Jumana Emil Abboud personliggjør typiske kvinnelige temaer som mat og hjem, familiearv og kollektiv identitet. KUNSTforum har vært innom hennes utstilling, Smuggling Lemons, på Oslo Kunstforening og snakket med kunstneren.
Utstillingen Smuggling Lemons til den palestinske kunstneren Jumana Emil Abboud (f. 1971) på Oslo Kunstforening viser tre videoinstallasjoner som hver på sin måte tar for seg det palestinske folkets skjebne, deres minner og identitet. Menneskekroppens rolle er et gjenvendende tema hos kunstneren.
Etter at Abboud hadde utført en performance 21. Mai 2011 ble det arrangert en kunstnersamtale mellom kunstneren, utstillingens kurator Pia Torgersen og intendant ved Oslo Kunstforening Marianne Hultman. Performancen skal fremføres igjen i Bergen lørdag 28. mai. Etter samtalen tok Abboud seg tid til å dele noen tanker med Kunstforum.
Intendant Marianne Hultman, kunstner Jumana Emil Abboud og kurator Pia Torgersen under kunstnersamtale på Oslo Kunstforening. Foto: Sarolta Tatár.
Frukttrær
Den første verket man møter når man kommer inn i utstillingen er videoen The Pomegranate (2005) viser et tomt granatepleskall i Abbouds hender. Kunstneren prøver å dytte frøene som er klemt ut av det tomme skallet tilbake på plass igjen, mens den røde fruktsaften presses ut som blod på hendene hennes.
Under kunstnersamtalen fortalte hun publikum at granatepletreet og sitrontreet var to av de vanligste frukttrærne ved palestinske boliger, og hun ser på trærne som et symbol på menneskekroppen. Og at hun mener at det strider mot naturens lover å gjøre noe ugjort, å sette noe tilbake på sin tidligere plass etter at det er revet ut. Abboud reflekterte også over at granateplet var et symbol på døden og underverdenen i gresk mytologi. Siden Persephone var fanget i underverdenen etter å ha spist frøene til granateplet og gudene trodde at verden ville dø, kan installasjonen også leses som et umulig et forsøk på å gjøre døden og lidelsen ugjort.
Jumana Emil Abboud, Oslo Kunstforening. Videostill fra The Pomegranate, 2005.
Videoen Fasting (2002) består av projekterte setninger som reflekterer over tradisjonelle palestinske matretter og følelsene de vekker. Etter de poetiske refleksjonene følger en videosnutt av Abboud som sitter ved et bord og mimer at hun spiser og drikker usynlig mat. Til Kunstforum fortalte Abboud at maten som refereres til i kunstverket bare er et spøkelse som man nyter gjennom en minnehandling.
– Det viser avhengighet av minnene, at vi lever gjennom minnene om vårt forgangne liv, forklarer hun. Også dette kan leses som en henvisning til palestinernes situasjon, og er et godt eksempel på Abbouds beskjeftigelse med feminine temaer som mat og minne.
Fra idyll til håpløshet
Det tredje verket, Smuggling Lemons (2006), er det kunstverket som gjør dypest inntrykk. I videoen reiser Abboud fra sine besteforeldres hage i Galilea til en ruinhaug i Ramallah. Mellom to palestinske territorier som er delt av betongmuren. Underveis smuggler hun sitroner i et godt synlig rødt skinnbelte som gjenspeiler selvmordsbombernes belte. Hun frakter sitronene fra deres idylliske hjemsted til mer håpløse kår. Underveis passerer hun et marked og en travel gate, for så å gå gjennom sikkerhetskontrollen som venter dem som vil trenge gjennom muren.
Jumana Emil Abboud, Oslo Kunstforening. Videostill fra Smuggling Lemons, 2006.
– Jeg passerer gjennom byen som et spøkelse, uten å samhandle med noen mennesker, bare med steder, som muren og grenseposten. Sitronen bærer jeg med meg som om det var mitt førstefødte barn, som jeg viser hjemmet det fødes inn i. Følelsen av hjem på dette stedet er en trussel mot palestinerne, som har mistet sitt hjem, og de som lever i eksil, har ikke noe hjem å vende tilbake til. Maten og historiene om vår identitet er som et barn. Det gir håp å gi dem videre til en ny generasjon, sier hun.
Performancen Paper, Feather, Sugar, Water er oppkalt etter materialene som brukes for å formidle budskapet, men også dette stykket handler i bunn og grunn om identitet. Abboud leser et dikt om å redde noen fra å drukne, for så å senke ansiktet i en bolle med vann, og tørke ansiktet med tre fjær. Figuren kalles “bestemoren” og hun synger sine minner til palestinsk bryllupsmusikk. Kunstneren har en fin og rik stemme, og man minnes nesten de manende sangene til Diamanda Galas , skjønt likheten er sikkert ikke tilsiktet.
Bestemor og barnebarn
– Motivet er basert på arabiske folkeeventyr om mennesker som blir forvandlet til fugler av trolldom, og kan ikke forvandles tilbake med mindre trolldommen brytes. Bestemoren kan bare reddes ved at noen fører videre hennes historier, som er symbolisert gjennom sukkerfigurer og pappfigurer. Dette er barnebarnets oppgave, forteller Abboud.
Jumana Emil Abboud. Fra performancen Paper, Feather, Sugar, Water på Oslo Kunstforening. Foto: Vibeke Heide.
Under performancen tar Abboud på seg en mørk parykk og forvandles dermed til barnebarnet, hun foretar et identitetsbytte. Den unge kvinnen fortsetter bestemorens sanger og peker på objektene som legemliggjør hennes minner og arv.
– Bestemoren og barnebarnet er egentlig samme person. Et menneske, en sjel, en kropp. Det er bestemoren som erfarer, hun kveles, hun drukner i sine tårer, og tørker tårene med fjærene sine, fortsetter hun.
Barnebarnet peker så på sukkerfigurene, som symboliserer det søte og trygge hjemlige, og en pappfigur av en vinget hest, ikke Pegasus fra gresk mytologi, men den vingede hesten til profeten Muhammad som tar ham med til Paradis.
Abboud tar opp typiske kvinnelige temaer som mat og hjem, familiearv og kollektiv identitet, men hun personliggjør dette ved å vise at det er relevant for enkeltpersoner, inkarnert gjennom hennes symbolske bestemor og barnebarn, eller hennes frukter, granateplet og sitronene.
Utstillingen står til og med 29. mai på Oslo Kunstforening.
Performancen fremføres igjen lørdag 28. mai i Bergen ved Stiftelsen 3.14.