Kunstforum 1/2019 har nettopp ankommet butikkhyllene og abonnentene, og i den anledning slipper vi lederen her, ført i pennen av gjesteredaktør Maria Veie Sandvik.
Jeg sitter i Prenzlauer Berg og skriver. En drink til høyre for tastaturet, og et norsk flagg på balkongen. Hundreogtjueseks år for seint? I denne byen er det er lett å drømme seg bakover. Fra Edvard Munch og Dagny Juel monterte malerier på Verein Berliner Künstler, til min egen gjenfødelse på Berghain i 2007 og debut på kunstmessa Preview Berlin i 2010. Kristiania-bohemen Jæger hevdet jo at du skal skrive ditt liv. Med denne utgaven av Kunstforum har jeg forsøkt å gjøre noe av det samme.
Klokka er kvart på ett. Jeg har glitter i ansiktet og to oransje merkelapper på venstre hånd. Hjemme fra Berghain før klokka elleve! Det skjer ikke ofte. Etter åtte år i Berlin flytta jeg herfra i fjor. Nå er det et nytt år, og jeg er bare enda en av de som er på «besøk». Jeg mimrer. Dagen har vært som en intensiv oppsummering av mitt Berlin-liv: skrivende på formiddagen, middag med en kunstnerkollega, og kvelden på Berghain. Mens kunstnere slukte schnaps og spilte Chopin på kneipa Zum schwarzen Ferkel i 1890-åra, har jeg sett deres moderne brødre trone med fjær ut av metalltoaletter eller dansende under discokuler med rykende røkelse stikkende ut av håroppsatsen. Dette er ikke noe jeg kan vise dere dessverre. På gallerier betyr røde klistremerker «solgt», men på klubber i Berlin er de festet på mobilens øye. For det er ikke meningen at jeg skal fange øyeblikket da dronninga steg ut av toalettet, dette er kun lagra på netthinna. Isteden kjører jeg full transestil med øyne så fulle av glitter at det sitter selv etter en omgang med øyesminkefjerner. Ja, Berlin er fortsatt bohemenes by. 
Som Dagny Juel diskuterte med Strindberg på Zum schwarzen Ferkel er technoklubben Berghain også et sted hvor det skravles. Mye kan sies om den sagnomsuste kraftstasjonen, men jeg vil påpeke dens betydning som møteplass. Hjemme er det mange kunstnere man kjenner til, men som man aldri blir kjent med. I utlendighet derimot, og spesielt på et tidløst sted som Berghain, oppstår helt andre møterom. Man har ikke like dårlig tid, og mobilen ligger i garderoben. Her har jeg møtt flere kunstnere som har det til felles at de arbeider tverrfaglig i spennet mellom scenekunst, billedkunst og lyd. For å samle så ulike praksiser valgte jeg Wagners ideal som et stikkord for dette nummeret: nemlig gesamtkunstwerk.
Klistrelappene ligger i søpla og glitteret er skrubba vekk. Det blir ikke muslitanz på meg når lysdesigneren slipper inn soloppgangen på Berghains Panorama Bar, jeg skal pakke koffert og ta S-bahn mot Tegel. Den kunstneriske kraftstasjonen på grensa mellom min gamle kiez i Friedrichshain og den vesttyske frihavna Kreuzberg har likevel gjort mer enn jeg forventa. For ved årets begynnelse åpnes også de hellige bakrommene: Halle am Berghain var praktfullt lyssatt, og min kanadiske kunstnerkollega fikk virkelig sansen for lokalet mens djen Felix K fylte på med klang. Kanskje blir dette vår neste scene?