Bergen var i helgen vertskap for en unik kunstkonferanse av internasjonalt format, men for få nasjonale medier og kunstinstitusjoner valgte å reise over fjellet.
I helgen ble Bergen Biennale Conference avholdt med over 40 internasjonale og nasjonale kunsthistorikere, kunstnere, kuratorer, kritikere, institusjonsledere og biennale-eksperter. De delte av årelange erfaringer i forhold til å jobbe med samtidskunst-biennalen som institusjon. I publikum var det rundt 400 ivrige lyttere fra fjern og nær, alt fra lokale kunstakademistudenter til tunge internasjonale institusjonsledere.
Konferansen ble holdt på bakgrunn av at Bergen kommune ønsker å få til en samtidskunstfestival som kan styrke det lokale kunstmiljøet og samtidig få internasjonal oppmerksomhet. Bergen Kunsthall ble spurt om å komme med innspill. De kom med idéen om å holde en konferanse for å diskutere biennalen som fenomen, institusjon og form og om det i det hele tatt er en biennale Bergen trenger eller ønsker seg.
Etter et tett tredagers program med fokus på biennalehistorie, biennalepraksis og eventuelt en biennalefremtid i Bergen er ballen sparket tilbake til kommunen som skal ta en avgjørelse utfra det som ble diskutert.
Flere aktører, blant annet stjernekuratoren Hans Ulirch Obrist, påpekte at konferansen var unik i internasjonal sammenheng, da den tok opp biennalen som utstillingsform. Dette kan være med på å forklare hvorfor så mange internasjonale aktører fant det verdt å reise til Bergen for å tilbringe tre dager med pedagogiske seminarer og heftig diskusjon. Her var aktører fra Havana Biennalen, Dak’Art og Site Santa Fe tilstede. I publikum var det representanter fra institusjoner som Pompidousenteret, Moderna Museet, Art Space Australia og Hamburger Kunstverein. I tillegg var internasjonal presse som kunstmagasinene Frieze, Kunstforum International, SUM og Art Monthly representert.
Mulighetene til å møte internasjonale aktører og utveksle erfaringer og knytte nettverk var enorm, noe et fåtall institusjoner i Oslo fanget opp. Som en ensom svale blant kunstmuseene fant Henie Onstad Kunstsenter det verdt og ta turen over fjellet. OCA sendte også to representanter og det byhistoriske museet Oslo Museum hadde en representant.
Men hvor var Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design? Finner vårt nasjonalmuseum, som uttrykker et ønske om å revitalisere Museet for Samtidskunst, det uinteressant om det etableres en kunstbiennale i Bergen? Har de ikke behov for å knytte flere internasjonale kontakter? Hvilken analyse gjør Nasjonalmuseet som er forskjellig fra den Moderna Museet gjør, hvis representanter fortalte Kunstforum at de anså konferansen som unik og svært spennende. Er det ikke et paradoks at Kgl Kunstakademiet i København og Rijksakademie van beeldende kunsten i Amsterdam reiser til Bergen fordi begivenheten er viktig, mens Kunsthøyskolen i Oslo glimrer med sitt fravær?
Riktignok var Marit Paasche, som for tiden fungerer som vikar for kunstprofessor Stian Grøgaard, tilstede som en av deltagerne på konferansen, men det kunne virke som om hun var der mer i kraft av sin rolle som kunsthistoriker og kritiker enn som representant for Khio.
Man skal være forsiktig med å være bastant, men kan vi registrere en viss navlebeskuelse hos hovedstadens nasjonale institusjoner? Kan vi tale om et ”Oslo er seg selv nok”-fenomen? Det er nærliggende å trekke en slik konklusjon også med tanke på at ingen nasjonale aviser så langt har dekket begivenheten.
Her kommer vi inn på et moment Kunstforum har poengtert før. Nasjonale mediers ensidige fokus på kulturlivet i Oslo. Kunstforum er enig i at kunstlivet i Oslo er utmerket, men hvis man ikke fokuserer på det som skjer utenfor hovedstaden er resultatet at den nasjonale kunstoffentlighet virker mindre, og mer ensrettet enn hva som faktisk er tilfellet.
Det er glimrende at Norge har institusjonen Bergen Kunsthall, som har format til å skape internasjonale kunstbegivenheter, men sørgelig at relativt få i hovedstaden fikk det med seg.