I dialog med landskapet

Vestlandsutstillingen presenterer i år en serie separatutstillinger med seks kunstnere fra hele regionen. På ulike måter utforsker prosjektene stedene de vises på, samtidig som de utvalgte kunstnerne viser noe av bredden av det som foregår på den vestlandske kunstscenen.

Først ute med separatutstilling er billedkunstneren Trudi Jaeger. På kunsthuset Kabuso i Øystese viser Jaeger nye malerier og penseltegninger hvor hun på en sanselig måte utforsker streken, lyset og opplevelsen av å være i et landskap.

Vestlandsutstillingen er en tradisjonsrik institusjon som har blitt arrangert siden 1922. Vanligvis tar utstillingen form av en turnerende gruppeutstilling som vises flere steder i regionen, men årets kurator Randi Grov Berger har valgt å endre på utstillingsformatet. I år består Vestlandsutstillingen i stedet av en serie separatutstillinger med kunstnere som med ulike perspektiv og kunstuttrykk viser noe av bredden av det som skjer på kunstscenen på Vestlandet.

Randi Grov Berger, som vanligvis driver galleriet Entrée i Bergen, forteller at siden 1999 har Vestlandsutstillingen hatt forskjellige kuratorer hvert år. Det eneste formelle kriteriet for å kunne søke om deltagelse på utstillingen, er at kunstneren må ha en tilknytning til regionen.

– Det er jo interessant hva «tilknytning til Vestlandet» egentlig betyr. Hvis du gifter deg med en fra Vestlandet, utdanner deg her eller jobber med et prosjekt som handler om kystlinjen eller fjordene så har du en tilknytning til regionen, selv om du ikke kommer herfra. Det med tilknytning til et sted kan forstås på mange ulike måter.

Vestlandsutstillingens seks separatutstillinger vil være av Trudi Jaeger, Karen Skog, Erna Skúladóttir & Karin Blomgren, Ragnhild Aamås, Magnhild Øen Nordahl og Eivind Egeland. Utstillingene vil vises på seks visningssteder i regionens tre fylker, og utstillingsperiodene er spredt utover året. Randi Grov Berger forteller at prosjektene på ulike måter vil forholde seg til stedene og landskapene de stilles ut i, og at det stedsspesifikke er viktig for kunstnerne.

– Nå er det foreløpig bare to utstillinger som har åpnet, men de fleste prosjektene kommer til å være mer eller mindre stedsspesifikke. Kunstnerduoen Skúladóttir & Blomgren vil for eksempel jobbe med utgangspunkt i materialer fra området rundt Kunsthall Stavanger, og med historikk fra oljebyen Stavanger. Ragnhild Aamås vil jobbe med hvordan ulike steder er knyttet sammen via sjøveien, med utgangspunkt i Ålesund, hvor hun vil stille ut.

Du har jobbet med kuratering av utstillinger i så ulike steder som Bergen, Øystese og New York. Er det annerledes å kuratere utstillinger på såpass forskjellige steder?

– I Øystese, og på flere mindre steder jeg har hatt prosjekter, har jeg opplevd at folk som kommer på åpningene er interessert i selve kunsten og i prosjektene, og at det er det samtalene dreier seg om. I New York er det kanskje ikke kunstverkene man snakker om. Der blir kunsten på en måte brukt mer som noe; det blir viktigere hvem du er enn hva kunsten din er. På åpningen i Kabuso opplevde jeg derimot at kunsten fikk stå i sentrum. På mindre steder kan man møte et publikum som har bedre tid, og kunsten står i fokus.

Grov Berger forteller at siden årets Vestlandsutstilling er en serie separatutstillinger, ble det viktig å gi kunstnerne god tid til å jobbe med prosjektene sine. Derfor ble utstillingskonseptet flyttet et år frem i tid, hvilket gav kunstnerne mulighet til å fordype seg i stedsspesifikke problemstillinger.

– Vestlandsutstillingen har kanskje tidligere vært preget av at kunstnere søker med ferdige kunstverk de har hatt stående på atelieret. Årets format, hvor seks kunstnere får sin egen separatutstilling, åpner for at kunstnerne kan jobbe med mer stedsspesifikke prosjekter. Når kunstnerne får tildelt et visningslokale kan de jobbe med utstillingen opp mot dette,

istedenfor å levere fra seg verk som vises uten at kunstneren kan påvirke sammenhengen.

Trudi Jaeger på Kabuso
Noen dager senere setter jeg meg i bilen for å kjøre til Øystese sammen med Trudi Jaeger. Turen tar rundt en og en halv time, og vi kjører gjennom et vått og vakkert landskap. Over Kvamskogen ligger tåken tjukt helt nede ved bakken, og i veikanten har den gamle og skitne snøen begynt å regne bort. Våren har endelig kommet til Vestlandet.

Mens vi kjører, veksler Jaeger stadig mellom å snakke på engelsk og på norsk, og temaene spenner fra oppveksten hennes i England og tiden hun hadde på St. Martins School of Arts og Goldsmith, til Rimbauds poesi, marinbiologi, barn, økologi og miljøvern, maleri, arkitektur og stillingen hun har på Bergen Arkitekthøgskole (BAS). Trudi Jaeger er en spennende samtalepartner som er interessert i svært mange emner.

Vel fremme i Kabuso viser Jaeger meg rundt i utstillingen Quartus Illuminations – Atlas Littoralis. Utstillingen består av en serie oljemalerier på lerret, samt flere lave bord hvor det ligger stabler med det Jaeger kaller penseltegninger. I tillegg stiller hun for første gang ut fotografier hun har tatt på sine mange vandringer. Både maleriene og tegningene er utforskninger av strek og bevegelse, og Jaeger jobber med en begrenset og dempet fargepalett.

Bakgrunnen for utstillingen er Trudi Jaegers utforskning av fire forskjellige steder eller landskap. I løpet av flere år har kunstneren fordypet seg i landskapene rundt Lygra i Hordaland, Bretagne i Frankrike og øyen Tenerife i Spania, mens hun fremover vil jobbe med landskapet rundt Fyksesund landskapspark i Kvam.

– Man kan si at disse arbeidene handler om tid og sted, og om hvordan stedene og landskapene jeg vandrer i påvirker meg. Det er en fenomenologisk tilnærming hvor jeg gjennom å vandre og være i stadig bevegelse tar inn landskapet. Det oppstår en dialog mellom meg og stedet som kommer til uttrykk i arbeidene.

Fellesnevneren for landskapene som Trudi Jaeger går i dialog med, er at de er sårbare kystlandskap. Hun er opptatt av klimaendringer og av hva som skjer når havnivået stiger. Øystese ligger i naturskjønne omgivelser like ved Hardangerfjorden, og Jaeger går også i dialog med selve utstillingsrommet på Kabuso. Lokalet har et tungt og institusjonelt preg, noe som står i kontrast til Jaegers lyse og sensible arbeider.

– Det siste halvannet året har jeg begynt med større formater i maleriene. Jeg har utviklet maleriene mine i form av en slags penseltegning på papir. Penseltegningene er utført på tynt, japansk papir som er svært skjørt og så tynt at det er gjennomskinnelig.

De lave bordene som tegningene ligger på, fant sin vei inn i Jaegers utstillinger da hun hadde utstillingen Umbrian Sequences på Visningsrommet USF i Bergen i 2003.

– Jeg begynte å vise tegningene liggende flatt på bord med glassflater fordi jeg ble inspirert av hvordan de lå stablet mens jeg arbeidet med dem. Jeg jobber alltid simultant med flere arbeider, hvor jeg hopper frem og tilbake mellom flere verk og utvikler dem over tid.

Det er en egen musikalitet og rytme i Jaegers billedverden. Siden hun kom til Norge i 1974 har hun hatt en sterk kontinuitet i arbeidene sine, og hun jobber med serier av bilder som tydelig hører sammen. Verkene hennes har et åpenbart slektskap til kinesisk kalligrafi, men også til kunstnere som Cy Twombly, Joan Mitchell, Barnett Newman og arte povera-kunstneren Georgio Griffa.

– Jeg har eksperimentert mye med monokrome malerier i atelieret. Det er så lett å overarbeide disse verkene, gjøre arbeidene livløse.

Tittelen på utstillingen, Quartus Illuminations – Atlas Littoralis, spiller på flere ting. Quartus viser til at det er fire landskap Jaeger har fordypet seg i, mens Illuminations viser til at verkene handler om lys og handlingen det er å belyse noe. Samtidig er Les Illuminations tittelen på en diktsamling av Arthur Rimbaud, en poet Trudi Jaeger stadig kommer tilbake til. I likhet med Jaegers bilder er Rimbauds poesi fulle av gåtefulle antydninger, og verkene er åpne for publikums egne tolkninger. Atlas var navnet på en titan i den greske mytologien som fikk straffen med å holde hele himmelhvelvingen oppe, og Littoralis er latin for kystlinje.

Jaeger er opptatt av å møte det tomme lerretet uten klare forestillinger om hvordan det ferdige verket skal bli. Det intuitive og spontane, og tilstedeværelse i prosessen – hvordan kroppen brukes når verkene skapes og hvordan verkene oppleves over tid – er viktig for henne.

– Når man tegner handler det ikke om å tegne det man ser, det handler om å forstå hva det er man ser på. Det er ikke noe poeng å tegne hvis man på forhånd har en ferdig forestilling om hva som skal være på arket. Man tegner for å forstå.

Teksturen i det umalte lerretet er en integrert del av uttrykket i Jaegers malerier. Maleriene er utført på et spesialpreparert bomullslerret som gjør at lerret fremstår som rått og ubearbeidet. Jaeger har i løpet av mange år jobbet frem en estetisk presisjon som gjør at hun kan påføre malingen som flere sammenhengende linjer som danser over lerretet. Teknikken tillater ingen overmalinger eller rettelser; bevegelsen Jaeger har utført med penselen blir stående slik den først var utført. Jeg lurer på hvordan det er å ikke kunne rette eller endre på sine malerier, og Jaeger forteller at hvis hun ikke blir fornøyd med et maleri, forkaster hun simpelthen hele lerretet.

– Arbeidene mine handler om berøring, om det å ta på materialet. Det handler om bevegelse i luften, om hvordan luften blir berørt når man beveger seg. Det er viktig å ha den rette sinnsstemningen, være på det rette stedet mentalt sett når jeg jobber.

Stille visninger
I løpet av utstillingsperioden er Trudi Jaeger tilstede i utstillingsrommet på Kabuso på søndagene for å presentere papirarbeidene sine i det hun kaller stille visninger. Foran publikum løfter Jaeger langsomt opp den øverste tegningen som ligger på et av bordene. Hun holder arket opp for betrakterne, mens lyset slipper gjennom det tynne papiret. Deretter bærer hun med seg arbeidet til et av de andre bordene, og hun legger tegningen øverst på stabelen som allerede ligger der. Handlingen gjentas med rolige bevegelser med resten av tegningene. Jaeger vil ikke kalle dette performance, selv om de stille visningene har klare performative kvaliteter.

– De som kommer på disse visningene ser en sekvens av verk som utfolder seg over tid. Tid og rom blir forskjøvet inn i nye konstellasjoner under visningene. Jeg er opptatt av varighet og det langsomme. Jeg ønsker å få folk til å stoppe opp og ta seg tid. Jeg vil at de som kommer skal kunne ta seg tid til å dvele ved verkene, og ta det som kanskje er litt skjult inn over seg.

Saken ble opprinnelig publisert i Kunstforum 2/2018. Dessverre snek det inn seg feil i fotokrediteringen, som her er rettet opp. Vi beklager dette. 

Vestlandsutstillingen 2018 vi vise:
Trudi Jaeger: Kunsthuset Kabuso (Øystese): 14. april–20. mai
Karen Skog: Haugesund Billedgalleri (Haugesund): 27. april–27. mai
Skúladóttir & Blomgren: Kunsthall Stavanger (Stavanger): 14. juni–12. aug.
Ragnhild Aamås: Jugendstilsenteret og KUBE (Ålesund): 24. aug.–7. okt.
Magnhild Øen Nordahl: Sogn og Fjordane Kunstmuseum (Førde): 2. sept.–28. okt.
Eivind Egeland: Entrée (Bergen): 13. okt.–17. nov.