Beholdere for historie

Line Anda Dalmar stiller for tiden ut på Tegnerforbundet i Oslo. I den anledning slipper vi et tidligere intervju fra papirutgaven.

På en eller annen måte er landskap nesten alltid til stede i Line Anda Dalmars arbeider. For henne er landskap rammer vi fyller med innhold som er med på å forme minner og historier. 

Hva jobber du med nå for tiden?

– For øyeblikket er jeg i gang med et nytt duoprosjekt med Christine Hansen, vi gjorde nylig feltstudier i Joshua Tree og Death Valley. Veldig mye er fortsatt på skissestadiet, men vi ønsker å bruke ørkenen som ramme for å reflektere over landskap, miljø og tid.

Hvorfor ørken?

– Det er flere grunner til det. Vi har lenge vært fascinert av det som for oss nordmenn er eksotiske landskap, og ørkenområder dekker 1/3 av jordkloden – Antarktis er det største. Det er snakk om sårbare steder og ekstreme habitater som både konkret og metaforisk er knyttet til miljøforandringer. Dette er også områder som ofte ansees som menneskefiendtlige, og de representerer en stor kontrast til byer. For mens byen synes å være full av mening, kan et ørkenlandskap oppleves som meningstomt. Ørkenen har også en stor symbolsk betydning i kulturen, både religiøst sett og i litteratur, filmer, kunst og fotografi.

Spennende, dette gleder vi oss til å se mer av! Landskap i ulike former og representasjoner ser ut til å være en viktig bestanddel i dine arbeider. Hvorfor trigger dette deg, hva gjør at du bruker det i dine arbeider?

– For å forklare mitt forhold til landskap, må jeg begynne i en litt annen ende. Jeg har alltid vært redd for å glemme. Da jeg var liten pleide jeg å stå ute på plassen i barnehagen og tenke: Dette øyeblikket kommer jeg aldri til å huske. Jeg er interessert i hvilke elementer som påvirker og lagres i min visuelle hukommelse: Det som skaper en historie som senere kan gjenoppleves som minner.

– Sånn sett er arbeidene mine refleksjoner rundt egne minner og hvordan jeg erfarer og husker verden rundt meg. Opplevelser er jo ofte abstrakte – det kan være en bevegelse, en struktur, en form eller opplevelsen av hvordan noe føles å ta på – og dermed er umulig å dokumentere. Fragmentene som representerer minner kan være både abstrakte og konkrete, så hva er det som gjør at vi husker det vi husker – hvilke ytre faktorer påvirker vår visuelle opplevelse og hukommelse av omgivelsene? Hvordan henger minner sammen, og hvorfor husker vi dem? Det opptar meg, og her kommer landskapet inn!

En kobling mellom minner og landskap? Kan du utdype?

– Slik jeg ser det fungerer landskapet som rammer som vi fyller med innhold, som en form for beholdere for historier. Landskap er projeksjonsflater, ikke bare for våre egne historier, men også for de strukturene – synlige og usynlige – som styrer hvordan vi lever. Dette blir til minner som igjen former vår opplevelse av steder vi befinner oss.

– Forresten, det ukontrollerbare ved landskap og natur opptar meg også. Naturen er jo sjelden konstruert, men formet over lang tid og langt utover min tidshorisont.

Akkurat det kan være vanskelig å forestille seg for alle og enhver. At disse fjellene, denne dalen eller den skogen har stått der i flere hundre, kanskje også flere tusen, år.

– Ikke sant. Og det går jo ikke an å konkurrere med naturen, den er så mektig i seg selv. Det er vanskelig å gjengi selve opplevelsen av et landskap. Jeg opplevde for eksempel at det var umulig å fotografere på Island uten at resultatet ble klisjéaktig. Derfor har prosjektene mine beveget seg bort fra fotografi og nærmere skulptur, tegning og mer abstrakte studier.

– Mange av mine prosjekter tar utgangspunkt i feltstudier. Jeg får kanskje en hunch av et landskap som kan være interessant, så jeg drar dit, og når jeg er der begynner historiene å bygge seg opp.

Ja, for du jobber jo ofte ute i feltet, og flere av prosjektene dine finner også sted ute. For eksempel Skogsmonologer (2017), der du lot skogen komme til orde?

– Skogsmonologer fant sted på Sølyst i Stavanger. Verket var en kommentar til en lang tradisjon der kulturhistorien veier tyngre enn naturhistorien, selv om sistnevnte er mye eldre. Via høyttalere koblet jeg opptak av stemmer til trærne. Lyden ble aktivert med bevegelsessensorer, og stemmene hørte til åtte forfattere fra ulike disipliner som ble invitert til å gi utvalgte trær en røst. På den måten fikk de ellers tause trærne markere sin eksistens og mulighet til å fortelle sine historier.

Fra ørken via skog til sjøen: Et tidligere verk, Sammendrag 06.06 / Stillbilder 11.06 (2017), besto blant annet en slags replika av noen svaberg, gjenskapt i gallerirommet med aluminiumsfolie. Kan du fortelle?

– Både Sammendrag 06.06 og Stillbilder 11.06 utgår fra et ønske om å fange tiden og det ukontrollerbare – det som er formet av naturen selv, både over tid og umiddelbart. Det bygget også på en fascinasjon for hvordan vår visuelle oppfattelse av landskap påvirkes av naturens egen vilje, uttrykt for eksempel gjennom vær og årstider.

– I Stillbilder 11.06 tok jeg for meg havet som et bevegelig landskap. Havet forandrer form hvert eneste mikrosekund, det er et forgjengelig land- skap som aldri vil se likt ut i neste øyeblikk som i forrige. Med kamera på stativ ut mot Trondheimsfjorden tok jeg ett foto i sekundet. Fotoene dannet utgangspunkt for seks tegninger.

– I Sammendrag 06.06 handlet det mer om den taktile og romlige opplevelsen av et landskap. Jeg tok med meg 0,2 mm tykk aluminiumsfolie og en assistent ut, og så pakket vi inn 6 x 4 meter av et svaberg i Korsvika for deretter å banke ut mønsteret og formen på svaberget med hammer. Dette ble til moduler som vi tok med tilbake til gallerirommet og satte sammen til en ny form. Avtrykket ble en slags rekonstruksjon av den originale formen, svaberget, litt på samme måte som et minne er en rekonstruksjon av et minne av et minne av et minne og så videre. Sånn sett var det en litt annen måte å forsøke å fange en opplevelse eller følelse av et sted.

Havet er sentralt i et annet prosjekt også, Dragsug (2017), som tar form som én eneste lang tegning gjennom gallerirommet. Igjen er havet utgangspunkt?

– Ja, det handler jo om mye av det samme: Det ukontrollerbare ved naturen. I en tid der man har mulighet til å kontrollere mer og mer rundt seg, er det egentlig litt godt å gå tilbake til noe man ikke kan kontrollere i det hele tatt – i hvert fall ikke i umiddelbar framtid. Vi slipper å gjøre valg om hvordan noen ting, landskap for eksempel, skal være – det bare er, og så må vi forholde oss til det. Og det er fint å la naturen og naturkreftene bestemme akkurat hvordan et landskap skal se ut.

– Tid er interessant i forhold til begge elementene. For mens stein, fjell og svaberg er formet over enormt lang tid, langt utover min tidshorisont, er havet i konstant endring. Mens man i svaberget kan lese hver sprekk som spor av tid, vil man aldri huske et visuelt tidsforløp på et sekund når man ser på havet. Motsetningene her – flyktigheten i havet og stabiliteten i svaberget – tiltrekker meg.

Jeg har lyst til å plukke opp noe du sa innledningsvis – dette med at landskap er former som vi selv fyller med innhold, projeksjonsflater for historier og minner. Det er fristende å trekke en parallell mellom landskap og kunsten selv, all den tid kunst til en viss grad er noe enhver betrakter selv fyller med mening. Hva tenker du om dette?

– Det er helt klart at opplevelsen av eller minnet om kunst påvirkes av personen som opplever det og hans eller hennes referanserammer – i likhet med opplevelsen av et landskap. Min opplevelse av et landskap eller et kunstverk vil være en helt annen enn for eksempel din.

– I tillegg har kunst og landskap det til felles at de begge påvirker store deler av sanseapparatet. På samme måte som natur og omgivelser kan ha en umiddelbar og emosjonell effekt på en person, så kan også kunsten ha det. Men igjen er dette individuelt.

Til slutt har jeg lyst til å snakke litt om et verk du gjorde til Kjerringøy Land Art-Biennale i 2015, og det å lage et verk utendørs. Det er jo under helt andre forutsetninger, og fører dermed med seg andre utfordringer – men også muligheter, vil jeg tro – enn når man jobber i et studio eller galleri.

– Haha, ja det var ganske annerledes! Et premiss var at alt materiale skulle gå tilbake til naturen, altså skulle det lages utelukkende av biomateriale. Men jeg hadde ingen klar idé da jeg dro til Kjerringøy.

Jeg har skjønt at det er noe av konseptet ved biennalen, de vil ikke at kunstnerne skal ha idéer eller tydelige planer på forhånd.

– Det stemmer. Noe av det første jeg ble fascinert over da jeg kom dit, var hvordan opplevelsen av hvordan dette landskapet endret seg med tidevannet, med flo og fjære, så jeg bestemte meg raskt for å bruke dette som utgangspunkt.

– Noen fortalte meg også at det var leire under strandoverflaten i fjæra. Dette var et materiale jeg aldri hadde jobbet med før, så da ville jeg teste det. Det endte med at jeg gravde opp cirka to tonn leire, som jeg så brukte til å bygge et nytt «mini-landskap» på steiner som lå rundt i fjæra.

Hva med tidevannet, hvordan påvirket det prosessen? Og verket selv?

– For det første måtte jeg forholde meg til tidevannstabellen, den bestemte arbeidstiden min. Jeg kunne bare jobbe med prosjektet når det var fjære. Så på en merkelig måte følte jeg at jeg kjempet mot tida.

I tillegg forsvant jo landskapet mitt to ganger i døgnet, det lå under vann hver gang vannet steg. Og hver gang vannet sank hadde «fjellene» jeg hadde bygget endret litt form. Etter hvert som månedene gikk, falt landskapet mer og mer fra hverandre, helt til det forsvant fullstendig og gikk tilbake til havet.

– Å grave opp all den leira var fysisk krevende, og jeg stilte meg selv mange spørsmål underveis, blant annet «hvorfor bygger jeg dette patetiske lille landskapet i et av de mest spektakulære landskapene i Norge?» Jeg fant aldri noe svar på dette, men fokuset i prosjektet lå nok mer på selve prosessen og metaforen for endring i landskapet – hvordan det endrer seg etter egen vilje – mer enn verket i seg selv.

Saken sto tidligere på trykk i KUNSTforum papir 2/2018, der temaet var landskap i kunsten.