Art Basel: Billedkunstneren Anne-Karin Furunes har solgt 10 malerier fra serien “Portraits of pictures” på Art Basel. Kunstforum fikk et intervju med den begeistrede kunstneren.
Anne-Karin Furunes foran det største bildet hun solgte på messen (foto: André Gali)
– Jeg solgte alle arbeidene første kvelden, forteller Furunes, Og jeg er veldig fornøyd med at det store bildet på 3 ganger 4.5 meter ble solgt. Det hadde jeg ikke regnet med.
Det er tredje gang Furunes er med på Art Basel, alle kunstmessers mor. Her er hun representert av det finske galleriet Anhava som holder til i Helsinki.
I Norge jobber hun med galleri K, og hun har også gallerier i New York, Sverige, Sidney og Italia, så hun er godt representert verden over.
– På grunn av finanskrisen var jeg spent på hvordan det ville gå i år, innrømmer hun og er synlig glad over at det har gått over all forventning.
Fotobasert maleri
Furunes bruker en fotobasert acrylteknikk der hun henter bilder fra fotoarkiver og trykker dem på lerret. Så lager hun små perforeringer i bildene, noe som gjør dem mer fragmenterte. Publikum må helst bevege seg fra side til side, eller frem og tilbake, for å få med seg hva som er avbildet.
– Jeg begynte med hullbilder i 1991 eller 92. Da lengtet jeg etter et fotobasert portrett som ikke var på fotopapir. De bildene jeg lagde da stilte jeg ut på utstillingen “It’s all in your head” i prosjektrommet på galleri f15 i Moss i 1994. Tittelen forklarer det meste, smiler hun.
– Det er interessant at folk springer frem og tilbake og gjenskaper bildet i hodet sitt. Jeg har bakgrunn som arkitekt, så det var naturlig å ta i bruk rommet på den måten at bildet endrer seg i forhold til hvor man er i rommet. Det blir en svimlende følelse av ikke helt å vite hvor bildet er.
Ut av arkivet
Bildematerialet henter Furunes fra fotoarkiver som gjerne har en politisk og historisk ladning.
– Da jeg begynte å jobbe med Anhava var jeg i Helsinki og forsket i krigsarkivet, forteller hun.
– Jeg drives ofte av en interesse for å finne og fortelle historier som har blitt glemt eller ikke blir fortalt, å gi disse menneskene en stemme.
Kunsten hennes er både politisk og en form for billedkritikk.
– De bildene jeg solgte her hører til serien “Portraits of pictures” som er nye bilder av folk som er blitt avbildet til et rasehygienisk arkiv i Uppsala, forklarer kunstneren.
– Jeg velger ikke de mest sjokkerende bildene, men leter etter en styrke i blikket på de som er fotografert.
– Vi lever jo i en snapshotverden hvor vi tar bilder men ikke ser på dem. Jeg ønsker å skape et nærvær, portretter som får en tilstedeværelse i rommet. Å ta personene ut av arkivet og gi dem en identitet.
Nytt atelier
Galleri Anhavas messebås på Art Basel (foto: André Gali)
Furunes har jobbet med galleri Anhava i 4-5 år og er godt fornøyd med samarbeidet.
– Tidligere var jeg på Kari Kenettigalleriet i Finland. Det var et spennede galleri å jobbe med, men da det ble lagt ned gikk jeg over til Anhava.
Hun er bosatt i Trondheim hvor hun i tillegg til en stadig voksende utstillingsvirksomhet jobber som proffessor ved NTNU. Men neste år tar hun ut permisjon for å jobbe på det nye atelieret hun har bygget sammen med ektemannen, som også er kunstner.
– Det betyr mye for en allright arbeidsprosess å få seg et ordentlig atelier. Her kan jeg prøve ut det romlige ved bildene mine, forteller hun.
Møtested
Før hun kom til Basel var hun i Venezia og monterte et nytt arbeide. Det kan være noe av grunnen til at salget har gått så strålende her på messen.
Verket tilhører den samme serien, men her har hun anvendt en ny teknikk.
– Istedet for den typen negasjon som er i hullebildene hvor jeg fjerner deler av bildet, har jeg satt sammen punktene med tråder.
Hun er fornøyd med å være i Basel selv om hun føler messen er mest for gallerister og samlere.
– Messer er jo ikke så mye et sted for kunstnerne, men jeg føler jo også at Art Basel tar arbeidene veldig på alvor, presiserer hun.
Men messer kan også være et viktig sosialt og faglig møtested.
– Det kan være godt å komme hit fordi her feirer man kunsten og har en god kultur for å ta en seriøs kunstdebatt. Det er jo et lite utstillingsmiljø i Trondheim og da er det oppmuntrende å komme ut og treffe andre typer publikum som er med på en diskusjon rundt det man holder på med.