Romantismen er død, leve romantisk konseptualisme?

Utstillingen APOCALYPTIC BLISS på Galleri Maria Veie er en inngangsport til å stille spørsmål ved begrepet «romantisk konseptualisme». Kanskje fører Veies behov for å gruppere verkene i en konstruert isme til mer forvirring i begrepsbruken enn oppklaring?

I APOCALYPTIC BLISS på Galleri Maria Veie har Maria Veie håndplukket unge kunstnere hun mener viser en tendens til romantisk konseptualisme: Christina H. Leithe, Linn Pedersen, Johannes Høie, Peter B. Booth, Eirin Støen, Sverre Malling og Martin Skauen. Utstillingen består av tegninger, blekktegning på silke, videoverk, skulptur og fotografier. Alle verk er utstilt i samme rom i første etasje, med unntak av Martin Skauens video The Blind Spot, som er plassert i «krypten» i underetasjen.

Bakgrunn
Gallerist og kunsthistoriker Veie har tidligere publisert tekstene «Romantismen kommer» (Minerva, 2008) og «Klam kitsj eller subjektiv samtidskunst?» (Frekk Forlag, 2010), hvor hun tolket flere av verkene som stilles ut. Veie har tatt til orde for at det er kunstinstitusjonenes oppgave å definere kunstnerskap og kontekstualisere verk, på tross av uviljen kunstnerne selv uttrykker mot å bli definert innenfor ulike ismer.

Veie lanserte selv en ny isme innen samtidskunsten, «romantismen», i 2008. I artikkelen «Romantismen kommer» mente Veie å se en ny tendens i samtidskunsten som kombinerte et fokus på tradisjonelt håndverk (tegning på frihånd) og en bruk av romantiske virkemidler kombinert med stilsampling og en heftig referansebruk til populærkultur og mytologi.

Dette var videre en reaksjon på den konseptualiserte og teoribaserte 90-tallskunsten. Veie belyste «romantismen» i lys av samtidskunstnerne Sverre Malling og Christer Karlstad. Særlig ved bruken av sampling skilte den nye interessen for et figurativt formspråk seg fra romantikken og nyromantikken. Samtidig så hun likheter til romantikken i fokuset på «den ville og utemmede naturen» som et aktivt subjekt og det fortidige. «Romantismen» fokuserte altså på teknikk (den fysiske prosessen/det taktile) i tillegg til dens subjektivitet. Verket stiller, subtilt, kritiske spørsmål.

Det var i forbindelse med lanseringen av begrepet «romantisme» at kunstner og gallerist Kristian Skylstad påberopte at han selv og andre i hans generasjon arbeidet med kunst innenfor en «romantisk konseptualistisk» arena. Begrepet «romantismen» ble imidlertid kritisert, og til slutt forlatt til fordel for «romantisk konseptualisme». Og her er vi i dag.

Det er to hendelser som danner bakgrunnen for utstillingen. Galleri Maria Veie holder nå til i lokalene til den tidligere musikksjappa «Helvete» i Schweigaards gate 56, hvor black-metalgitaristen Øystein Aarseth («Euronymous» i Mayhem) ble drept av tidligere bandmedlem Varg Vikernes i 1993. Aarseth startet musikksjappa i 1991, men la den ned i januar 1993 på grunn av turbulens med Vikernes. Frem til da var «Helvete» et tilholdssted for black-metalmusikere i Oslo. Man kan dra en parallell mellom den «romantiske konseptualismen» og black-metalmusikkens hang til dødsdrift, undergangstematikk, primitivisme, det ubevisste, råskap og nærvær.

I pressemeldingen omtaler Maria Veie APOCALYPTIC BLISS som en stedspesifikk utstilling. Med dette peker Veie til den tidligere platesjappas lokalisering i Schweigaards gate 56 i Oslo. I tillegg omtales utstillingen også som tidspesifikk, siden utstillingen åpnet på langfredag i påsken. Langfredag er som kjent dagen hvor man skal minnes korsfestelsen av Jesus Kristus – dagen han døde for menneskenes synder. En artig idé i og for seg, men Veie tar for hardt i iveren etter å lansere nye begreper og overtydelige sammenhenger.

Dialektikken mellom eldre kunsthistorie og nåtiden
Peter B. Booth stiller ut arbeidet Used to be somebody (2010), som er en skulptur lagd av kremasjonsaske og harpiks. Kremasjonsasken benyttet i verket kan leses som et memento mori (husk at du skal dø!), og tittelen Used to be somebody kan leses som en henvisning til noe eller noen som «har vært».

Skulpturen, som er 35 x 12 x 12 cm, viser en muskuløs mann med armene hevet og klar til kamp. Min første assosiasjon går til den klassiske skulpturen Diskoskasteren av grekeren Myron (460–450 f. Kr.). Formspråket i Booths skulptur skiller seg imidlertid fra den eldre tradisjonen. Mens Diskoskasterenviste en anatomisk korrekt kropp, «fanget i øyeblikket» i utførelsen av kastet, har Booths muskuløse mann kantede former og et stereotypisk ansikt med referanser til tegneserier eller til Ken- og Barbiedukker.

Videoverket The Blind Spot
Martin Skauens The Blind Spot (2011) beskrives som en enkanals film av funnede bilder. Videoverket er plassert for seg selv i et lite rom i underetasjen, og dette fungerer godt: her kan man la seg falle inn den transelignende tilstanden som en konstant strøm av bildeklipp fulgt av en voice-over gjerne fører med seg. Videoverket består altså av en montasje av funnede bilder satt sammen til en historie, men det er fortellerstemmen som føyer bildene sammen.

En bisarr og tragikomisk historie utfolder seg. Vi følger livsløpet til en jente som er født blind og som blir med i et eksperiment i håp om noe bedre, omtalt som «det blinde punktet». Vi følger Theresa, som jenta heter, gjennom tapet av begge kunstnerforeldrene. I tillegg får vi innblikk i hennes liv, i forsøkene på å være kunstner.

Videoen er suggererende og byr på mange digresjoner, diverse musikkinnslag og små narrasjonsklipp underveis. Tematikken veksler mellom håp og sorg, liv og død, strev og feilgrep, i tillegg til betraktninger om kunstneren og kunstnerrollen. Historien om Theresa utgjør imidlertid bare ett lag i denne komplekse filmen av billedfragmenter.

Skauen bruker jevnlig digresjoner som et bevisst kunstnerisk grep for å problematisere, harselere og latterliggjøre rundt emner knyttet til kunstverdenen. Hvordan bli en bedre utgave av seg selv (som kunstner og menneske)? Eller satt inn i en kunstnerisk kontekst, i hvilken retning beveger kunstutfoldelsen eller kunsthistorien seg?

En form for selvgranskelse?
Sverre Malling er representert med to kulltegninger: Forest, Black Hole (2006) og Submission is a Gift to Your Brother (2012). Det er nesten umulig å ikke kjenne på dragsuget i Mallings billedverden. I begge motivene uttrykkes aspekter av lengsel eller melankoli. Samtidig kjennes et romantisk blaff, som en fornemmelse av Theodor Kittelsen.

I Submission… er en tett skog av trær avbildet sett nedenfra. Midt i landskapet står et par store sko. På bakken av gress og mose står en liten trollaktig eventyrfigur på høyre side. Ut av den ene skoen vokser det et bånd som omkranser og utsmykker trærne som et velkomstskilt. På båndet står tittelen med sirlige kalligrafiske bokstaver: «Submission is a Gift to Your Brother».

Mitt umiddelbare inntrykk var at tegningens bruk av eventyrstilens billedlige former, innbød til en lesning om ny utvikling i form av at man må risikere å tape noe for å vinne noe – en form for ransakelse av det indre selvet. Tittelen viser imidlertid til et utdrag fra en sangtekst skrevet av massemorderen Charles Manson. Dette er mannen som med sin suggererende og forførende karisma skapte en sekt under flowerpower-periodens hippiedager, og endte opp med å bli lederen for en morderbande. Til tross for at han selv ikke utførte drapene, ble han utpekt som den åndelige lederen og fengslet sammen med de andre åtte som utførte drapene.

Tittelreferansens hovedord kan sies å være underkastelsen, som nettopp peker tilbake til de åtte personene som totalt hengav seg eller underkastet seg lederen Manson. Verket blir, i lys av dette, en peker på de onde drivkreftene man kan falle for. Malling snur slik om på det ellers så romantiske uttrykket til en brutal lek mellom onde og gode drivkrefter.

Overstyrende begrepsbruk?
Verkene i utstillingen kan hver for seg oppfattes som tunge og dystre, men de gir også glimt av håp. På ulike måter fanger arbeidene en dualisme som blir stående vibrerende til ettertanke.

Gjennom dualismen kan man tilnærme seg begrepet «konseptuell romantikk» som Maria Veie ønsket å vise i verkene, og som slik jeg forstår det bringer nærværet tilbake (fra romantikken) sammenkoblet med «noe annet». Samtidig kan man stille spørsmål ved defineringen av verk i lys av en kategori som nettopp styrer fortolkningen av verkene og dermed reduserer dem. Martin Skauen selv skal ha ytret (slik det fremkom i «Romantisme: Klam kitsj eller subjektive erfaringer») at han ikke anser seg som «en romantist», noe videoen i denne utstillingen underbygger.

Det rører seg stadig i samtidskunsten, og med en viss velvilje kan man se spor som vitner om en isme som Veie her forsøker å definere. Om denne kan betegnes som romantisk konseptualisme, og om andre enn Veie vil anvende dette begrepet i særlig grad, er fortsatt for tidlig å si. Tendens til side, med sine sterke enkeltverk er APOCALYPTIC BLISS en utstilling som med fordel kan besøkes.

Utstillingen APOCALYPTIC BLISS står utstilt hos Galleri Maria Veie til og med 29. april.