Thora Dolven Balkes første separatutstilling i Oslo siden 2006 er personlig, men ikke privat, til tross for intime polaroidformater og den melankolske patinaen utdatert teknologi ofte fører med seg.
Thora Dolven Balke, "Eureka", installasjonsbilde Galleri Christian Torp. Foto: Jon Benjamin Tallerås. © Kunstneren og Galleri Christian Torp.
Alle verkene i Eureka på Galleri Christian Torp er fra i år, og er en stillferdig samling av polaroidfotografier i farger og sort/hvitt, to 8 mm-filmer, hvorav en i sort-hvitt og en i farger, samt biter av skumgummimadrasser. Fotografiene er små, montert gruppevis i enkle rammer. Innbyrdes ser de ut til å ha blitt innordnet i en serie, og har alle fått titlene Dependence # 1- 10. Både fotografiene og filmenes motivkrets er stort sett fra Los Angeles, der kunstneren har oppholdt seg det siste året som student ved den alternative kunstskolen The Mountain School of Arts.
For meg spiller det imidlertid liten rolle hvor bildene er tatt; detaljer som amerikanske politibiler stablet oppå hverandre og cheerleaders utgjør bare en biopplysning i bildene og filmene. Til en viss grad skildres forfallet og baksiden av det glitrende livet. Ødelagte politibiler, krøllete lakener, heiskranen på et filmsett – alt er hentet det dagligdagse. Det er fragmentariske betraktninger og uanselige detaljer og utsnitt Dolven Balke viser oss – filtrert gjennom et skinn av nostalgi.
Polaroidet i en digital tidsalder
Polaroidformatet er intimt og unikt fordi det kun finnes ett eksemplar av hvert bilde. Teknikken gjorde det mulig å få se bildene nesten med det samme de var tatt, noe som ga en lekenhet og noe umiddelbart til det å fotografere. Med polaroidkameraene tok man også vekk det mellomleddet som fotograferingen alltid besto av: de som faktisk fremkalte mine og dine private bilder. Alt dette er selvsagt avleggs nå – alle har et digitalkamera på telefonen sin. Vi ser umiddelbart og redigerer bildene som ikke blir «perfekte», viser fram dem som faller i smak, og iscenesetter oss selv som midtpunktet i våre morsomme liv, for eksempel på Facebook. Til hjelp finnes utallige fotoapper som etterligner det analoge fotografiets estetikk. Selv halvdårlige mobilbilder kan få et interessant, nostalgisk filter. Nettopp derfor har jeg virkelig sansen for at Dolven Balke går inn for å bruke gammeldagse teknikker og formater, fordi det hadde vært så enkelt å etterligne det falmede analoge uttrykket digitalt.
Thora Dolven Balke, "Dependence series", installasjonsbilde Galleri Christian Torp. Foto: Jon Benjamin Tallerås. © Kunstneren og Galleri Christian Torp.
Den nostalgiske patinaen ved utdatert teknikk
Det nesten håpløst romantiske ved å bruke en avleggs teknikk og det nostalgiske er nok ikke det viktigste for kunstneren. Likevel melder tankene om noe forgjengelig seg, nærmest en tristesse, når jeg studerer fotografiene. I hver utstilling tilfører Dolven Balke et element hun kaller aid, og denne gangen er det kvadratiske biter av gamle skumgummimadrasser plassert rundt i galleriet. Det forgjengelige understrekes ytterligere av de falmede stykkene med skumgummi som etterligner fotografienes format. Fargene på madrassene gir et ekko av polaroidbildenes bleknede farger: gult, blått, fersken.
Det er utvilsomt også noe melankolsk over den utdaterte teknologien i flimrende 8 mm film, og filmene her inneholder noe av det samme som fotografiene – bruddstykker av scener. Filmene er scannet og vises på hver sin store monitor. Jeg tar meg i å savne den tikkende lyden av filmrullen – hvorfor er det valgt å presentere filmene på denne måten og ikke i sitt opprinnelige format? Det kan selvsagt være så enkelt som at teknikken selv legger begrensninger. Forfallet kommer til syne igjen – gårdagens teknikk er gammelt nytt. For å holde fast på gamle minner må man ty til mer moderne hjelpemidler. Filmruller og negativer må scannes og digitaliseres for å holde på øyeblikket for ettertiden. I filmene videreføres også stillheten og tomrommene som jeg finner i polaroidbildene – jeg er simpelthen selv nødt til å fylle dette tomrommet med egne tanker, referanser og meninger.
En avmålt intimitet
De små formatene på fotografiene gjør at det er nødvendig å gå helt nær dem for å få et inntrykk av motivene. Nesten ubehagelig nær, og det føles som å kikke i noens private fotoalbum. Plutselig blir jeg blygt oppmerksom på en naken person i dusjen på et av bildene, eller to personer på en seng. Denne serien av syv sort/hvitt-bilder føles som de ikke hører til i offentligheten og fanger særlig oppmerksomheten. Dels fordi de minner meg om Gerhard Richters Atlas fra 1960-tallet – hans samling av bilder fra massemedia og private fotoalbum som senere ble utgangspunktet for en rekke malerier i hans velkjente fotorealistiske stil. Dels fordi de også utgjør stjerneeksempler på hvordan et skoleriktig perfekt fotografi ikke skal være.
Bildene er overeksponerte, undereksponerte og dobbeleksponerte. Effektene skjuler motivet like mye som de fremhever det, og nettopp derfor blir jeg nysgjerrig. Hva er det jeg egentlig ser? De er så langt unna tekniske fotografer som Andreas Gursky man kan komme – enorme bilder så krystallklare at de gir skinn av at man ser gjennom et vindu. Dolven Balkes små fotografier må heller sees i forhold til det subjektive fotografiet.
Thora Dolven Balke, Dependence # 9" (2012), serie av innrammede polaroider, 60 x 42 x 3,5 cm. Foto: Jon Benjamin Tallerås.
Det subjektive fotografiet
Den tyske fotografen Otto Steinert utviklet ideen om det subjektive fotografiet på begynnelsen av 1950-tallet, til dels som en reaksjon mot fotografiene brukt i propagandaen før og under annen verdenskrig. Fokuset lå på det eksperimentelle, slik man ofte hadde sett i Bauhaus-skolens fotografi på 1920-tallet. Det subjektive fotografiet etterstreber ingen objektiv gjengivelse av virkeligheten eller en situasjon, og er derfor ikke dokumentarisk, men inviterer oss som betraktere til å reflektere rundt den visuelle effekten i bildet.
I dette ser jeg et slektskap til Dolven Balkes verk – hun er ikke opptatt av å ta skoleriktige og perfekte fotografier, men jobber med teknikken for å skape ulike estetiske effekter. Bildene er ikke dokumentariske som sådan, de forteller ingen konkret historie, men er heller Dolven Balkes subjektive blikk på verden. Samtidig holder hun tilbake, og iscenesetter tapt tid og hemmelighetsfulle stemninger det er opp til betrakteren å fange opp. Slik fungerer fotografiene som visuelle katalysatorer som utløser våre egne dunkle minner.
Thora Dolven Balke, "Eureka", installasjonsbilde Galleri Christian Torp. Foto: Jon Benjamin Tallerås. © Kunstneren og Galleri Christian Torp.
Siste sjanse til å se Thora Dolven Balkes Eureka på Galleri Christian Torp er 5. mai.