Mørkets autentisitet

Torgrim Wahl Sund viser for tiden utstilling på Knipsu i Bergen. I den anledning slippes et intervju fra en tidligere papirutgave.

Torgrim Wahl Sund, Volum av små vinger, 2015. Gravyre.

Fortetning og gjennomskinnelighet, abstraksjon og gjenkjennelighet, oppløsning og rekonstruksjon går igjen i arbeidene til Torgrim Wahl Sund, der mørke motiver har sitt opphav i lyset.

Du var med på en utstilling på Norske Grafikere i Oslo [11.08–03.09.2017, red. anm.]. Kan du fortelle om arbeidene du viste der?

– Jeg viste fire verk, tre av dem er fra serien The Dust Blows Forward ’n The Dust Blows Back. Serien er bearbeidelser av gamle portretter med støv, som så er scannet, forstørret og etset. Gjennom forstørrelsen synliggjøres støvets strukturer, og eventuell slitasje på det originale portrettet. I etseprosessen forenes de analoge merkene – det gulbrune portrettet og det grå støvet – i en gråtoneskala gjengitt i fotogravyr. Serien er produsert i samarbeid med Trykkeriet [i Bergen, red.anm.).

– Jeg viste også Fundament, en hybrid av maleri og silketrykk på huntonit. Arbeidet er ferskt, og resultat av en prosess jeg i lang tid har holdt gående parallelt med det andre. Ved første øyekast kan det virke som noe annet enn The Dust Blows…, men også her er det resonans av etsningene i prosess så vel som tematikk. Arbeidene kretser rundt oppløsning og konsentrasjon, som – når alt kommer til alt – er én og samme ting.

Torgrim Wahl Sund, The dust blows forward n’ the dust blows back, 2013. Fotogravyre

– Utgangspunktet for Fundament er kulltegning og støv, som befinner seg i mellomrommet mellom «noe» og «noe annet». Jeg skyver arbeidene gjennom ulike prosesser, jager uttrykket mellom forvandlingene, teknikken tilfører noe til sluttresultatet. Bildene brytes ned, og jeg bruker restene til å bygge opp noe nytt. Jeg ønsker å bake de ulike teknikkene sammen og gjøre det uklart hva som er hva, for å muliggjøre en åpnere holdning til arbeidet hos betrakteren.

Skjørhet og forgjengelighet er ofte utgangspunkt for dine arbeider – temaer det for mange hviler en heller dyster stemning over. Kan du utdype?


– I The Dust Blows… abstraheres ansiktet i ulik grad, de reformeres, forvitres. Arbeidene omhandler forgjengelighet, men også glemsel, minne og fordreining av minnet. Til en viss grad kan vi si at vår virkelighetsoppfatning er tuftet på våre minner. En forstyrrelse av minnet vil derfor forvirre oss, og lede oss til å stille spørsmål ved hva som er virkelig eller ikke.

– Kroppen, her ansiktet, er abstrahert i støvet. Det som er skjult åpner imidlertid for nye oppdagelser. Å møte noe oppløst, noe amorft, utfordrer språket og begrepsdannelsen. Samtidig er det i varierende grad spor etter dette vi ser etter – et ansikt. Men forbindelsene er dels brutt. I stedet konfronteres man med et fravær, det abstraherte blir noe frem- med som kan vekke ubehag hos betrakteren.

– Også Fundament kretser rundt oppløsning, ikke av kropp, men av en konstruksjon, et byggverk: et gresk tempel. I så måte er det kanskje en dreining mot noe kollektivt her, ekstrovert. I alle fall er det mulig å lese det som en kommentar til tiden vi lever i, selv om bildet rommer noe mer.

Forgjengelighet og skjørhet peker mot sårbare sider ved menneskets natur, som også ligger i dine arbeider. Igjen noe som for mange er mer negativt enn positivt. Samtidig er det kanskje nettopp via vår sårbarhet at vi er menneskelige? 

Torgrim Wahl Sund, The dust blows forward n’ the dust blows back, 2013. Fotogravyre

– For et par uker siden befant jeg meg på et fjell i Nord-Norge sammen med min mor og bror for å spre pappas aske. Det var blå himmel med hvite skyer over et åpent landskap. Rett før vi skulle til å spre asken, begynte det å blåse lett. Vinden tok tak i asken og bar den innover fjellheimen i en form av konstant dansende mønstre. Sola stod akkurat passe lavt i horisonten, slik at askens konturer var godt synlig. Asken, akkurat passe fortettet, kastet en skygge som beveget seg raskt over røsslyng og stein, før den løste seg opp tyve-tretti meter inn i fjellheimen. Et menneske kom hjem til naturen. Vemodig, men også fint.

– Det forgjengelige er jo tett knyttet til det korte livet til alt materielt. Det avgir en følelse av at virkeligheten er midlertidig, men det åpner også for noe menneskelig, som du er inne på, bortenfor den moderne følelsen «there, but not really present». Et subtilt spekter av følelser.

– Av dette vokser det kanskje fram et ønske om å holde noe fast, skape noe av holdbar karakter. Et mer destruktivt utslag kan være en vegring for å gi seg i kast, involvere seg, fordi alt likevel skal ta slutt. Fordi døden og avskjeden er en smertefull prosess. Samtidig virker dødsbevisstheten rensende på våre liv, den får oss til å se, til å skille mellom det viktige og uviktige.

Denne utgaven av Kunstforum tar altså for seg «mørket» – i alle begrepets forståelser. Rent visuelt og formalt er flere av dine grafiske verk mørke, noe som jo skyldes tekniske aspekter. Men hvis jeg spør deg om det ligger et annet mørke her, hva tenker du?

– Foranledningen for de mørke grafiske verkene er en prosess hvor jeg paradoksalt nok arbeider på lysbord. Med unntak av nevnte The Dust Blows…, er ikke utgangspunktet fotografi, men kull, oljer og diverse medium. Jeg jobber lagvis på transparent mylar, noe som muliggjør å holde tørre og våte lag fra hverandre, en unngår at det blir messy, samtidig som det er rom for tilfeldigheter og lykksalige uhell. En ledig prosess.

Mørke arbeider som blir til på et lysbord. Det ligger noen motsetninger her?
 

Torgrim Wahl Sund, William Blake, 2015. Gravyre.

– Det gir mening å snakke om mørke/lys, fortetning/gjennomskinnelighet. Og skygger. For hva er mørke? Pupillens mørke, mørke som et fysisk rom, som fortetning. Sort er noe annet, en flate.

– I flere av de grafiske arbeidene prøver jeg å la lys og mørke møtes på flest mulige måter. Jeg organiserer disse møtene, skjærer, risser i lagene, åpner opp og fortetter. Til slutt bakes de ulike lagene og merkene sammen gjennom grafikken, teknikken strammer opp uttrykket. Det indirekte ved denne metoden gir muligheter og friheter jeg ikke har i de mer direkte kullarbeidene og tegningene.

– I tegningene er det begreper som «opprinnelse», «manifestasjon» og «bortfall» som med et dikotomisk skråblikk utforskes. Jeg forsøker å invitere til en nyansering av motsetninger som oppkomst og forsvinning, verdensdannelse og undergang, kaos og kosmos, parring og død.

– Motsetninger, ja. Jeg vil si at både tematisk og visuelt kretser arbeidene rundt mørke, men også lys. For meg er de ikke dystre, selv om jeg vet at noen oppfatter dem som litt tunge. For eksempel trakk NRK P2 fram mitt arbeid Dissolving Damages som Høstutstillingens skumleste i fjor. Jeg har ikke noe imot å være skummel, og til en viss grad kan oppfatningen av dette arbeidet som mørkt være kulturelt betinget. I følge skriften, slår Gud fast at lyset er godt. Det hele begynner jo med lyset, før det ligger verden badet i mørke. Dette er en dualistisk forståelse av virkeligheten, og det er klare likheter mellom hvordan kristendommen og platonismen ser på forholdet mellom lys og mørke. Platon hevdet at dess nærmere lyset noe befant seg, dess mer autentisk fortonet dette noe seg.

– Men er det kanskje i mørket at noe kommer til oss? «Når du ligger der i mørket, kan du komme til å tenke på mange ting», som Jokke så treffende formulerte det. I Becketts prosatekst Selskap kom- mer stemmen til en i mørket. Men hva representerer stemmen? Selvet? Sannhet? Også mørket kan representere noe autentisk, som i Joseph Conrads Mørkets hjerte. Dess lengre romanens karakterer reiser inn i mørket, dess nærmere kommer de det autentiske. Det er en antitese av Platons tese, og kanskje er det ikke slik at tingene trer fram for mennesket i lyset alene. For hvor godt er vel ikke mørket egentlig? Tilfredsstillelsen av å leke med lommelykt i mørket, ligge å le sammen i mørket? Overvinne mørket? Her er det vel snakk om å finne forbindelser i mørket, og takle mørket. Mørket kan vel være godt hvis det gjør at vi kommer hjem til oss selv?

– Kan kanskje mørket være tydeliggjørende? Gi et press utenfra og inn, eller fra det forgangne til det bestandige?

Torgrim Wahl Sund, A Face I Can Recall, 2015. Gravyre.

Gode spørsmål, som kan avstedkomme lange filosofiske tankerekker. Vi mennesker er kan hende programmert til å tenke på mørket som noe urovekkende?

– Både for mennesket og så mange andre skapninger, representerer mørket noe faretruende. Vi tenner bål og holder vakt for å holde villdyrene på avstand. I mørket mister vi oversikten, det gjenkjennelige og trygge forandrer karakter, det blir til tusser og troll og andre trusler.

Fantasien spiller oss et puss.

– Det er en tvetydighet der, og det forsøker jeg å få til i arbeidene mine også, en tvetydighet i ansiktene, noe bortenfor portrettet. Men også i de mer abstrakte trykkene og tegningene, de mer kosmiske arbeidene.

– I den senere tid har jeg begynt å eksperimentere med diamantstøv, som er hvitt, men som også er karbon, slik som kull. Jeg får da en sort/hvitt palett hvor det hvite er diamantstøv og det sorte kullstøv. Mennesket er som kjent et karbonbasert vesen, dermed ligger det en gjenkjennelse her. Jeg leste en svensk roman hvor hovedpersonen fabuler- te om han etter sin død skulle komprimeres til en liten kullklump som noen kunne tegne med. Dette er faktisk mulig, og en god idé.

Saken sto tidligere på trykk i KUNSTforum papir 3/2017, der temaet var «darkness». 

1 kommentar - “Mørkets autentisitet

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*