En ny standard

Utstillingen Alpelue av Ann Cathrin November Høibo på Henie Onstad Kunstsenter viser at tekstil som medium definitivt er tatt inn i varmen, også i norsk samtidskunst.

Jeg våger meg utpå først som sist og sier at dette er en toneangivende kunstner, og at praksisen hennes peker mot hvordan også andre tekstilorienterte kunstnere vil etterstrebe å jobbe fremover. Det minimalistiske utrykket man så i hennes siste utstilling Christopher Burden on my Shoulders på galleriet Standard (Oslo), er på Høvikodden erstattet med et krimskramseri av tråder, stoffer, tekstilreferanser og taktile lesningsmuligheter – som skiller seg skarpt fra Standards «standard».

Tabu og toneangivende tekstil

Det er kanskje ikke helt riktig å si at Høibo er tekstilkunstner. Ikke bare fordi tekstilkunst fremdeles delvis er et tabu, men også fordi en viss grad av båstenkning fortsatt eksisterer om denne kunstformen. Dette virker det som om Høibo vil ta et oppgjør med, men det råder ingen tvil om at tekstiler som byggemateriale er viktig for henne. Kunstneren utfordrer tekstilfagets visningsmåter ved å brette frotté slik at billedflaten er skjult, slenger tøy over hyllestativer og vevnader over gardinstenger.

Hun har rammet stoffer inn bak glass (noe som er et totalforbud for mange tekstil-travere) og spent fløyel opp på blindrammer som om de var kanvas klar for å males. Dessuten viser hun små vevnader hun selv har laget, men der trådene så vidt henger sammen – en definisjon av dårlig håndarbeid! Fra et konservativt ståsted oppfattes dette som å banne i kirka i tekstilsammenheng, men likevel bør hun applauderes for å bidra til fagets utvikling. I Høibos kunstnerskap finnes en dedikasjon til hvordan tekstiler, og materialer for øvrig, taler til det sanselige hos betrakteren. Dette er et av tekstilfagets virkelig styrker.

Alpeluens aura

I Alpelue ser jeg en romantisk idé om kunstneren som velter seg i råmaterialer og bygger objekter, flater og komposisjoner etter egen lyst og intuisjon. Det kan virke som om hun selv har tatt på seg rollen alpeluen referer til. Eller kanskje er tittelen er lite spark mot Henie Onstad som institusjon – en institusjon der kjernepublikummet fortsatt er eldre, konservative «alpeluefolk». Uansett, så finner man i de fleste kriker og kroker av det massive Sal Haaken fragmentene av det som danner summen av verket med den diffuse tittelen.

Jeg lette først forgjeves etter etiketter med tittel, materiale, teknikk, størrelse og produksjonsår. Men Alpelue er den eneste tittelen å oppdrive. En stund funderer jeg litt på muligheten for at Høibo har tatt begrepet untitled helt ut, uten å engang opplyse om at arbeidene er tittelløse. Først oppfattet jeg nemlig utstillingen som en serie enkeltkomposisjoner. Så snart jeg heller anså utstillingen som en rekke objekter, som gjennom installasjonen er ett verk, ble det hele litt lettere å fordøye. Vegger, gulv, vinduer, lys og tak blir et slags tredimensjonalt lerret der tekstiler, tråder, vevnader, rammer, glass og lignende er hennes maling.

Skattejakt i grisgrendte lokaler

Mengden enkeltobjekter kunne vært overveldende, hadde det ikke vært for at det dominerende rommet får helheten til å virke puslete. Det er kanskje litt vel stor plass i den utfordrende Sal Haaken til å forvente at en kunstner så tidlig i kunstnerskapet skal ha nok materiale til å fylle det godt nok opp. Her kunne kunstsenteret bygget litt om, for eksempel satt opp en vegg for å avgrense. For selv om rommet spiller en viktig rolle i verket, ville et grep fra kunstsenterets side ha hjulpet installasjonen til å få frem den mettheten den potensielt har.

Jeg kommer ikke forbi selve institusjonens rolle i dette verket. Til dels fordi kunstneren har jobbet frem utstillingen i et midlertidig atelier i kunstsenterets kjeller. Men også fordi denne utstillingen er den første av det som skal bli en årlig begivenhet, der Henie Onstad Kunstsenter skal invitere unge, uetablerte kunstnere til å få vise seg frem i en større kontekst tidlig i kunstnerskapet. Hvor godt egnet Sal Haaken er til dette ambisiøse prosjektet, kan det stilles spørsmål ved.

Tekstilnerdlykke

På tross av en noe grisgrent stemning er det dermed ikke sagt at det ikke er mye å oppdage i utstillingen. Halve moroa med å se dette verket er skattejakten, som har god underholdningsverdi. Jeg kjenner at jeg går inn i en lignende modus som på loppemarked. Her er det både gråstein og gull. Først kuppet jeg med meg et par utvalgte kunsthistoriske referanser, deretter forelsket jeg meg i det vevde. Først og fremst i det Høibo vever selv.

Forelskelsen når sitt klimaks ved de to store vevde arbeidene som henger henslengt over noen gardinstenger. Helt intuitivt trekkes jeg mot dem og undersøker nøye hvordan fargene på trådene i enkelte partier møter kontrasterende partier. Noe så enkelt og vakkert som den lyse ullrenningen som faller ned mellom de vevde partiene gjør at jeg oppnår tekstilnerdlykke. Min medfølger på utstillingen så nok litt spørrende på meg, da han ikke deler den samme entusiasmen for tekstil, og påpekte heller bombejakken som henger på siden av den ene vevnaden på veggen.

Budskap?

Dette karakteristiske ytterplagget er kjent for å ha vært brukt av både høyreekstremister og blitzere i sin tid. Dermed føres jeg inn på en assosiasjonsrekke om hva som definerer en politisk ytring. For eksempel ser jeg antydninger til likestillings- og mangfoldighetsprinsipper i Høibos holdning til at alle materialer og metoder har sin egenverdi, at de er tilgjengelig for fri bruk, og at ingen får betydelig høyrere rang eller status enn andre. Håndverket går hånd i hånd med industrielt masseproduserte objekter som Ikea-trådkurver og oppspente fløyelsflater.

Objektenes assosiative og estetiske verdi står likevel i høysetet. Meningsinnholdet, og jeg sikter her etter en eventuell politisk eller samfunnskritisk brodd, overlates til publikum å fremprovosere – mellom materialenes tolkningsmuligheter, Sal Haaken og betrakterens egen evne til å finne interessante assosiasjonsrekker.

Ambivalens

Det må være sagt at jeg syns Høibo er en meget dyktig kompositør. Jeg skulle gjerne likt å ha vært flue på veggen mens beslutninger ble tatt, som om hvordan den ene beinavstøpningen i bronse skulle henge over Ikea-trådkurven sammen med en intens oransjerød pusegenser og et hudfarget skinn. Verket har sin egen logikk hvor man står fri til å føle, assosiere eller oppleve.

Men et håndgripelig budskap i verket kan være vanskelig, om ikke umulig, å få tak i. Det som tilbys er et mylder av materialer og referanser som kan forvirre mer enn å opplyse. For en tekstilentusiast som meg selv er det hjertelig velkomment at de større institusjonene fremmer tekstil. Men som betrakter kan man fort bli fremmedgjort for verket om man ikke er trent i å gå på utstilling. Å se dette verket ble for meg en vrien øvelse i å se kunst, der Alpelue vekket begjæret i meg – men det ble ikke akkurat varig kjærlighet.

Utstillingen Alpelue vises på Henie Onstad Kunstsenter frem til 27.mai.