Til ditt forsvar

En enkel seng står midt i det rustikke og kalde tårnrommet. Tente lys er plassert i sirkel rundt den. Opptatt-skiltet henger utenfor døren. Installasjonen skal oppleves av kun en person om gangen, her skal man være alene med lydbildet og sine egne tanker. Jeg setter meg forsiktig ned på sengen og lytter til den suggerende musikken og stemmene som begynner å lese tekster om et liv uten barn.

Liv Kristin Holmberg, installasjonsbilde fra Det Siste Mennesket, 2015. Foto: Tom Holmberg

Liv Kristin Holmberg, installasjonsbilde fra Det Siste Mennesket, 2015. Foto: Tom Holmberg

Liv Kristin Holmbergs lydinstallasjon på Spriten Kunsthall har fått tittelen Det siste mennesket, og er en videreutvikling av en performance laget for Berlin Art Week 2014. Musikken er skrevet av komponist Stefan Thorsson og er en bearbeidelse av orgelverket La Source de Vie av Olivier Messiaen. Tekstene som leses opp er skrevet av skandinaviske kvinner som betegner seg som frivillig barnefrie eller «nullipara». Holmbergs tilnærming er en undersøkelse av dette konseptet og et forsøk på å løfte frem kvinner som velger et liv uten barn.

Tabubelagt
Frivillig barnløshet er et tema det blir snakket lite om i offentligheten. Forrige uke omtalte Knut Olav Åmås i Aftenposten «å velge ikke å få barn» som et av ti tabubelagte tema i Norge anno 2015. Hvorfor snakkes det ikke om? Hvorfor oppfattes det provoserende? Holmberg stiller i sitt verk, og tekstene som følger, spørsmål om det er en kvinnes plikt å gi livet videre. Ved å henvende seg til «ikke- mødre» i Skandinavia, har hun samlet tekster som omhandler hvorfor noen ikke ønsker å få barn og hvordan samfunnet møter disse kvinnenes valg. Begrunnelsene er like forskjellige som kvinnene selv. Noen synes barn er slitsomme, bråkete, uinteressante og bortskjemte. «De vokser opp til å bli egoistiske og selvsentrerte». Andre kjenner på en redsel for å miste friheten. Å ikke lenger kunne gjøre som man vil når man vil. Én trekker frem dårlige erfaringer med yngre søsken og sjalusi.

I en tekst av Holmberg i Klassekampen (13.12.2014) ser imidlertid kunstneren utover «jeget» og eget liv. Ved å lete etter holdepunkter i filosofien trekker hun frem den norske eksistensialisten Peter Wessel Zapffe og hans essay Den siste Messias fra 1933. Her fremmes hans teori om at evolusjonen har utstyrt mennesket med en overutviklet hjerne som gir oss innsikter vi ikke kan bære. Noen steder i sine tekster gjør han seg til talsmann for det han kaller det «kollektive selvmord»: «dersom mann og kvinne kommer sammen, men aldri, aldri får mer enn ett barn, vil menneskeheten til slutt dø ut. Og det er alt i alt det beste som kan skje».*

Også i feminismen finnes ulike argumenter for barnløshet. Simone de Beauvoir mente kvinnens frihet lå i å ikke underlegge seg den reproduktive orden. Den tradisjonelle familiestrukturen hevdes også å hemme kvinners livsutfoldelse, ifølge feministisk teori. «We are not against love, against men and women living together, against having children. What we are against is the role women play once they become wives and mothers».** Det feministiske perspektivet kommer imidlertid ikke eksplisitt frem som argumentasjonsgrunnlag i Holmbergs arbeid.

Egoisme
Er valget om ikke å få barn egoistisk eller det stikk motsatte? Når egen handlingsfrihet og selvrealisering settes først kan det oppfattes relativt selvsentrert. Flere av kvinnene i kunstprosjektet påpeker at de ønsker å beholde ungdomstidens frihet til å være impulsiv, reise eller satse alt på karriere. Barn vil være en distraksjon fra muligheten til fullt fokus på eget liv. Man er også redd for å miste seg selv når man får ansvar for et annet liv. Mens noen mener at det å få barn er en ren egoistisk handling, tyder vel slike begrunnelser på at det å la være er en vel så selvisk beslutning? Kanskje mister man noe, men mange føler også at de lander i seg selv når de får barn, at de finner roen. Det er befriende å flytte fokus bort fra seg selv. Man forsaker kanskje noe, men får nye perspektiver og finner en dypere mening. I tillegg til berikelsen og kjærligheten til barnet, er vi som foreldre også ansvarlige for å gi barna som vokser opp i en urolig tid noen gode verdier som de kan ta med seg i ryggsekken. Verden trenger flere voksne som ser utover seg selv.

Idealisme
I andre enden kommer argumentene som setter valget i et større perspektiv og gir det en idealistisk forankring. I lydinstallasjonen proklameres det: «Jeg vil delta i samfunnet med et fokus som er større enn meg og mitt barn». «Jeg vil heller ta vare på noen som allerede er født». Også det faktum at det om 40 år vil være om lag 3 milliarder flere mennesker på jorden presenteres, og sees naturlig i sammenheng med global problematikk knyttet til matproduksjon og miljø.

I en tredje kategori kommer de kvinnene som mener de ikke kommer til å bli gode mødre, eller som vil beskytte sitt ufødte barn fra livets smerte. Har man opplevd mye vondt eller synes livet er vanskelig å håndtere, er det en åpenbar logikk i at man ikke ønsker å utsette et nytt liv for dette. «Jeg føder deg, men gir deg også et liv i angst og ensomhet». «Jeg vet ikke hvorfor vi er her. Det eneste jeg vet er at du kommer til å dø». Mange mødre har nok tenkt de samme tankene. Hva slags verden er det jeg setter barnet mitt til? Det er likevel et paradoks at kvinnene i Holmbergs prosjekt er fra en del av verden hvor man har de aller beste forutsetningene for å gi sine barn et godt liv. I fravær av sult og nød er imidlertid de eksistensielle spørsmålene større. Man føler på angsten, dødsfrykten og erkjenner ensomheten. Hvordan kan vi videreføre dette til våre barn?

Aksept
Det problematiske for kvinnene i Holmbergs prosjekt synes i stor grad å være hvordan de blir møtt i samfunnet, ikke at de sliter med å akseptere egne valg. Å spørre en kvinne om når hun skal ha barn eller hvorfor hun ikke har barn synes å være helt legitimt for de fleste. Man spør aldri en mann om det samme. Disse kvinnene må argumentere for sine valg, og blir ofte møtt med stigmatisering og fordommer. Er man en hel kvinne kun hvis man får barn?

Liv Kristin Holmberg tar opp et tema som er interessant i et samfunnsmessig og således et feministisk perspektiv. Lever kvinner for å føre livet videre? Klarer vi å la kvinner leve utenfor den normative morsrollen uten å plassere dem i en bås som utenforstående? Verket søker å forklare konseptet «nullipara», men oppleves også som et tydelig forsvar for disse kvinnenes valg. Kanskje kunstneren selv identifiserer seg med det? Holmberg angriper et følelsesladet tema på en relativ pragmatisk måte, og klarer fint å balansere dette i lydinstallasjonen. Det kontemplative rommet som oppstår innbyr til refleksjon rundt tematikken basert på eget erfaringsgrunnlag. Det stilles spørsmål uten svar, og det åpnes opp for flere.

Anmeldelsen er basert på selve verket og tekster skrevet av kunstneren. Samtalen om tematikken mellom kunstneren, forfatteren og journalisten Alexander Carnera og konservator Jørgen Haave, i forbindelse med åpningen, er ikke tatt i betraktning.

Installasjonen kunne oppleves på Spriten Kunsthall fra 26. februar til 1.mars.

* http://www.olsholt.no/
** Deborah Babcox and Madeline Belkin, comps. Liberation Now! Writings from the Women’s Liberation Movement (New York: Dell, 1971), p. 106.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*