Veneziabiennalen åpner for 54. gang 4.juni. I den anledning gjør André Gali seg opp noen tanker om biennalen som fenomen.
Når Veneziabiennalen åpner for 54. gang er det nøyaktig to år siden KUNSTforum lanserte nettsiden www.kunstforum.as. Blant de aller første sakene vi publiserte var en nyhetssak om Veneziabiennalen 2009 og åpningen av den nordiske og danske paviljongen og utstillingen The Collectors. Utstillingen var kuratert av det dansk-norske kunstnerparet Michael Elmgreen og Ingar Dragset, og kulturminister Trond Giske og Hennes Majestet Dronning Sonja var tilstede på åpningen.
For Norden var det et eksepsjonelt år. The Collectors introduserte grep som aldri var prøvd ut i Venezia før; at to paviljonger i Giardini samarbeidet, at paviljongene ble konstruert som bebodde hus (hvor den danske paviljongen var til salgs) og at kunsten fungerte som rekvisitter i en større narrativ og løste opp grensene mellom kunstner og kurator. Her fungerte kunstverkene mindre som egne verk enn som elementer i en historie om to kunstsamlere – en dekadent homofil bachelor som fløt død rundt i et svømmebasseng utenfor Sverre Fehn-paviljongen og en bergmansk kjernefamilie som hadde brutt sammen og flyttet ut. Grepet gav Elmgreen og Dragset glitrende kritikker, enorm internasjonal pressedekning, hederlig omtale fra biennalen og Kunstkritikerprisen 2010.
Fornyet optimisme
2009 var med andre ord et strålende år for den norske deltagelsen og et strålende år for OCA som var kommisjonærene til verket eller utstillingen. Kanskje spesielt derfor er det synd at Norges bidrag til årets Veneziabiennale utelukkende består av foredrag. Uten å gå for detaljert inn i problemstillingen, bør det kanskje bemerkes at det burde være bevilgninger til å løfte frem norske bidrag også i år. Veneziabiennalen har en evne til å sende kunstnere inn i en internasjonal bane og åpne institusjonelle dører og lommebøker.
I sist nummer av KUNSTforum på papir, nr 1 2011, var sirkelen på en måte sluttet for den 53. Veneziabiennalen da vi gjorde et portrettintervju med kuratoren bak hovedutstillingen Fare Mondi / Making Worlds, Daniel Birnbaum. Den utstillingen var den best besøkte så langt i biennalens historie, en biennale som er verdens eldste og har holdt på siden 1893. Og etter flere år med misnøye og lave forventninger til Veneziabiennalen, hersket det optimisme og glede ved utstillingen. Da var ikke lenger Art Basel “die bessere biennale” som det het i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 2007.
Fleksibel utstillingsmodell
Biennalen er et format som har hatt mye å si for utviklingen av kunstfeltet de siste tyve årene. Det er blitt sagt gang på gang at ethvert sted skal ha sin biennale, og i kunstfeltet har det hersket en slags tretthet på den typen kunstfestivaler som en biennale er. Biennalformat har ekspandert sammen med fremveksten av opplevelsesøkonomien og forskjellige steders behov for å markedsføre seg ovenfor et reisende og kulturinteressert publikum. Samtidig har biennalen vært en utstillingsmodell som har bidratt til globalisering av kunsten, og til å inkludere kunstnere med tilhørighet utenfor den hegemoniske vestlige kunstsfæren.
Da aksen New York – Köln begynte å miste sin dominans på begynnelsen av 1990-tallet og nye kunstsentre vokste frem var biennalemodellen medvirkende til dette. Kanskje var ekspansjonen av biennalemodellen både et symptom på at grensene mellom øst og vest forsvant, og et resultat av at formatet muliggjorde en fleksibel utstillingsmodell som steder uten institusjoner for samtidskunst kunne benytte seg av.
Det som kanskje er mest karakteristisk for biennalen som institusjon er fleksibilitet og kontinuitet. Selve ordet – som betyr noe som skjer annenhvert år – lover en gjentagelse (selv om biennaler selvsagt har kommet og gått og en slik kontinuitet henger sammen med en stabil økonomi). Mens formen er forholdsvis åpen; den kan skje utendørs, i gamle lagerbygninger eller i en ny by hver gang (som Manifesta). Og en del av denne fleksibiliteten er bruken av frilanskuratorer, enten alene eller i team, som setter sitt særpreg på festivalen.
I 2009 var det Daniel Birnbaum som definerte Veneziabiennalen, i år er det Bice Curiger.
Biennalediskurs
Høsten 2009 publiserte KUNSTforum sin første papirutgave. En av hovedsakene da (som i KUNSTforum 2 2011) var Momentum, den nordiske biennalen i Moss. Den uken det første KUNSTforum kom fra trykken var vi i Bergen for å delta på Bergen Biennial Conference, en konferanse som diskuterte nettopp problemstillinger rundt biennalen som fenomen. Bakgrunnen var at Bergen kommune ønsket å lage en biennale.
Bergen Kunsthall ble invitert inn i diskusjonen om hva en biennale i Bergen kunne bli, og resultatet var at leder av kunsthallen, Solveig Øvstebø, initierte en konferanse som skulle gi Bergensboerne mulighet til å vurdere om byen trengte en biennale, eller ikke. Sammen med Elena Filipovic og Marieke van Hal inviterte Øvstebø et kobbel av forskere, kuratorer, direktører og kunstnere med erfaring fra forskjellige biennaler til å diskutere forskjellige aspekter av denne formen. Alt fra de historiske forutsetningene, biennalemodellens potensiale og forskjellige formater, til hva biennaleformen har gjort med kunsten og de stedene der festivaler har funnet sted, ble nøye eksaminert av noen av vår tids beste biennalehjerner.
I etterkant ble det publisert et massivt bokverk, The Biennial Reader, som er blitt et viktig bidrag til og referansepunkt i diskursen rundt biennaleproduksjon.
Biennalene endrer kunsten
Biennalene er vesentlige aktører i den internasjonale infrastrukturen. Siden biennaleformen er fleksibel, og kan tilby utfordrende og innovative kuratoriske grep, ligger det et potensiale der for at kunsten kan endre seg og måten vi tenker om hva kunst er kan endre seg. Med fremveksten av biennalene, kom også fremveksten av den relasjonelle estetikken; kunst idag griper inn i rommet rundt seg, relaterer seg til samfunnet utenfor kunstrommet og aktiviserer publikum. Nicolas Bourriaud, som har iverksatt begrepet relasjonell estetikk, kobler utviklingen av kunsten på 1990-tallet til idag med den nomadiske tilværelsen som samtidskunstnere og kuratorer lever i. Biennalene har hatt en effekt i å mulligjøre og synliggjøre denne utviklingen.
I ukene som kommer vil KUNSTforum dekke den 54. Veneziabiennalen med artikler, anmeldelser og billedblogger. Vi håper dekningen kan bidra til å gi noen gode kunstopplevelser, opprettholde en kritisk diskusjon om biennalen som form og kontekstualisere utstillingen i forhold til en større utvikling i kunstfeltet.