Utstillingen Rundtenom illustrerer at det ikke finnes noen enhetlig oppfattelse av hva en skulptur er og kan være. Ni gallerister fra galleriet Skulpturi i København ønsker å vise skulpturens mange muligheter, men oppnår ikke stort mer.
Anders Bonnersen, Oversiktsbilde installasjon. Foto: Hanne Cecilie Gulstad.
Samtidsskulpturen kan være vanskelig å få tak på, i grenseland mellom andre kunstformer som arkitektur, design, installasjon, konseptkunst, landscaping og performance. Med utstillingen Rundtenom i Den Frie Udstillingsbygning vil kunstnerne fra det kunstnerdrevne galleriet Skulpturi vise de mange mulighetene som ligger i skulpturmediet, men den altfor vide målsettingen fører til en sprikende utstilling preget av enkeltverk fremfor en felles visjon.
Skulptur(i)
Som utstillingstittelen refererer til, handler utstillingen Rundtenom om å sno seg rundt skulpturens mange muligheter. Egentlig er tittelen et gammelt dansk uttrykk for en skive brød som er skåret hele veien rundt brødet slik at man får en ganske stor skive. Samtidig refererer den til noe hverdagslig og materielt, noe som også er en fellesnevner for skulpturene vist i utstillingen.
I skulpturinstallasjonen til Anders Bonnesen dras det offentlige rom inn i utstillingsbygningen. Installasjonen består av en rekke piktogrammer fra informasjons- og veiledningsskilt og fyller et helt rom. Gulvet danner et mønster i fargene rødt, hvitt og blått, og slår imot en som en psykedelisk opplevelse. På gulvet og hengende ned fra taket finner man skulpturer som består av informasjonsskilt satt sammen til komplekse formasjoner. Med dette verket ønsker Bonnesen å problematisere piktogrammets status som noe objektivt og universelt, fordi forskjellige kulturer har forskjellige billedtegn. Dette stemmer godt med utstillingens intensjon, som nettopp må være å vise at det i dag ikke er noen enhetlig oppfattelse av hva en skulptur er og kan være.
Karin Lorentzen og Jørgen Carlo Larsen, "Parterre / Sous terre" (2012) og "S. 9,9." (2012) Foto: Den Frie Udstillingsbygning.
Forholdet mellom inne og ute speiles også i Jørgen Carlo Larsens og Karin Lorentzens dialogiske verker S 9,9, og Parterre / Sous Terre. Førstnevnte er et lite hus som holder seg like innenfor den maksimale størrelsen for et bygg som det er lov til å reise på sin egen tomt uten byggetillatelse. Sistnevnte er en labyrint skapt i forlengelsen av utstillingsbygningens eget gulv fra etasjen over i det tilhørende rommet. Arbeidene viser på hver sin måte hvordan samtidsskulpturen ofte befinner seg i grenseland til andre kunstformer, i dette tilfellet arkitektur, design, installasjon og landscaping. Dialogen mellom de to verkene fungerer fint, man kan gå i og på selve labyrinten, og inn i det lille huset og titte ut på labyrinten.
Ina Maria Nielsen, "Front Matter - reconstruction of my studio"(2012). Foto: Den Frie Udstillingsbygning.
Kjølig materialitet med ett unntak
Felles for de verker som er utstilt er som nevnt at de blander skulptur med et annet fagområde, slik at verkene nærmest viser en undersøkelse av hvor mangfoldig skulpturen kan være. Det er lagt mye vekt på selve materialet og formen i verkene, men det er lite som taler til følelsene utover dette. Det er som om verkene holder oss på avstand og er mer selvgranskende rundt sin egen form enn kontaktsøkende. Dette blir tydelig i Front Matter av Tina Maria Nielsen. Verket er en rekonstruksjon av kunstnerens eget atelier og er utformet som en gjennomsiktig vegg som deler rommet det er utstilt i, i to. Atelierveggen er helt rensket for detaljer og innhold som kan minne oss om at dette nettopp er et atelier, og det eneste som står igjen er formen og dens splittelse av rommet. Som tittelen hentyder er konfrontasjonen i fronten, og verket unnlater å gå i dybden på noe mer enn form og materiale.
Mikael Thejll, "Rosiner findes (250 g rosiner)" (2012). Foto: Den Frie Udstillingsbygning.
Unntaket som bryter med den distanserte materialiteten ellers i utstillingen, er «Rosiner findes (250 g rosiner)» av Mikael Thejll. Denne nøyaktige, nærmest vitenskapelig studien består av 474 rosiner som stammer fra en og samme Sunmaid rosineske. Jeg ser for meg kunstneren med hvite hansker som møysommelig plasserer rosinene hver for seg på egne knappenåler med nummerering under. Om det skjedde slik vet jeg ikke, men rosinene er plassert i en monter som om de skulle være døde insekter. Man kan til og med granske formene med et forstørrelsesglass som ligger hendig i monteren.
Det er en viss absurd humor i denne ironiske dokumentasjonen, noe som ellers mangler i utstillingen. Verket minner om Gilbert & Georges kunstverk Gum City (1998) og Shitty World (1994) som er basert på et nøye studie av formene til brukte tyggegummiklyser og ekskrementer. Den maniske samleraktiviteten kan også sende tankene mot Ilya Kabakovs installasjon Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) (1988–95) som finnes i samlingen til Museet for samtidskunst i Oslo.
Dialog mellom to utstillingsarenaer
Den mest fruktbare dialogen her oppstår faktisk i møtet mellom galleriet Skulpturi og utstillingsbygningen Den Frie Udstillingsbygning. Begge visningsrommene hviler på samme grunnlag – et kunstnerinitiativ. Den Frie Udstillingdbygning bygger på historien om syv kunstnere som ville skape et eget utstillingssted i 1891. Med et forbilde i den franske Salon des Refusés ville disse kunstnerne skape et alternativ til den sensurerte vårutstillingen på Kunsthall Charlottenborg, og er nå Danmarks eldste kunstnersammenslutning.
Skulpturi består på sin side av ni kunstnere og to kunsthistorikere som møtes jevnlig for å diskutere hva som skal vises i deres galleri. Galleriet åpnet i 2007 og har siden da fungert som et granskningsrom hvor man har undersøkt skulpturen som objekt og begrep. Det har skilt seg fra konservative museers innkjøpspolitikk og andre galleriers kommersielle preferanser og har satset på nye tendenser innen utviklingen av samtidsskulpturen.
Et blindt punkt?
Som tittelen Rundtenom henviser til, går man i denne utstillingen gjennom mange muligheter for samtidsskulpturen, og dette skal speile Skulpturis visjon. Ved utstillingene på Skulpturi legges det ofte vekt på spesifikke tematikker innen samtidsskulpturen, men nettopp dette momentet savner jeg ved denne utstillingen. Den blir for generell. Mange verk fungerer fint hver for seg, men jeg savner en rød tråd som binder de ulike verkene sammen. Jeg savner en klarere kuratorisk stemme som sier noe mer om hvorfor akkurat disse verkene er samlet sammen, og hvorfor de ikke har valgt å inkludere andre kunstnere enn seg selv. Det fremstår derfor som et paradoks at ni kunstnerkuratorer i oppgaven om å kuratere sin egen utstilling med egne verk, ser ut til å ha glemt kuratorrollen.
Utstilte kunstnere er: Anders Bonnesen, Eva Steen Christensen, Veo Friis Jespersen, Heine Kjærgaard Klausen, Jørgen Carlo Larsen, Karin Lorentzen, Tina Maria Nielsen, Rikke Ravn Sørensen og Mikael Thejll.
Rundtenom vises på Den Frie Udstillingsbygning frem til 3. juni.
“Med dette verket ønsker Bonnesen å problematisere piktogrammets status som noe objektivt og universelt, fordi forskjellige kulturer har forskjellige billedtegn”
Jeg fandt denne sætning totalt overraskende, selvfølgelig fordi jeg synes, det er noget værre ævl. Men jeg har spurgt Den Frie, som indrømmer, at deres “informationsmedarbejder” (!!) har skrevet noget i den stil. Så jeg kan jo ikke klandre anmelderen, kun mig selv for ikke at have stoppet vrøvlet i tide. Er ellers ikke spor uenig i anmeldelsen generelt.
Hei Anders, takk for kommentaren, jeg så den ikke umiddelbart, men har videreformidlet den til anmelder.
Takker for din kommentar Anders Bonnesen, så får leserne din holdning.