En ufullstendig stortingsmelding

Huitfeldt skal ha ros for å ha gjennomført en stortingsmelding for visuell kunst. Dessverre er det en litt ufullstendig stortingsmelding.

Fredag 4. mai la Anniken Huitfeldt frem Stortingsmelding 23, 2011 – 2012 for Visuell kunst, den første stortingsmeldingen om det visuelle feltet. Det er mye bra i dokumentet, men jeg vil hevde at det mangler et helhetssyn på feltet. Nedenfor følger noen korte betraktninger om momenter jeg bet meg merke i etter en rask gjennomlesning.

Fra et skrivende, og ikke helt nøytralt, perspektiv er det gledelig at stortingsmeldingen legger opp til en styrkning av kunstkritikken og av uavhengige kunstmagasiner.

En styrkning av kritikerstipender er bra, men det løser ikke kjernen av problemet som er: Hvorfor vil ikke redaksjoner bruke penger på kritikk? Det kan godt hende at det ikke er et offentlig anliggende å løse dette problemet, men inntil det blir attraktivt å ansette kritikere vil kunstkritikken forbli på det offentliges nåde.

Personlig mener jeg at en støtte til uavhengige kunstmagasiner må få form som en automatisk ordning. Man setter krav, som gjerne kan være høye, for å motta støtte. Hvis kravene innfris innvilges støtte automatisk opp til et beløpstak. Det sørger for forutsigbarhet for magasinene og kan bidra til en ettervekst og sunn konkurranse på like vilkår.

Vederlag for kunstnere
Det andre som er meget bra er at det åpnes for å etablere en vederlagsordning for kunstnere. Vederlagsordninger har en rekke fordeler og en av dem er de at er automatiske. Blir du antatt til en utstilling får du automatisk støtte. Det gjør at man slipper unna en rekke habilitetsspørsmål, da utbetalingene blir desentralisert til de institusjoner som mottar offentlig støtte til utstillingsproduksjon.

Prinsipielt mener jeg også det er bra å vri støtte slik at kunstnerne får godt betalt for de utstillingene de lager. Jeg tror også det skaper et robust system som er lett å forsvare mot kutt, da det er helt rimelig å få betalt for en jobb man har gjort. Det er politisk enkelt å kutte et stipend, men vanskelig å kutte en vederlagsordning.

Mangler helhetssyn
Det største problemet i denne meldingen er at den ser kunstfeltet gjennom blikket til de institusjoner som allerede mottar offentlig støtte. Man ser altså ikke hele feltet og risikerer derved å bli konserverende.

Et betegnende blikk kommer i første kapitel der det står at man mangler statistikk om det visuelle feltet: «Det er ikke data på dette feltet som tilsvarer det som foreligger på for eksempel scenekunstfeltet, der data rapporteres til Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO)» NTO er imidlertid en organisasjon som arbeider for de teater og orkesterinstitusjoner som mottar offentlig støtte. Ved å lese organisasjonens statistikk får man ikke noe innblikk i hva frie teatergrupper gjør, det kan man imidlertid få i Teater og Dansesentrum, eller hvordan det går med privatteatre som Chat Noir og Folketeateret.

Det samme ser vi i denne stortingsmeldingen. I kapittelet om kultur og næring er omsetningen av kunst godt dokumentert. Det er skrevet om sponsing og å styrke private bidrag til kunsten. En ting er å spørre seg hvordan man skal få til dette, en annen ting er at det det står lite om hvordan man kan støtte infrastrukturen i feltet. I og for seg hjelper det norsk kunstliv lite om mange i næringslivet kjøper masse kunst i Danmark.

Derfor forsterkes inntrykket av at man snakker om kultur og næring som et samarbeid med kulturen og næringslivet, uten helt å forstå at store deler av kulturlivet også er næring. Kommersielle gallerier er for øvrig henvist til kapitel seks – med tittelen et landsdekkende formidlingsnettverk, noe som gjorde at jeg i starten lurte på om de var nevnt eller omtalt som kunsthandlere.

Hva med etterveksten?
Et viktig poeng er å sørge for at det store antallet kunstnere, kunsthistorikere og andre utdannet innenfor feltet kan leve av sin utdannelse i fremtiden. Til en viss grad kan noe møtes med stipender, men hovedsaken er å skape gode rammer for ettervekst. Langt på vei er vederlagstankegangen et godt steg i riktig retning, men hva skal man gjøre med alle kunsthistorikerne?

Instrumentalisme
Tilslutt kan man legge til at meldingen inneholder de vanlige instrumentelle floskler. «Samtidig har satsing på kultur stor betydning for andre samfunnsområder som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet».

Jeg mener dette er et meget problematisk utgangspunkt for en satsing på kultur. For det første legger det til grunn at du satser på kultur, ikke fordi den er verdifull i seg selv, men fordi du vil oppnå andre mål. For det andre er jeg usikker på om kulturlivet er best til å drive med integrering, inkludering i arbeidslivet og næringsutvikling. Hvis det ikke er tilfellet risikerer man å undergrave den folkelige oppslutning for kulturlivet da støtten er gitt på «falske» premisser.

I all hovedsak er ikke dette den dominerende holdningen i dokumentet, men man finner den. Det er egne kapitler om mangfold og om likestilling, men ikke et eget kapittel som behandler museer, som riktignok får en relativt grundig behandling. Allikevel er det fristende å spørre om det er viktigere å sørge for mangfold og likestilling i kulturlivet enn å ha en klar strategi for museenes rolle i feltet?

Stortingsmeldingen er en god plattform for at kunstfeltet begynner å diskutere seg selv.