Om å ødelegge og skape

Trondheim: Kunststudent Jasmin Hurst viser en uvanlig vilje til dialog med materialet sitt i soloutstillingen Dødsdansen i Galleri KiT i disse dager.

Hurst har allerede en utdannelse og fartstid som steinhogger fra Tyskland og påbegynner nå mastergraden i billedkunst ved Kunstakademiet i Trondheim.

– I 2003 tok jeg steget over til billedkunst fordi jeg var nysgjerrig på å eksperimentere med forskjellige materialer og media. Jeg var lei av å jobbe som håndverker og være begrenset til et definert sluttprodukt. I Tyskland ble jeg invitert til det Internasjonale Steinsymposiumet i Larvik av grunnleggeren og billedhuggeren Knut Wold, og slik endte jeg opp i Norge.

– Hvordan har bakgrunnen din som steinhugger påvirket kunsten din?

– Fagkunnskaper som jeg har lært fra mine tidligere studier, er avgjørende for min egen kunst. Å utforske historien og deretter bearbeide rommet og objektene jeg jobber med, er arbeidsmetoder jeg har tatt med meg fra håndverket hvor den mediale kunstforståelsen står mye nærere enn i samtidskunsten.

– Hva inspirerer og driver deg i din kunstproduksjon?

– I jobbprosessen føler jeg for å dykke ned i dagliglivet ved stedet jeg jobber med, og gradvis blir man kjent med dets aktører og hvordan de bruker stedet. Noe annet som jeg finner inspirerende, er å jobbe sammen med kunstnere av forskjellig teknisk og kulturell bakgrunn. Slike samarbeid skaper rom for det ukjente og uforutsigbare.

– Jeg jobber alltid stort og ønsker å skape en dobbelthetsfølelse av å både være i kontroll og hjelpesløs som menneske i sine omgivelser. Å være i friksjon med materialene jeg jobber med er også viktig for meg. Derfor jobber jeg hovedsakelig med varige og industrielle materialer som stein og metall fordi jeg må presse meg selv for å gjøre et inntrykk.

Det eldste prosjektet i den todelte utstillingen omhandler rivingen av et bygg i Lilleby industriområde i Trondheim. Det består av en stillbildevideo, som fungerer utover det å være dokumentasjon i sin estetikk og konsentrerte presentasjon, fotografier og installerte objekter fra rivingsarbeidet. I videoen griper Hurst inn i nedrivingen blant annet ved å hvitmale over taggingen i bygget.

– «Dødsdansen» er både tittelen på utstillingen og prosjektet i industriområdet. Hva legger du i det?

– Jeg kom over en bok med den samme tittelen da jeg utforsket området og syntes det passet med gravemaskinen i bakhodet. For meg er nedrivningen ikke bare en aggressiv handling, men også grasiøst. Gravemaskinens rivingsarbeid går mellom en ren maktdemonstrasjon til kontrollerte og forsiktige bevegelser – nesten som en dans.

– Det virker som at du er opptatt av å gi bygningen en verdig begravelse når du rydder og maler det før ødeleggelsen.

– Jeg visste ikke i utgangspunktet at den skulle rives og var heller fascinert av selve bygningen, hvordan lyset skapte en spesiell stemning og alle sporene av aktiviteten som fant sted der tidligere. Jeg syntes rett og slett at bygningen fortjente hvite vegger på et estetisk plan. Jeg var også heldig som oppdaget bygget idet det skulle rives fordi mennesker som tidligere har tatt det i bruk på forskjellige måter, samlet seg for å bevitne rivingen og fortalte meg sine historier om det.

Den dominerende delen av utstillingen, både i størrelse og særpreg, er en installasjon med metallrør og oppleves som en forlengelse av ventilasjonsanlegget i galleriet. Det samme rørsystemet som er installert i taket, stikker også ned i gulvet, inn i veggene og som soppforgreininger under overflaten står også deler alene rundt i galleriet.

– Hva er forbindelsen mellom dette verket og «Dødsdansen»?

– Jeg har jobbet med det nye prosjektet på samme måte som i Dødsdansen. Jeg blir alltid tiltrukket egenarten ved et sted jeg jobber i, og det føles naturlig å utforske rommet og objektene i det, nærmest leke med det og spille videre på det.

– Så du er ikke redd for at ditt kunstneriske prosjekt mister oppmerksomhet når du lar omgivelsene styre prosessen?

– Nei. Jeg opplever at å integrere arkitekturen og omgivelsene i kunsten skaper rom for flere kontekstuelle dimensjoner i den kunstneriske innblandingen.

– Hva er det betydningsfulle med kaninen som går fritt rundt på gallerigulvet?

– Jeg ville ha noe som myker opp de industrielle kvalitetene i utstillingen. Kaninen er ute av sine naturlige omgivelser og hinter for meg til den evige dobbeltheten i det å leve. Jeg tenker på følelsen å alltid være hjelpeløs og samtidig i kontroll.

– Du blir ikke redd for at kunsten din oppleves overfladisk når du jobber med slik en eksistensiell idé på en indirekte måte?

– Det er viktig for meg at det finnes en polaritet i kunsten som jeg føler på kroppen. Jeg tror det ligger nært mange å kunne kjenne seg presset inn i et hjørne av størrelsen og tidløsheten i materialene jeg jobber med. Man blir rett og slett minnet på at mennesket har en holdbarhetsdato. Samtidig er materialene bearbeidet av menneskelig skaperkraft og man får bekreftet at man er del av et større samfunn. Jeg passer også alltid på å ha en humoristisk inngang i verkene mine slik at publikum ikke føler seg overveldet. Kaninen blir her som et verktøy for å tilnærme seg kunsten på en lettere måte.