Momentum regnes blant de viktigste nordiske biennalene. I år er det Stina Högkvist og Lina Dzuverovic som kuraterer under tittelen «Favoured Nations». Utstillingen unngår en tematisk tilnærming og fokuserer på enkelte kunstnerskap. Kuratorene har også et metaperspektiv på biennalen som hierarkisk struktur
I år arrangeres Momentum for femte gang. På de elleve årene Momentum har eksistert, har sterke kunstnere og kuratorer bidratt til å gjøre Moss til en vital by for samtidskunst i Norge. Biennalen regnes blant de viktigste i sitt slag i Norden. Det kan nevnes at Daniel Birnbaum som i år har kuratert Veneziabiennalen som yngste kurator noensinne, var medkurator ved den første Momentumfestivalen i 1998. Under navnet ”Pakkhus” stilte han blant annet ut Olafur Eliasson, Vibeke Tandberg, Knut Åsdam, Kirstine Roepstorff og kunstneduoen Elmgren & Dragset. Dette er kunstnere som de senere år har befestet sterke posisjoner innen den internasjonale samtidskunsten.
Sist gang biennalen ble arrangert, var i 2006. Blant kunstnerne da var Turnerprisnominerte Phil Collins, Gerard Byrne, Michael Sailstorfer, Juozas Laivys og Johanna Billing. Kuratorene Anette Kierulf og Mark Sladen hadde satt sammen en dynamisk liste av internasjonale og nordiske kunstnere for å løse opp den regionale tilhørigheten som Momentum tidligere har vært preget av. Tematikken var absurditet som kunstnerisk strategi under tittelen ”Try Again, Fail Again, Fail Better”, et sitat hentet fra Samuel Beckett.
Tilbake til Norden
Til årets biennale har kuratorene Lina Dzuverovic og Stina Högkvist valgt et annet grep. Under tittelen ”Favoured Nations” går de tilbake til et nordisk perspektiv. Det er ingen tydelig tematisk sammenheng mellom de forskjellige kunstnerskapene. Men i kuratorgrepet har det ligget en demokratisk tanke om arbeidsforhold, kunstproduksjon og biennalen som struktur.
– I begynnelsen var vi fristet til å gjøre det internasjonalt, stort og ikke-nordisk, men så følte vi litt at når man gjør det på den måten, kan det fort falle og bli platt med store ord og små handlinger, forklarer Stina Högkvist om utgangspunktet for årets Momentum. Hun kjente ikke Dzuverovic fra før, de ble begge valgt av Punkt Øs prosjektdirektør Dag Aak Sveinar, men hun mener samarbeidet har fungert utmerket.
– Vi ble inspirert av det Corbusier har sagt om at ”the power is in the details”, og ville heller gå inn på det spesielle. Det føles jo veldig utrendy å gjøre noe nordisk akkurat nå, så derfor syntes vi det var interessant å gå tilbake til det nordiske perspektivet med biennalen.
Högkvist konstaterer at de nordiske plattformene for samarbeid som fantes på 1990-tallet og som skapte det såkalt ”nordiske miraklet”, organisasjoner som Nu og Nifca, er blitt borte, og at det er vanskelig å holde den samme oversikten over nordiske kunstnere som da.
– På 1990-tallet fikk man jo en oversikt over hva som skjedde i nabolandene, og den oversikten finnes ikke lenger, og jeg savner den kunnskapen og kontakten. Så denne utstillingen ble en mulighet for oss til å dra ut og gjøre research og treffe kunstnere i de forskjellige nordiske landene. Hvis vi skulle gjort en internasjonal utstilling, kunne vi like godt sitte ved dataen, men vi ville gjøre noe som var mer research-basert.
Anti-hierarkisk struktur
Dzuverovic og Högkvists kuratorgrep retter en kritisk oppmerksomhet mot strukturer rundt store kunstfestivaler og mønstringer av denne typen. Det gjelder kunstnernes arbeidsvilkår og utstillingens tilgjengelighet.
– Det er et faktum at store utstillinger og biennaler har dårlig rykte for å utnytte folk og ikke betale. Vi har jobbet mye med at alle skal ha likt betalt, og sett på organiseringen og strukturen i selve biennalen, understreker Högkvist. Blant praktiske tiltak de har gjort for å øke tilgjengeligheten for publikum er en rullestolheis som går mellom første og andre etasje i Bryggerihallen, den ene av Momentums utstillingssteder.
– Vi har jobbet med praktiske ting. Vi har også kommet bort fra alle hierarkier blant kunstnerskapene.
I utstillingsarkitekturen har vi behandlet all kunst likt. Det blir heller ingen VIP-fester, det blir holdt én fest for alle. Og vi har heller ikke noen off-events, vi har laget en utstilling som er på to steder, og du skal kunne se den på en dag. Noe annet er urealistisk, folk blir jo ikke over natten i Moss. Vi har forsøkt å lage en utstilling som folk har tid til å se uten å måtte prioritere bort noe.
De to utstillingsstedene hun nevner som er knyttet til biennalen, er Momentumhallen som ligger i sentrum av Moss og som tidligere var et bryggeri, og galleri F15 på Jeløya. For tre år siden var det flere utstillingssteder, og det var vanskelig å finne frem. I tillegg opererte stedene med ulike åpningstider slik at publikum kunne risikere å komme til stengt dør. Veneziabiennalen har blitt kritisert for det samme. Publikum får et så stort og uoversiktlig tilbud at de går glipp av store deler av utstillingen. Dette vil kuratorene forbedre.
Favoriserte nasjoner
Tittelen ”Favoured Nations” kom til underveis i prosessen og er en juridisk term som anvendes når man skriver kontrakter. På biennalen dreier begrepet seg ganske enkelt om en rettferdig behandling av kunstnerne.
– Det var et begrep vi har støtt på mye begge to, begynner Högkvist.
– Når man setter opp en utstilling, er kontrakter en sentral del av prosessen. Hvis man har 38 kunstnere, som vi har her, så blir det 38 kontrakter. Hvis du som kunstner sier ”I want favoured nations”, betyr det at du vil ha lik lønn som den kunstneren som får best betalt. Men det kan også være omvendt. Hvis du er en superstar som sier at du vil ha ”favoured nations”, kan det bety at du vil senke lønnen din. Det handler om at alle skal bli rettferdig behandlet.
Rettferdighetstanken har vært viktig for kuratorene. For eksempel får alle kunstnerne samme lønn uansett erfaring og posisjon i kunstverdenen. Högkvist synes det er merkelig at det er tilfeller der utenlandske kunstnere får betalt dårligere enn norske kunstnere fordi de kommer fra et land med lavere lønnsvilkår. For henne er det viktig at kunstinstitusjonene tar ansvar og ikke utnytter unge kunstnere til å jobbe billig eller gratis, noe som ofte er tilfellet i forbindelse med store mønstringer og utstillingssteder som gjør seg godt på cv-en.
Men tittelen har også andre implikasjoner;
– Det er også et begrep som tar for seg at Norden er privilegert, forklarer hun.
– Det var en del klaging på 90-tallet om at velferden var borte, og at det var bedre før. Det blir en litt relativ deprivasjon, synes jeg.
Formalisme og natur
Utvelgelsen av kunstnerne har som nevnt, ikke fulgt noen tematikk, men kuratorene har forsøkt å finne kunstnere som ikke har stilt ut på Momentum før. De har heller ikke hatt noen klar strategi eller sett etter
fellestrekk, men noen trender har de lagt merke til underveis.
– Vi har jo merket noen trender. Vi spøkte om det i begynnelsen at det er så mange ornitologer. Så det er blitt en del fugler med i utstillingen, men det er vel mer en tilfeldighet, ler Högkvist.
– Det kan virke som om det generelt i kunsten nå er en mer formalistisk trend. Det er mer maleri, mer figurativt, det er som om kunstscenen er på vei et annet sted. Det er også en del minutiøs tegning, og mye er naturrelatert, forteller Högkvist. I Malmö var det mange detaljrike tegninger som var inspirert av gamle mestere. Og i København var det mange som jobbet med å klippe i papir. Högkvist ser ingen spesielle fellestrekk for de nordiske landene.
– Jeg tror ikke at det er mulig å se noen likhet mellom de nordiske landene annet enn at man merker en geografisk tilhørighet, og kanskje en historisk, politisk og kulturell tilhørighet. På Island ser man at kunstlivet har vært veldig påvirket av hvilke land de har hatt utveksling med. De har hatt professorer som har vært opplært i Fluxus i Holland og da har Fluxus blitt stort, men så har de fått en anti-Fluxus reaksjon, opplyser hun, og konstaterer at det nok dreier seg mest om hvilke lærere man har i løpet av utdanningen.
Kuratorene har ikke hatt noe prinsipp om at kunstnerne skal lage nye verker, men de har forsøkt å få det til når kunstnerne selv har ønsket det. I noen tilfeller har de måttet søke om penger for å støtte prosjekter, og ikke alltid fått, men rundt regnet halvparten av arbeidene er nye til Momentum.
Et løfte om kontinuitet
I forbindelse med at det starter en biennale i Trondheim i høst, og at Bergen kommune lenge har vurdert å lage en egen biennale, har det vært en del kritiske røster omkring den formen biennalene har. Det er blitt hevdet at biennalene er blitt forutsigbare, og at det dreier seg mer om å promovere en bys identitet enn en reell interesse for å fange opp nye trender og gode kunstnerskap.Omtrent en måned etter at Momentum er åpnet, arrangerer Bergen Kunsthall en konferanse som tar for seg spørsmål om biennalen som modell. Målet er å sparke i gang en debatt om planene Bergen kommune har om å lage en biennale.
Med dette i bakhodet er det betimelig å spørre Högkvist hva hun synes om biennaleformen?
– Den er perfekt! ler hun avvæpnende. Hun presiserer at det er så mange forskjellige biennaler, at det er vanskelig å generalisere.
– At det starter opp biennaler overalt, virker ikke helt seriøst, så man kan jo diskutere om det trengs, og om det blir god kvalitet. Det virker som man er inne i en form der man skal gjøre det så stort og spektakulært som mulig. Jeg synes det er bra som man gjør i Bergen, at man diskuterer og gjør research på om man skal ha en biennale, reflekterer Högkvist.
– Det som er bra med biennaler, er at det er et løfte om at det skal komme igjen hvert annet år. I norsk kulturpolitikk de siste årene har det vært mye fokus på å lage festivaler. Da får du penger et år, og neste år så vet du ikke om du får støtte igjen.
Det er en kulturpolitisk feig holdning!På den måten mener Högkvist at biennalemodellen kan fungere som et konstruktivt bidrag til å skape en kontinuitet i visning av samtidskunst.
Publisert i KUNSTforum #1 2009.