomgangen av søknandene under komitéens første samling. Ved andre samling stokkes gruppene om og det foretas en ny vurdering av alle søkerne som ble stemt videre av minst én av gruppene ved forrige runde. Til slutt foretas det en justering av stipendets art basert på de ulike gruppenes innstillinger. Stipendkomiteen arbeider uavhengig av NBK’s styre. Juryering foregår i lukkete rom og all informasjon er taushetsbelagt. Vi viser for øvrig til “Retningslinjer for stipendkomitéen” og “Stipendkomitéens instruks” som ligger tilgjengelig på NBKs hjemmesider.
I den vurderingsprossessen vil det nødvendigvis være mange uenigheter og vi synes det er viktig å understreke at årets tildelinger har kommet til gjennom til dels svært opprivende interne diskusjoner. Vi ser dette som et uttrykk for at representantene har tatt sine oppgaver på største alvor og at det endelige tildelingsresultatet reflekterer disse indre spenningene.
I ordningen av i dag er det utøvende kunstnere som foretar innstillingene til stipendene. Dette vil ofte føre til mistanker om innhabilitet blant dem som mener seg urettmessig behandlet. Nettopp derfor praktiseres det en streng habilitetsvurdering av komiteens medlemmer. For stipendkomitéen av 2012 resulterte dette i at enkelte måtte si seg inhabile og deres trekke seg fra hele juryeringsprosessen.
Alternativet er at stipendkomiteen i mindre grad administreres av utøvende kunstnere, og søkerne blir vurdert av en komité uten den samme kompetansen som kunstnerne selv besitter. Det er for tiden et politisk press i denne retningen – noe vi tror vil kunne lede til en økt instrumentalisering av kunsten og en større vektlegging av søknadenes språklige utforming på bekostning av det kunstneriske innholdet.
Sammensettningen i den demokratisk valgte stipendkomitéen er bred med representanter fra de ulike fagfeltene. Det kunstneriske kvaliteteskriteriet som ligger til grunn for komtiéens instillinger er et resultat av representantenes ofte motstridende posisjoner. Å enes om et monolittisk kvalitetsbegrep er ikke forenelig med dagens kunstvirkelighet. Det ligger i kunstens natur å kontinuerlig stille spørsmål ved grensene av sitt eget fagfelt og at det aldri oppnås en statisk og endelig avklaring på dette er en del av kunstens vesen. Å etterspørre dette er som å be om en enklere, og i komiteens oppfatning, fattigere verden.
Det som imidlertid er på det rene er at komitéen ønsker å tildele stipender til kunstnerskap som fremstår både som særegne og substansielle.
I retningslinjene står det klart at mottakere av garantiinntekt (GI) kan søke og bli tildelt diversestipend (som er utdelingens minste stipend). Årets komite valgte faktisk, i strid med framsatte påstander, å prioritere søkere som ikke hadde GI. Noen unntak ble riktignok gjort der søknadene fremstod som spesiellt gode.
Komitéen valgte å ta inn over seg at dagens kunstpraksis er svært differensiert. Kunsten produseres ikke bare på atelieret, men også på arenaer og i medier som ville falt utenfor tidligere tiders kunstbegreper. Dette temaet var gjenstand for mye diskusjon innad i juryen og årets tildelinger gjenspeiler også dette.
Når det gjelder tildelingen av GI til Hilde Rognskog, som for tiden har vervet som NBKs styreleder, synes vi det er synd at dette har blitt gjenstand for konspiratorisk angrep fra Ingeborg Stana (Aftenposten, 03.04.2012). Tildelingen skjedde utelukkende på bakgrunn av det innsendte kunstneriske materialet, slik alle andre søknader ble behandlet etter retningslinjer gitt av staten. Komiténs oppfatning er at det ikke skal straffe seg å være fagpolitisk aktiv ved at man blir fratatt muligheten til å søke kunstnerstipendene.
Ingeborg Stana uttaler også at “det er mange med store, tunge og lange CV-er som er blitt forbigått i årets tildelinger. Hvorfor er det slik at folk som er mye yngre, med langt kortere CV-er som kommer først i køen?” (Klassekampen, 04.04.2012). Til dette kan komiteen bare bemerke at utdelingene ikke skjer på bakgrunn av CV alene, men komitéens vurdering av kunstnerisk kvalitet.
Behandlingen må nødvendigvis bero på et kunstfaglig skjønn og stipendkomitéens avgjørelser vil derfor alltid være omstridte.
Randi Grov Berger, Nirmal Singh Dhunsi, Jan Freuchen, Andrea Lange, Astrid Løvaas, Jannicke Låker (leder), Susanne Kathlen Mader, Karen Skog, Geir Yttervik og Kristin Aarnes
Helt enig! Argumentet om at jurien er “folkevalgt” er ingen argument. Og det er flaut at stipendjurien selv kommer med dette. Hva med god gammeldags ryggrad og å gjøre et stykke realt arbeid man kan være stolt av?
Beklager, men det der er tomme ord fra nominasjonsjurien. Det er handlingen deres (altså tildelingene) som gjelder. Man kan ikke sitte å gjøre en så viktig jobb halveis (noe alt tyder på) og etterpå komme med et skriv som skal bortforklare dette. Det er veldig mange viktige kunstnere som ikke har fått stipend i år. Særlig tildelingene av flerårig arbeidsstipend er helt på bærtur.
Det blir en ond sirkel når kunstnere utenfor Oslo i løpet av mange år ikke har fått arbeidstipender, for hvem vil sitte i juryen i Stipendkomitéen når man selv utelukkes fra å søke? Distriktene sliter i større og større grad med å finne kandidater blant sine.
Jeg synes det lød som en god idé å låne kunstnere fra Sverige til komitéen eller Danmark – for den kunstfaglige gode vurderingen burde det ikke ha noe å si, pluss fordelen ved at nettverk, tette bånd og kameraderi vil få mye mindre å si. Sveriges løsninger for kriterier er også gode og sikrer i større grad mangfold, synlighet og en mer rettferdig fordeling.
Stipendkomitteen er helt klart en demokratisk valgt komite. Alle grunnorganisasjonene kan nominere kandidater til dette, og alle kunstnere som er medlemmer i en grunnorganisasjon til NBK kan stemme over kandidater. Altså et ultrademokratisk system;) En stemmerett som vi alle bør huske å benytte oss av…
Det er selvsagt mange kunstnere som burde ha fått stipend, som ikke har fått. Slik er det hvert år. For alle kan ikke få, det er flere kvalifiserte søkere en det er stipend. Stipendkomitéens valg om tildelinger er, har vert og vil alltid være diskutert om riktige og gale valg.
Det er et bra og passe strengt system for habilitet, og jeg synest det vanskelig kan klandres komitéen for kameraderi.
Når et så demokratisk system har valgt en komité, har vi gitt de jobben og vår tillit. Det er vanskelig å svekke denne tilliten.
Synest det er bra at komitéen har lagt ut sitt brev i denne debatt tråden. Flott!
Synest mye av debatten her er overdrevet hysterisk. Men selvsagt noen poeng her og der…
Veldig flott at stipendkomiteen ved samtlige ti medlemmers underskrifter kommer med motsvar slik at man kan diskutere realitetene. Jeg vil også anerkjenne at man slik gjør offentligheten kjent med at juryarbeidet preges av «indre spenninger» og «svært opprivende interne diskusjoner». Dette har så vidt meg bekjent aldri tidligere vært uttrykt så eksplisitt.
Spørsmål til juryen:
Følger juryens fremgangsmåte, slik den beskrives i brevet, en (skriftlig) oppskrift fra Norsk Kulturfond, eller er det opp til juryen selv å meisle ut sin arbeidsform?
Har man har lagt de «mange uenigheter» i vurderingsprosessen bak seg før juryen går fra hverandre? (Altså, søker man å oppnå konsensus rundt det endelige resultatet – jeg antar det ettersom hele juryen har satt navnetrekkene sine på brevet, men blir i tvil ettersom vi også får vite at de endelige tildelingene «alltid (vil) være omstridte» som følge av «representantenes ofte motstridende posisjoner»)?
Juryen oppgir at den i sin behandling vektlegger «det kunstneriske innholdet». Og den sier implisitt at den vektlegger andre ting enn det som fremkommer i selve søknadene slik de ligger på bordet (så som «søknadenes språklige utforming»). Preget som arbeidet er av «representantenes ofte motstridende posisjoner» må man spørre hva det egentlig innebærer å gå etter «kunstneriske kvalitetskriteriet» som ikke kan leses ut av materialet juryen behandler.
Og man må spørre om hvorvidt juryen på denne måten egentlig bidrar til å realitetsbehandle søknader fremfor at den behandler søkere (og da bare i den grad man kjenner dem), for det må jo da bli vanskelig for alle i juryen å vite hva det er man egentlig vektlegger i hver tildeling.
Mener juryen selv at dens vekting av kunstneriske kvalitetskriterier (som ikke fremkommer av tekst, cv eller bildemateriale) bidrar til å legitimere ordningen?
NBK-leder Hilde Rognskog sier: “Kunnskap om hva som foregår i kunstfeltet er knyttet til synlighet og at synlighet i større grad tilgodeses kunstnere som bor sentralt”. Nå virker det absolutt ikke som om synlighet er bra for en hver pris – det er strenge koder i kunstmiljøet for hvilke utstillingssteder som teller – og dermed er synlig på rett måte for de som skal dele ut midlene.
Kunstnerisk kvalitet er et omstridt begrep, og selv om det ikke er synonymt med synlighet, er det likevel synd at en synlig arena som stipendutstillingen ble lagt ned. Den viste et slags tverrsnitt av samtidskunsten og ga både kunstnere og publikum en mulighet til å vurdere verkene, både mot hverandre og hver for seg, uavhengig av kontekst og kuratering.
Randi Grov Berger fra stipendkomiteen sier at komiteen ønsker å tildele stipender til kunstnerskap som framstår som både særegne og substansielle. Hun sier også: “Det ligger i kunstens natur å kontinuerlig stille spørsmåll ved grensene av sitt eget fagfelt og at det aldri kan oppnås en statisk og endelig avklaring av dette er en del av kunstens vesen”. Pene ord som det er vanskellig å være uenig i. Men selv om fagfeltet billedkunst framstår som svært åpent, er kanskje tida inne til å se nærmere på hvor langt man kan strekke begrepet kunstner. Er f. eks. kunstnere som i hovedsak har lønnet arbeid som kunstanmeldere, kuratorer eller kunsthistorikere, og i liten eller ingen grad lager egen kunst, like berettiget til stipend som de som produserer kunst og har stor utstillingsaktivitet? Det er gjentatt flere ganger i denne debatten hvor vanskelig det er å enes om hva som er kunstnerisk kvalitet. En cv forteller mye, både om omfanget av kunstnerisk aktivitet og tidligere juryeringer kunstneren har vært gjennom.
Mistenkelig mange kunstnere tilknyttet Galleri Erik Steen som har fått i år. Til og med en svensk billedkunstner (som bor i Sverige). Ops..
Det er kun kunstnerisk kvalitet og kunstnerisk aktivitet som er kriteriene fra Statens kunstnerstipend for tildeling av stipend. En demokratisk valgt jury tildeler stipendene etter sitt kunstneriske skjønn. Dette er helt klart noe som vi mener er den riktige måten det skal gjøres på. Men dette forutsetter at juryen tar den tilliten seriøst og setter det kunstneriske skjønnet fremfor personlige bekjentskaper. Kunstscenen i Norge er veldig liten og det fører til synlige sosiale og professjonelle nettverk. Selvfølgelig er det lettere å gjenkjenne en kunstnerisk kvalitet i arbeider man har sett og kanskje tilogmed fått forklart før, men stipendkomiteen besitter et overordnet ansvar ovenfor hver eneste søker. Kunstnerisk skjønn er som sagt ikke det eneste kriteriet, her ligger også et klart kriterie om kunstnerisk aktivitet. Det kan settes spørsmål til om ikke den kunstneriske aktiviteten burde vektlegges i større grad og spesielt der hvor det oppstår “interne diskusjoner”. Objektivitet burde være en selvfølge, men årets tildelinger setter med rette spørsmål kring om årets komite har vært objektiv nok. Det er lett å etterspørre objektiv behandling når stipendkomiteen, hvor et av medlemmene også er styremedlem i BKFH, har delt ut arbeidsstipender til nær sagt samtlige i det samme styret. Vi har den samme inhabilitetsdebatten på politisk nivå og det burde kanskje ikke overraske at den og dukker opp i kunstverdenen. Dette er bare ett av mange eksempler og som sikkert helt klart har foregått over mange år og som nok vil fortsette om det ikke stilles krav til endringer. Forskjellen er at i år reagerer folk og ønsker en debatt rundt ordningen og den bør man absolutt ønske velkommen. Det ville være synd å avskjære innlegg som konspiratoriske eller hysteriske. Når man har flere kvalifiserte søkere enn det finnes stipender vil det si at selv søkere som møter kravet om kunstnerisk skjønn ikke får stipend. Er det da virkelig lurt av stipendkomiteen å fordele de få stipendene som finnes i så stor grad til sin egen bekjentskapskrets? For det er her vår kritikk mot årets jury ligger, at de så hemningsløst har tildelt ut stipender til sine egne. Det er synligere enn noen gang før og juryen må ta til seg kritikken og se til å skjerpe seg til neste år. Det blir for enkelt å avverge en viktig debatt som dette ved å trekke frem demokratikortet for det er ikke der kritikken ligger. I et hvert demokrati eller demokratiske prosesser er åpenhet et viktig prinsipp og det er bekymringsverdig hvis kunstnere ikke våger å delta i debatten.
Maya Økland, Kristin Tårnesvik og Hilde Jørgensen
Jeg er styreleder i BKFH og jeg har har i år mottatt BKV stipend av STIPENDKOMITÈEN og IKKE av Randi Grov Berger.
Det er ikke slik at man som et enkelt medlem i stipendkomiteen kan gi stipend til sine venner. Det er flere i komiteen.
Jeg føler det provoserende at det fremstilles som at f.eks jeg og andre i BKFH styret har fått stipend av Randi Grov Berger i stipendkomitéen.
Det er ikke BKFH nest leder som har gitt meg eller noen andre stipend. Det er en samensatt komitée av flere personer som har gitt stipender.
Skal det være slik at alle kunstnere som kjenner en person i stipendkomiteen ikke kan søke stipend?/ få stipend av komiteen satt sammen av flere? Hvor mange kunstnere kan da egentlig få stipend til slutt?
Hor går grensen?
I år er det flere Bergens kunstnere i Komiteen. Høyst sansynlig vis vil det være slik at jeg kjenner, jobber/ har jobbet sammen, gått på skole sammen, drukket vin på en åpning sammen, eller lignende med de fleste kunstnere som bor i Bergen. Skal det være slik at ingen fra Bergen kan sitte i komiteen fordi her er det et noe tett og godt samensveiset kunstmiljø, og derfor ikke kan gi stipender til regionen?
Hvis ordningen fører til spekulasjoner om beslutningsgrunnlaget hver bidige gang burde man ta en titt på ordningen, evt. undersøke om det finnes en slags mistenksomhetskultur som skaper unødige spekulasjoner.
Selv har jeg ikke noen spesiell grunn til å tvile på at juryen har oppført seg redelig, men det at det stadig blir mumlet om mulige habilitetsproblemer tyder på at man burde legge opp til en ordning som ga mindre rom for tvil.
Hvor går grensen for inhabilitet spør Arne Bakke. Statens kunstnerstipend sine retningslinjer tilsier at man er inhabil og må forlate komiteen dersom ektefelle eller nærstående familie i oppadgående eller nedadgående ledd har søkt. Habilitetsspørsmål utover dette hviler på hvert enkelt komitemedlem med mindre det finnes uttalte retningslinjer innad i de ulike komiteene. I svaret fra stipendkomiteen tolker vi at det ikke finnes andre retningslinjer enn kvalitet og aktivitet. For at komiteen skal kunne arbeide utenfor enhver tvil synes vi derfor at det burde utarbeides klare retningslinjer på interne habilitetsspørsmål. Det er ikke verre enn at vedkommende forlater rommet når det dukker opp en søker som er eller har vært en direkte samarbeidspartner eller venn. De øvrige kommiteemedlemmene vil fint klare å vurdere søknaden med en person mindre. Hvis de retningslinjne blir uttalt vil det motvirke fremtidige spekulasjoner kring habilitet. Vi synes og det er prisverdig at enkeltmedlemmer i komiteen trekker seg pga habilitetsspørsmålet, men hvordan skal man vurdere et habilitetsspørsmål som ligger utenfor nær famile?
Er det slik at alle søknadene blir behandlet på likt grunnlag, kun utifra den informasjonen som ligger vedlagt? Det er vel det regler for habilitet handler om og som det etterspørres i debatten.
Enhver komite som vurderer søknader og gir tilsagn burde ikke utøve et så viktig arbeid i et lukket forum. Det handler om at åpenhet fører til tillit.
Vi snakker om en følelse av rettferdighet. Dette gjelder også såkalt dobbel premiering hvor mottagere av arbeidsstipend har blitt tildelt Garantiinntekt. Hvor ligger logikken i dette? Her rettes kritikken også til Statens kunstnerstipend som tillater en slik kultur.
Når man sammenligner tildelingene mellom NBK og NK kan det virke som om NK følger noen ytterligere retningslinjer i forhold til en tilsynelatende jevnere fordeling geografisk og aldersmessig. At mange kunstnere fra Bergen får stipend det året det sitter representanter fra Bergen i komiteen vitner om hvor personavhengig tildelingene er. At ingen billedkunstnere bosatt i Trondheim har mottatt Statens arbeidsstipend de siste tre årene forefaller meget merkelig. Finnes det ingen kunstnere i Trondheim som imøtekommer kravet om kunstnerisk kvalitet eller kunstnerisk aktivitet? Riktig nok kan de ha mottatt stipender over bkv eller bkh, men da disse ikke gir de samme sosiale fordelene er det desto viktigere at Statens arbedsstipend fordeles på en rettferdig måte. Dersom grunnen til at ingen fra Trondheim har mottatt Statens arbeidsstipend de siste tre år avhenger av at ingen fra Trondheim har sittet i komiteen mener vi at det er feil.
Vi setter stor pris på stipedkomiteens arbeid og innser hvor utfordrende oppgaven kan være. Derfor vil det også forenkle deres arbeid om de har klarere regler å vise til.
Beklager å skrive anonymt, men velger det i denne sammenhengen. Jeg har et åpent spørsmål ang. GI til NBK. Kan man søke GI samtidig som man mottar flerårig arbeidsstipend? Dette er noe meg og min kolegaer aldri har gjort, da vi har regnet det som en selvfølge at man ikke kan. Om det er lovlig så er det fint om NBK formulere dette offentlig. Om dette ikke er lov regner jeg med at årets tildelinger av GI til personer som også mottar stipend blir trukket tilbake? Da de er søkt på et feil grunnlag, siden andre kunstnere har latt være å søke.
Rognskogs verv i NBK har skapt mye debatt, da hun ble tildelt GI. Men CV på hennes hjemmeside har ingen nyere utstillinger. Dette kan da ikke stemme i forhold til en så tung tildeling som GI. Åpent spørsmål til Rognskog:
1. Kan du opplyse om separaturstillinger, gruppeutstillinger, internasjonale utstillinger, offentlige innkjøp og publikasjoner som har omhandlet kunsten din i tidsrommet 2007-2012? På forhånd takk
Hilde Rognskog er ikke ansvarlig for å ha blitt tildelt GI. Heller ikke de som har har mottatt GI selv om de allerede innehar flerårig arbeidsstipend. Det er stipendkomiteen eller NBK som må svare på hvilke retningslinjer som gjelder.
Rognskog er som øverste leder av NBK absolutt ansvarlig for stipendprosessen og dens rettningslinjer. Er det sånn at hun har fått GI pga. manglende rettningslinjer så blir da konklusjonen at de mangelfulle rettningslinjene ga NBKs egen styreleder stipend, Hallo? Hun som øverste sjef premieres altså med Norges tyngste stipend som kanskje ikke er riktig pga. NBKs eget mangelfulle arbeid??
De som har søkt GI samtiding som de mottat flerårig arbeidstipen kan absolutt klandres for dette om det bryter med rettningslinjene. Det er også en ukollegial og mye-vil-ha-mer holdning som bør diskuteres. Hvordan kan NBK støtte dette? Er det ikke lov å søke GI samtidig som man mottar stipend så må de selvfølgelig tilbaketrekkes. Akkurat som om man får for mye lønn, så må den tilbakebetales.
Man er ansvarlig for sine handlinger, dette gjelder både søkerne og stipendjurien.
Jeg er enig i Knipsus utspill om å vurdere enda strengere og tydeligere habilitetskrav. Uansett hvor samvittighetsfullt juryen utfører jobben sin, vil det alltid komme til å rettes mistanke mot medlemmenes motiver nettopp fordi det er flere fortjente kunstnere enn stipender, og fordi det er så mange forbindelser oss i mellom. Ingen av oss er tjent med slike dårlige følelser bygger seg opp. Jeg synes det kan høres ut som et godt forslag at jurymedlemmer går ut av rommet når de aller nærmeste samarbeidspartnere deres får søknaden vurdert. Et slik ordning er imidlertid avhengig av svært tydelige definisjoner. Hvis man definerer «nære samarbeidspartnere» for bredt, ville det også fort bli rotete og vanskelig å administrere.
Jeg vil understreke at vi bør fortsette å ha (som komiteen også selv skriver) en jury bestående av utøvende kunstnere. Vi kan og bør se på denne komiteen som en sentral motsats til øvrige maktsentra i kunstfeltet. Det er ekstremt viktig for kunstens del at den særegne kompetansen vi har som kunstnere blir tatt på alvor, og dessuten at vi får ha stor innflytelse på vårt eget felt. Jeg håper virkelig at vi vil fortsette å betro denne oppgaven til en gruppe utøvende kunstnere. Jeg synes også det er betryggende at gruppen skiftes ut så ofte som annethvert år.
Et lite, men konkret forslag gjelder nominasjon og valg: Hva om man nominerte flere kandidater totalt, og eventuelt også droppet gruppeinndelingen eller delte inn i grupper etter andre kriterier? Slik ville medlemmene ha flere å velge mellom og større innflytelse på selve valgprosessen.
Angående det regionale spørsmålet: Jeg innrømmer gjerne at jeg først og fremst stemte på kandidater fra Bergen i valget – fordi jeg syntes det var påfallende hvor få fra Bergen som fikk stipender i 2011, og jeg tenkte at representanter fra Bergen med større sannsynlighet ville gjenkjenne og sørge for å gi stipender til fortjente søkere herfra. Men her kommer vi inn på en bakenforliggende diskusjon. Bergen (og beklager at jeg bare tar for meg Bergen her, men det er dette miljøet jeg har best oversikt over) er for eksempel – og har alltid vært – underrepresentert på Kunstkritikk. Det har bare i perioder vært faste skribenter her – og én skribent i et miljø på denne størrelsen er ikke nok. Kunstkritikk har en dominerende posisjon som smaksdommer, og å bli omtalt her betyr forskjellen på å bli sett og ikke å bli sett her i landet. Jeg synes altså at vi bør se stipendutdelingene i sammenheng med tilstøtende maktfaktorer, og ikke bare holde oss til å diskutere juryens habilitet og innsats.
Igjen gjentas de velkjente frasene om demokratiske valg og kvalitetssikring i forbindelse med stipendtildeling. Kan ikke de som sitter i en maktposisjon i forhold til kolleger vise ydmykhet? Kan de ikke innse hvor store begrensninger deres smaksdommer har, og beklage at ikke flere får støtte? Hvorfor øyner vi ikke spor av tvil, når de hevder systemets fortreffelighet?
Jeg har vært yrkesaktiv billedkunstner i over 30 år, og gått inn og ut av stipendsystemet, mest ut. Jeg tror ikke lenger på at dette systemet sikrer kvalitet. Det finnes billedkunstnere som jobber og utvikler seg, som vokser kunstnerisk til tross for gjentatte avslag. Kanskje har motstanden de møter gitt dem større tro på at slitsomme prosesser kan føre til resultater.
Når det viser seg at mange av de samme navnene går igjen på stipendlista år etter år, er det logisk at mange søkere avvises år etter år. For at noen få skal få ha sine privilegier i fred, må andre utestenges. Kanskje er det mest effektivt å stenge ute folk med stor utenholdenhet og kvalitet.
Hvilken annen yrkesgruppe vill finne seg i en så urettferdig fordeling av godene?
I diskusjonen om GI–tildeling fremstår det som nyttig å spørre seg :
-Hva e r den faktiske funksjonen til GI ?
Er det en belønning eller et konkurransemiddel?
Hvis GI gis til eldre kunstnere har det karakter av en belønning for utført arbeid.
Hvis GI gis til yngre utøvere får det karakter av konkurransemiddel, (til forventer utført arbeid.)
Ettersom kun 10-15 % av de som er kvalifiserte har/ får GI, er det system som i utgangspunktet må betegnes som urettferdig.
Aspektet av konkurransevridning blir større jo yngre kunstnere som blir tildelt.
-Er det i det hele tatt mulig å være neutral, for de som sitter i juryen?
Sannsynligvis ikke.
Kunstmiljøet er lite. Svært mange kjenner og avhenger direkte eller indirekte av hverandre. En skall være et særdeles sterkt menneske for å ikke bli berørt av sympatier. Habilitetsproblemer skulle her være like opplagt som det er i andre yrkesgrupper der man tildeler kollegaer av offentlige midler, -og må selvsagt håndteres like strengt.
-Kan man fri seg fra sitt eget personlige kunstsyn i bruk av de rent kunstneriske kriterier som juryen baserer seg på, eller vil det speile en generasjonstilhørighet og er det i så fall et problem?
Ettersom det utdannes flere og flere kunstnere, vil det på sikt føre til at stemmegiverne i flertall vil bli yngre og yngre og deres kunstsyn vil dominere i det demokratiske fundament som juryen baserer seg på.
En gjennomgang av kunstnerstyrt tildeling av stipend og oppdrag over en tiårsperiode vil sannsynligvis vise mye sammenfall i generasjon hos utøvere og tildelere, -om ikke på grunn av annet, så på grunn av sammenfallende syn på hva som er god kunst.
-Hva er så de strengt objektive kunstneriske kriterier som juryen skal bruke?
Hva er kunstnerisk kvalitet og kan det skilles fra hva som er i tiden eller generasjonstilhørig? Er installasjon eller politisk kunst vedværende bedre enn for eksempel Heftig maleri? Hvis kriteriene for kunstnerisk kvalitet er variable, ligger i begrunnelsen GI for kunstnerisk kvalitet et inneboende paradoks. Aktualitet er ofte overgående.
-Er aktivitet det samme som synlighet og er synlighet/ oppmerksomhet lik kvalitet?
Hvilke faktorer bestemmer hvilke kunstneriske arenaer som teller?
Hvis det gamle poengsystemet, basert på offentlig innkjøp osv. og som kvalifiserte till GI ikke lenger legges til grunn for tildeling (ved at ”annen relevant aktivitet kan telle likt”) er det i praksis åpnet for fri synsing.
Det er betenkelig og en grunn til å beholde det gamle regelverket siden det er et av de få faste kriterier som finnes og kan brukes.
At det tar tid å oppnå poengene borger også for kontinuerlig aktivitet.
Arbeidsstipendier er en mulighet og en oppmuntring.
GI er noe annet.
Ulempen ved en forskyvning av GI mot yngre utøvere er at et i utgangspunktet urettferdig system ikke blir mer rettferdig men mindre siden noen utøvere får et enormt fortrinn ikke minst i forhold til de andre i sin generasjon. (En faktor også i henhold til debatt om avkortningsregeln)
En tildeling av GI kan slik sett bli en selvoppfyllende profeti om høy kunstnerisk virksomhet. (Til sammenligning med feks. EØS regler vedr. støtteordninger)
Ved å tildele en forholdsvis ung kunstner GI, ligger også implicit at vedkommende vil forsette å lage for samtiden kvalitativt interessant kunst de neste (for eksempel) 25 årene.
Det er ikke gitt at en Nasjonal jury om ti år, deler den samme oppfattningen om hva som er kunstnerisk kvalitet.
Hvis ikke, har man sementert en kunstnerisk holdning over en 25 års periode. Alternativt gitt noen få en livstidspensjon.
Hvis det er eldre utøver som får GI, vil pengene resirkuleres raskere, komme flere til gode og derved også ha en bredere base i synet på hva som er kunstnerisk kvalitet.
Hvis det er riktig som det er blitt fremholdt at stipendkommiten har brutt regelverket og opptrått uetisk ved tildeling, er det i seg selvfølgelig uakseptabelt og naturlig at det granskes.
Ole Rosén
Enig med Marianne Gihle og innholdet i hennes innlegg. veldig bra at så mange utrykker seg og mener noe offentlig – så takk til Ingeborg Stana for at hun igangsatte denne viktige debatten.
Et perspektiv jeg savner til nå i debatten er det kulturpolitiske perspektivet. Det er ikke bare sånn at Stipendkomiteen vurderer, prioriterer og innstiller på vegne av NBK sin medlemsmasse- de innstiller først og fremst på vegne av Kultur og Kirkedepartementet. Det virker som om NBK og stipendkomiteen tror at dette er våre midler. Det er det ikke- det er statlige midler som har en kulturpolitisk målsetting og forskrifter. Den skjevfordelingen som tallene viser er særegen for billedkunstfeltet. Sammen med dobbeltpremiering med mer har stipendkomiteene sørger for en statistikk som forteller politikere, folk og meg at billedkunstnernes stipendkomite ikke klarer å forvalte den oppgaven de er blitt gitt på en god måte. Nå er dette synlig og det er ikke bare billedkunstnere som reagerer på tallenes tale. Det er altså ikke bare opp til oss å mene noe om stipendkomiteens forvaltning av Statens Kunstnerstipend. Hvordan har NBK og Stipendkomiteen tenkt å gjennvinne tillititen til mange medlemmer og politikerne? Hva slags tiltak vil NBK igangsette for å gi beskjed til Kulturkomiteen på Stortinget om at vi skal rette opp i dette? Vi må se utover oss selv om vi ønsker å ha innvirkning på fremtidens tildelinger av statlige midler.
Jfr. Ole Ros’en: Praksisen som har utviklet seg med å gi GI til stadig yngre kunstnere (som i tillegg har hatt potten med Arbeidsstipend for yngre kunstnere å søke i) har torpedert ordningen, og gjør at Kunstnernettverkets forslag nå er det eneste rette å gå inn for. Tidlig innså man at GIordningen ikke ville kunne omfatte alle, og den har derfor inntil de senere år fungert som en belønning for et aktivt kunstnerskap på et høyt nivå og blitt gitt på et tidpunkt i livet /karrieren hvor behovet for en viss trygghet er størst. Nå har man på vårt fagfelt istedet bundet opp hjemler i stor skala og sørget for at færre og færre har fått muligheten til å oppleve en viss sjelefred og arbeidsro. Istedet må stadig fler kunstnere i 50 årene legge 30-års yrkespraksis på hylla, søke seg jobber man ikke får pga alder, selge hus, si opp atelierer mm. Det hele er så undergravende, usolidarisk og korttenkt at det finnes ikke ord. Dette i tillegg til de andre forholdene som har blitt kritisert ved årets tildelinger sier meg at ordningen og årets Stipendkomite må gjennomgå,en nøye granskning. Det er tydeligvis langt mellom politisk kunst og solidaritet i praksis
Endelig er dette i ferd med å komme frem i lyset.
Fikk bare lyst til å komme med en sammenlikning. Ser en på forfatterne, så er litteratur i ferd med å vinne over billedkunsten. Det nytter bare ikke å gi ut en bok som ingen vil lese. Skal en da ha andre forfattere til å bestemme hva som er verdt for samfunnet å lese eller ikke hadde vi sett det samme som er i ferd med å skje på billedkunstfeltet. Interessen avtar.Vi hevder at VI er de eneste som er egnet til å vurdere kvaliteten på kunst. Så derfor biter vi oss selv i halen og er som bikkja som danser rundt og rundt. Det finnes et studium på Blindern som heter … hva var det nå det het ? Kunsthistorie ja !..det var det ja.
Var selv med i en jury og ble slått av hvor subjektive oppfatninger medlemmene hadde . En kunstner ble ekskludert fordi hun hadde for mye “sprittsing”på bildet ! eller bildene dryppet,… noe som da formannen utbasunerte som for vulgært og de andre orket iike ta til motmele.
Hadde vi andre folk med i juryen med kunsthistorisk perspektiv eller annen bakgrunn kunne det vært fint. Det er også betenkelig at kommiteen bare har en sekretær og arbeidsforhold med 10 timers arbeidsdager uten særlig godtgjørelse ! Har også sett at flere har sugerør inn i stipendkassa med cv som er svært spinkle. Å gi GI til Hilde Rognskog var et svært beklagelig grep mitt i denne prosessen og er med på å svekke tiltroen til at kunstnerne er de beste til å vokte havresekken.
Her er min private statistikk for tildeling av GI de siste fem år:
Gi har blitt fordelt slik de siste 5 årene: 94 billedkunstnere er blitt tildelt GI. 79 av disse var bosatt på Østlandet, hvorav 63 i Oslo. 5 var bosatt på vestlandet, 3 på sørlandet, 4 i Midt-Norge, 1 i Nord-Norge og 2 var bosatt i utlandet.
Omregnet i prosent:
Østlandet 84%
Oslo 67%
Vestlandet 5,3%
Sørlandet 3,2%
Midt-Norge 4,3%
Nord-Norge 1,1%
Bosatt i utlandet 2,1%
Ca 5% av kunstnerpopulasjonen bor i Nord-Norge.
Dessverre forvalter NBK sitt ansvar dårlig. Hele prosessen burde vært modernisert og profesjonalisert for lenge siden.
Åpenbart følges ikke vanlige prosedyrer for vekting av kriterier når det gjelder GI. Så vidt meg bekjent foreligger heller ingen retningslinjer for hvordan de ulike kategoriene skal vektes mot hverandre.
Etter mitt syn bør hensikten med kriteriene være å sikre at de kunstfaglige vurderingene som blir gjort gjennom hele kunstnerens karriereløp vektlegges.
Komiteens faglige vurdering bør kun spille en rolle når aktuelle kunstnere står likt i henhold til kriteriene.
I dag gjemmes hele behandlingen bak det sveipende og atoverskyggende begrepet, kunstfaglige vurderinger. Slik legges systemet åpent for tildelinger som i for stor grad preges av kameraderi, ideologi og kunstneriske preferanser.
Det er det vi ser resultatet av ved de siste års tildelinger. Dårlig forvaltning av ansvar fører til mistillit. Når NBK ikke klarer å forvalte sitt ansvar bør det overføres til andre. Etter mitt syn bør tildeling av statlige stipend og GI gjøres av en bredere sammensatt. komité. Den bør være sammensatt slik at den også kan gjøre kulturpolitiske vurderinger.
Årsaken er enkel:
Kunstnere er næringsdrivende. Slik sett er statlige stipend og GI næringsstøtte til særlig dyktige kunstnere. Jeg tror de fleste er enige om at bøndene ikke bør fordele landbruksstøtten. De flest vil nok heller ikke la Telenor bestemme hvem som skal tildeles konsesjoner i telecom markedet. På samme måte bør ikke kunstnernes interesseorganisasjon tildele skattebetalernes virkemiddel til kunstbransjen.
Det samme prinsippet bør gjelde for Norsk kulturråd. Der sitter sentrale institusjonsledere og fordeler midler til hverandre. Men det er en annen diskusjon.