Stenersenmuseet viser flere sterke videoverker i utstillingen When a Painting Moves… Something Must Be Rotten. Men ikke alle når helt frem i kurator Paco Barragans forsøk på å tematisere maleriet.
– Når slutter i så fall et maleri å være et maleri? Er det mulig å tenke et maleri som tar innover seg dagens mediale virkelighet? Og for å sette det helt på spissen i forhold til maleriets statiske karakter, la oss forsøke å tenke et bevegelig maleri, skriver Stenersenmuseet i sin pressemelding til utstillingen.
Paco Barragan forsøker å gi oss et nytt blikk på det klassiske maleriets problemstillinger med utstillingen When a Painting Moves… Something Must Be Rotten. Den viser videokunst, installasjonskunst eller en sammensetning av disse formene fra et knippe forskjellige kunstnere med ulik nasjonalitet.
De utstilte kunstverkene benytter seg på ulike måter av tidligere store kunstverk for deretter å fornye eller videreutvikle disse. Spørsmålet er om Stenersenmuseet lykkes i sitt ønske om å undersøke det klassiske maleriets problemstillinger. Det er mer nærliggende å hevde at de utstilte kunstnerne foretar en undersøkelse og nyutvikling av videokunsten som form. De klassiske problemstillingene blir heller et påskudd i undersøkelsen av ulike filmatiske elementer. Verkene presentert fungerer dårlig i museets forsøk på å etablere en form for ny sjanger. Fremfor å låse utstillingen til en undersøkelse av det utvidete maleriet, er det mer passende å forstå den innenfor et tverrfaglig estetisk kunstrom hvor det skjer en sammensmeltning av ulike kunstgrener.
Enrique Marty Duel (2006-2007), stillbilde fra DVD. Stenersenmuseet.
Genreblanding og referanser
Den spanske kunstneren Enrique Marty har med sitt videoverk Duel (2006 – 2007) først filmet ulike hendelser, deretter har han plukket ut enkelte film-stills som han har bearbeidet til akvareller som er scannet og montert sammen. Resultatet er en 3 minutter lang video av en mann i dress som står utendørs med en pistol, og en kvinne med pistol som står innendørs og virker redd. Begge skyter på hver sin kant mot noen eller noe. Man ser ikke noe dødsfall og det er ingen spesifikk slutt.
Tittelen Duel henviser til gamle westernfilmer, med handlingsforløpet hvor to personer står posisjonert mot hverandre med hver sin pistol. Det at man ikke ser hva som skjer med de to personene gir verket en tvetydighet. Ingen av dem blir skutt som i en ekte westernstil. Ingen blir helter. Marty spiller på westernplot’et, men uten det ordinære handlingsforløpet. Resultatet av handlingen forblir uforløst.
Kunstneren blander moderne teknologi og den gamle maleritradisjonen hvor resultatet er et ”bevegelig maleri”. Det interessante er hvordan skikkelsene i nettopp akvarellformatet, plassert inn i en tegneseriesekvens, klarer å uttrykke en virkelighet som levende vesener. Når man står rolig og betrakter et maleri skapes det en fortrolighet og en form for kommunikasjon mellom betrakteren og verket. Det kan virke som om kunstneren undersøker maleriets element av fortrolighetsrelasjon i sitt videoverk og viser hvordan noen elementer i maleriet også kan benyttes i videokunsten.
Intertekstualitet og videreutvikling
I Killed the Painting Stars nr. 9 (Caravaggio) av den portugisiske kunstneren Jose Macas de Carvalho vises det barokke maleriet Medusa, av Caravaggio, i bakgrunnen. Plutselig dukker håndgestene av en person, mest trolig kunstneren, opp på skjermen. Han holder en pensel som sakte men sikkert maler over Medusas fryktinngytende egenskaper. Han blander maleri og videofilm, noe som resulterer i en ødeleggelse av det ikoniske Caravaggiomaleriet og fører til et nytt uttrykk.
Carvalho maler eksplisitt over de farlige maktsentrene til Medusa og tar fra henne makten. I tillegg til å male over øynene hennes, spikrer han fysisk fast Medusas slangehår til lerretet. Verket får på denne måten frem den gamle konflikten mellom fornuften og den logiske tenkningen på den ene siden og det ville og ustyrlige på den andre siden. Den eldgamle kampen mellom det apollinske og det dionysiske. Selv om man ved første øyekast tenker at kunstneren ønsker å hindre Medusas ville kraft, kan verket også leses som en utforsking av det hierarkiske forholdet mellom dikotomier.
Anne Katrine Dolvens video Portrait With Cigarette (2000) viser en kvinne som poserer med en sigarett i den ene hånden, samtidig som hun henvender seg til betrakteren med en kjapp håndbevegelse og sitt intense blikk. Verket er inspirert av Edvard Munchs Selvportrett med sigarett, som viser den kontemplative kunstneren som nærmest distanserer seg fra betrakterne i verket ved å være omgitt av skyggene fra den kraftfulle sigarettrøyken.
Den portretterte unge kvinnen i Dolvens verk skiller seg markant fra Munchs mer kontemplative uttrykk med et intenst blikk som krever betrakternes oppmerksomhet. I tillegg beveger hun armen, kjapt som ved et rykk, for deretter å stå rolig igjen. Den raske håndgesten gjør at man som betrakter rykker til. Verket både utfordrer og angriper betrakterne. Verket til Dolven spiller på en allmenn kjent referanse og intertekstualitet, som igjen fører til en videreutvikling av både maleriets kontekster og videokunsten som det ”nye maleriet”.
Dolven fanger essensen i utforskingen av det klassiske maleriets problemstillinger nettopp ved å forholde seg aktivt til det åpenlyse referanseverket og distansert ved bruddet i relasjon til originalen. Både Dolven og Carvalho drar bevisste paralleller til historiske verk, og utfører aktive og ikke minst voldelige handlinger mot det på en så dramatisk måte at det er umulig å ikke la seg fascinere. Den bevisste destruktive gesten til disse kunstnerne tvinger frem en betraktning av referanseverkets historiske kontekst: dette gjøres ved at de begge utfører handlinger som strider mot de opprinnelige maleriene. Verkene kan dermed plasseres i et utvidet maleribegrep. Dolvens verk forholder seg til den maleriske problemstillingen som omhandler forholdet mellom verket og betrakteren og formidlingsinstansen dem i mellom. Carvalho på sin side undersøker selve den tidsavgrensede prosessen maleriet er som en form for happening i relasjon til videokunsten.
Crispin Gurholt Voyage Pittoresque (2007), stillbilde fra DVD. Stenersenmuseet.
En lek med iscenesettelsen
Crispin Gurholts videoverk Voyage Pittoresque (2007) utfordrer tenkningen rundt de fortidige og eksisterende genre i tillegg til betrakterens delaktighet i og rundt verket. Med elementer fra både installasjons- og videokunst skaper han en museal situasjon hvor flere enkeltmennesker betrakter maleriet Læstadius preker for samene (1840) utført av Francois-August Biard.
De filmede enkeltmenneskene står stivt og urørlig som om de er døde. De er i grenselandet mellom performance- og installasjonskunst. Menneskene står fremstilt der og da til skue, bevisst etter kunstnerens plassering av dem. På den måten blir hver av dem delaktig i en form for teatralsk iscenesettelse, hvor kunstneren filmet ”installasjonen”.
Samstillingen av Biards maleri og den fragmentariske filmen, blander ulike historiske kontekster og referanser. Både i forhold til det ene fortidige maleriet, men også til det tradisjonelle maleriet som generell konvensjon. Samtidens betraktende skikkelser ser ut som livløse voksdukker. Dette gir videoen et grotesk men fengslende uttrykk. Det virker nærmest som man er vitne til flere dødsfall. Mange skjebner utspiller seg på skjermen, med tanke på Biard og betrakterne av hans maleri. Roland Barthes skrev om dødens inntreden i forbindelse med fotografiets medium, med det mye omtalte og benyttede ”punktum” begrepet: ”Punktum” for ham innebar at fotografiet både representerte nærværet av nåtiden og fraværet som refererte til vissheten om at man en gang skal dø. Innenfor dette tankesettet viser Voyage Pittoresque to ting: Maleriet og menneskene representerer døden ved deres stivnede fremtoning i filmen mens kunstneren som filmer iscenesettelsen representerer nåtiden.
Mariana Vassileva The Milkmaid (2006), stillbilde fra DVD. Stenersenmuseet.
Det selvkritiske maleriet
Den bulgarske kunstneren Mariana Vassilevas filmatiske verk The Milkmaid (2006) er også en videreutvikling av et kjent maleri – oljemaleriet The Melkmeid eller The Kitchen Maid av den nederlandske kunstneren Johannes Vermeer. I The Milkmaid anno 2006 har også Vassileva beveget seg over i det filmatiske. Hun både leker med og undersøker de historiske aspektene i verket, et opptak av en performance bestående av en kvinne som heller melk fra en krukke. Videofilmen er laget i en hvittonet farge, og handlingen foregår stille og harmonisk i samsvar med det opprinnelige maleriet. Maleriets opprinnelige bakgrunnselementer er borte, men ved den hvite fargetonen gjenskapes det fortrolige og rolige uttrykket. Kunstneren bygger også opp under spillet mellom det fortidige og nåtidige ved å legge til gregoriansk, sakral musikk med nåtidens teknologiske pumpende rytmer. I tillegg er den kvinnelige skikkelsen iført en moderne hettegenser.
Undersøkelse av videokunst som medium
Når det er sagt er verkene engasjerende og interessante, og utstillingen god, på tross av den lite hensiktsmessige lovnaden fra pressemeldingen om å vise hvordan “maleriet forholder seg kritisk til sitt medium og sin historie gjennom en tilnærming hvor klassiske maleriske problemstillinger settes på prøve”. Utstillingen reiser flere interessante “maleriske problemstillinger” ved hjelp av maleriske komponenter i sine videoverker. Det gis rett og slett ikke en god nok begrunnelse for hvordan maleriet, i denne sammenheng, kan forholde seg selvkritisk, når utstillingen i det store og hele består av videokunst. Men Stenersenmuseet skal ha honnør for å tørre å delta i en kunstfaglig diskurs på vegne av maleriet.