Mange av filmene mine handler om mennesker som har det vanskelig, og jeg bruker det til kunstens formål, sier Kjetil Skøien om verkene i utstillingen A Place for Living with the Other.
Kjetil Skøien har vært en aktiv deltager i det norske kunstlivet siden midten av 1980-tallet. Han har arbeidet som danser, regissør og billedkunstner i en rekke medier. Utstillingen på Stenersenmuseet i april viste ni videoinstallasjoner med død, sosial provokasjon og personlig ansvar som sprengstoff.
Kjetil Skøien, "Tanger 2011", videostill.
– Hva var det som førte deg til kunsten?
– Det jeg holder på med i dag, har en slags dokumentarisk verdi. Jeg gikk ut fra Statens Kunstakademi i 1985. Før jeg begynte der så jobbet jeg med teater, som danser og skuespiller i veldig eksperimentelle og frie kunstgrupper, noe som jeg kom tidlig inn i når jeg var 18-19 år. Så begynte jeg på akademiet da jeg var 26 år gammel. Også videoene jeg har på Stenersenmuseet har en slags performativ vinkling, som for meg ligger i et grenseområde mellom billedkunst og det teatralske i og med at videoene har et dokumentarisk utgangspunkt.
Dokumentar versus det performative
– Du bruker uttrykket performativ, men disse videoene er ikke iscenesatt?
– I mange av videoene mine er iscenesettelsen foretatt utenfor meg. Når man for eksempel slakter lam i Marokko eller brenner hodene til sauene i gatene (som i videoene Up on the Roof og Down on the Street), så er det for meg en iscenesettelse, et ritual, som ikke jeg har iscenesatt, men som har en slags performativ kvalitet.
– Slik som når du filmer en gammel uteligger gå barbeint rundt i Paris i filmen «Paris, January 30th». Kan man kalle det en kynisk konfrontasjon med storsamfunnet?
– Absolutt. Da jeg fikk se ham, så tenkte jeg: han er en intellektuell, en kunstner, som gjør dette i protest, som en demonstrasjon. Hadde han virkelig vært en psykiatrisk pasient eller en vanlig uteligger, så hadde han ikke gått frem og tilbake på Champs-Elysées og stoppet opp foran de dyre motebutikkene. I Paris den dagen var det kuldegrader og uteliggeren gikk barbent i en truse og teppe rundt seg på Champs-Elysées. Det ligger en viss fare eller en eksotisme i min interesse for det marginale, og for de som er på kanten av samfunnet. Jeg er veldig klar over min rolle som kikker, det voyeuristiske ved at kunstneren ofte er opptatt av noe som er ekstremt eller marginalt, eller av sosial elendighet. Mange av filmene mine handler om mennesker som har det vanskelig og jeg bruker det til kunstens formål. Uteliggeren vet ikke at han ble filmet. Jeg fulgte ham i en og en halv time uten at han oppdaget meg. For meg blir det en slags sport å se hvor langt jeg kan gå i å filme noen uten at de er klar over at de blir filmet. Det er da de oppfører seg helt naturlig.
Kjetil Skøien, "Paris January 30th", videostill.
– Videoen «A face» av den gamle, blinde kvinnen som tigger i Marokko var jo også et stykke sosial-realisme?
– Da jeg fikk se denne gamle kvinnen sitte på gaten, så tenkte jeg en forferdelig tanke: «Å, hun er et maleri!». For alt hun hadde av stoffer og klær var i jordfarver. Jeg tenker at noen ganger så er det grusomme eller det forferdelige… vakkert. Og det må man få lov til å tenke. Og så begynte jeg å filme henne etter at jeg hadde betalt butikkeierne i området for å få lov til å stå der og filme. Og da viser det seg plutselig at de sier at hun har valgt sitt liv, og det hadde jeg ikke tenkt da jeg så henne, jeg trodde at hun må bo på gaten fordi hun er fattig. Men det viser seg at hun har en rik sønn som hun ikke vil bo hos fordi hun ikke liker livet han lever. Grunnen til at jeg har med den filmen på utstillingen, er at hun sier det hun sier. Og det ga filmen en interessant vinkling. Derfor klippet jeg videoen slik at folk som ser den først skal synes synd på henne, og så kommer det som hun sier som en overraskelse. Det snur hele filmen.
Rollebytte
– Men i en instans blir du selv betraktet av den du betrakter. Videoen «The Tramway Boy» begynner som en enkel film om en gutt som sitter på en trikk, men så snur situasjonen seg mot deg.
– Jeg så en gutt sitte på en trikk i Riga. Han så veldig fillete og vakker ut, men samtidig trist. Jeg satt bak ham og begynte å filme ham uten å vite hva jeg egentlig ville. Etter en lang stund så merker han at han blir filmet og snur seg. Så tar han frem et bitte lite speil som bare viser hans ene øye, som han betraktet meg med. Jeg fikk frysninger av blikket han sendte meg. Så snudde han seg tilbake uten å si noe mer. Det at han ikke vendte seg til meg, men betraktet meg gjennom speilet, sier noe om meg, som kunstner, som har observert andre mennesker gjennom kameralinsen. Han ser på meg gjennom et filter, en rolle som både speilet og kameraet spiller.
Kjetil Skøien, "The Tramway Boy", videostill.
«Nå er dere med i en kunstfilm, som skal vises i museer og gallerier»
– Andre ganger er du selv blitt invitert av personene du filmer, som i «Sunday Boys»?
– Det skjedde helt tilfeldig i Helsinki, hvor jeg deltok på et billedkunstseminar som het Destination Helsinki på Nordisk Kunstsenter. Alle kunstnerne fikk beskjed om å gå ut i byen en søndag og komme tilbake med en film som viste hvordan vi opplevde byen. Da gikk jeg ut i forstedene, for jeg mente Helsinki er mer spennende i høyblokkene i utkanten. Der sto det en naken tatovert mann med en vodkaflaske i vinduet i første etasje og danset for meg. Så tok jeg opp kamera og begynte å danse for ham med kameraet i hånden. Mange hadde nok ikke gått inn til ham, men jeg gjorde det. Det som gjorde at jeg ble fascinert, var at der inne satt to nakne menn og så på Paraplyene i Cherbourg. Dette bildet med nakne, fulle gutter som ser denne filmen på en søndag stemmer ikke med bildet vi har av dem. Og jeg tullet med dem og sa: «Nå er dere med i en kunstfilm, som skal vises i museer og gallerier.» Og de bare lo og trodde det var tull. De vet ikke at de nå vises nakne på et museum i Oslo. Det er et etisk problem gjennom å jobbe med dokumentarisme, hvor man bruker andre mennesker i kunstverkene sine. Ofte gir de tillatelse til det, men noen ganger vet de det ikke eller forstår ikke omfanget av det. Men jeg bruker dem allikevel.
Kannibalens hjertenskjær: umenneskelige valg
– Ansvarsfølelsen kommer til uttrykk på en helt annen måte da du intervjuet kvinnen i «Dark Love», som satt i fengsel i 15 år fordi hun ikke hadde angitt sin mann som hadde spist fire mennesker?
– Den filmen handler om hvor grensen for kjærlighet går. Kan man leve med en morder? Og elsker hun denne mannen fremdeles, selv om han begår grusomme ting? Situasjonen var potensielt farlig for henne også, siden hun var den eneste som visste og som kunne ha angitt mannen. Det ironiske ved situasjonen er at mannen tok sitt eget liv etter et halvt år i fengsel, så hun følte at hun sonet hans straff gjennom å sitte i 15 år. Hun fortalte meg at vokterne hentet fanger fra mannsfengselet, ga dem vodka og slapp dem løs i kvinnefengselet mens de selv satt og så på. Hun ble gravid, og fødte en datter etter at hun slapp ut. Hun slapp ut i 1990, og visste ikke at Sovjetunionen var over.
– For tre år siden regisserte jeg en dokumentaropera i København basert på hennes liv med tittelen Heart in a Plastic Bag. Tittelen kommer av at mannen spiste hjertene til de han drepte, og hver gang han drepte noen kom han med hjertet i en plastikkpose til henne som en gave. Videoen er en slags forlengelse av operaen. Idéen kom fra en serbisk komponist som kontaktet meg, Jovanka Trbojevic, som bor i Helsinki. Kvinnen kom selv til København for å se operaen. Hun hadde aldri sittet på et fly, men tok med seg datteren sin.
– For scenografisk effekt delte jeg scenen og salen i to med et teppe, så publikum også ble delt som i et fengsel, hvor noen er innenfor og noen utenfor. Publikum fikk følelsen av at det var noen på den andre siden som man ikke ser. Det som foregikk i den andre halvdelen av scenen kunne de se på en overvåkningsvideo. I operaen ble kvinnen og mannen hennes personliggjort, så vel som de fire ofrene som konfronterer kvinnen med hennes ansvar. Jeg gjorde alt det visuelle selv, jeg bruker aldri scenograf.
Ansvar og samvittighet
– Du snakket om kunstnerens ansvar. Føler du noen gang noen samvittighetskvaler?
– De som er i mine videoer får ikke være med og godkjenne verkene. Men kvinnen som satt i fengsel ble betalt av meg, i motsetning til NRK, som aldri betaler sine intervjuobjekter. Jeg har hatt en lang diskusjon med noen som jobbet i Brennpunkt i NRK, hvor de også har gjort intervju med folk som er marginalisert, og som kanskje ikke har behov for å bli markedsført på tv. Men i NRK mener de at hvis man betaler for intervjuet, så kan folk finne på løgner og historier hvis de vet at «jo mer fantastisk jeg forteller, jo mer penger får jeg». Jeg er mer opptatt av det ansvaret man har etterpå. Som kunstner møter du folk som ikke er vant til å bli filmet, og når de møter deg så ser de på deg som en venn. Det er et skjevt vennskapsforhold, for jeg har en profesjonell holdning. Det gir et ansvar til meg når jeg skal presentere dem. Det har vært en fornøyelse, men også et problem, at jeg får et bånd til disse personene. Kvinnen som satt i fengsel skrev flere e-poster til meg. Og dem må jeg svare på, for jeg har brukt henne, da må hun også få lov til å bruke meg til vennskap.
– Nå har vi vært innom flere tematikker: død, personlig ansvar, sosial provokasjon. Er det noen tematikk som står deg spesielt nær?
– Mitt kunstneriske tema bygger på en fascinasjon for andre menneskers liv, særlig de som lever et spesielt liv. Jeg føler at jeg som kunstner også lever et spesielt liv på utsiden av samfunnet. Derfor identifiserer jeg meg på en måte med hun som har sittet i fengsel eller kvinnen som bor på gaten, fordi de også har valgt et annerledes liv. Skjønt jeg sover jo i en god seng, og har penger i banken. Men likevel føler jeg et felleskap med de menneskene som har bestemt seg for å være annerledes. Samtidig vet jeg at mine arbeider kan bli arrestert av kritikere fordi det ligger en eksotisme i filmene mine, de er ofte filmet på fjerne steder. Det eksotiske er også noe som kunstnere alltid har vært opptatt av, uten at jeg overser det interessante utenfor mitt eget vindu.
KJETIL SKØIEN (f. 1958) er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk Kulturråd og Statens Konstråd, Sverige. Han har hatt utstillinger i bl.a. Museet for Samtidskunst, Kunstnernes Hus, Museum Moderner Kunst i Wien, Institute for Contemporary Art i London, Living Art Museum i Reykjavik, Malmø Konsthall, Liljevalchs Konsthall i Stockholm og Maki Gallery i Tokyo.