Det er ikke mulig å bestemme noen kjennetegn som skiller kunst fra ikke-kunst. Ordet kunst synes å ha utspilt sin rolle som en hensiktsmessig kommunikasjonsterm.
“I begynnelsen var ordet” proklamerte Johannes i sitt evangelium. Gud vet hva han mente med utsagnet. Det greske “logos” er oversatt med “ordet”, men betyr også tanke, mening eller begrep. Utsagnet får forskjellig mening avhengig av tolkingen; om det er ordet eller begrepet som er begynnelsen.
Dag Colle
Uansett hva Johannes måtte ha ment, kan vi konstatere følgende: Ord og termer deler verden inn i begreper og setter navn på begrepene. Vi bruker ord til å kommunisere begreper, både skriftlig og muntlig. Begreper er abstraksjoner i en mental forestillingsverden, og er avhengig av definisjoner for å bli kommunisert. Dette gjelder konkrete så vel som abstrakte ord, og følgelig også et ord som kunst. Jo mer presist et ord eller en term er definert, desto bedre kommuniserer ordet.
Det kan være grunn til å stille spørsmål ved hensiktsmessigheten av ordet “kunst” som kommunikasjonsterm. Hva kommuniserer vi når vi bruker ordet kunst? Hvilket begrepsinnhold formidler vi med dette veldige og altomfattende ordet?
Den vanligste måten å bestemme begrepsinnholdet til et ord er ved å fastsette de vesentlige og differensierende kjennetegnene til begrepet. Ordet defineres ved å regne opp nødvendige og tilstrekkelige kjennetegn, som skiller det fra andre begreper.
Finnes det god kunst?
Tar vi dagens bruk av ordet “kunst”, kommer vi til kort hvis vi prøver en slik operasjon. Det er ikke mulig å bestemme noen kjennetegn som skiller kunst fra ikke-kunst. Enten blir det listet opp kjennetegn/egenskaper som ikke alle kunstverk har, eller det blir listet opp kjennetegn som ikke bare gjelder for kunstverk. Årsaken er alt kan være kunst. Ethvert dagligdags objekt kan opphøyes til kunst, enhver handling kan omvandles til en kunsthandling, og enhver idé eller tanke kan sublimeres til et ”kunstverk”. Dette gjør det umulig å definere kunst slik at vi kan identifisere det ut fra et sett med kjennetegn.
Så hva kommuniserer vi når vi bruker ordet “kunst”? Egentlig alt og ingenting. Ordet synes å ha utspilt sin rolle som en hensiktsmessig kommunikasjonsterm.
Det hevdes at vi ikke trenger å definere kunst. I en tid hvor alt kan være kunst, er det åpenbart at svar på spørsmålet “er dette kunst?” ikke bare er overflødig, men helt uten formål. Hva skal vi med svaret. I stedet, hevdes det, bør vi stille spørsmålet “er dette god eller dårlig kunst?”. Her må det være en slutningsfeil et eller annet sted? For å bestemme kvalitet må man vite hvilke egenskaper som skal kvalitetsvurderes. Disse egenskapene må nødvendigvis tilskrives kunsten, hvis det skal kunne felles en dom over hva som er god eller dårlig kunst. Da må vi ha et begrep som bestemmes av visse egenskaper som kjennetegner kunsten. Hvordan kan kunstkritikere ellers uttale seg om kvalitet hvis de ikke vet hvilke egenskaper som skal vurderes? Og for den saks skyld, hvordan kan kunsthistorie og kunstteori som akademisk disiplin fungere uten et definert studieobjekt? Og atter, hvordan kan staten ved Kulturdepartementet bevilge store penger til kunst uten å vite hva kunst er?
Duchamp begynte raseringen av ordet kunst
Uføret ved å spolere ordet “kunst” som kommunikasjonsterm må tilskrives konseptualismen. Med sitt pissoar Fontene (1917) åpnet Marcel Duchamp for at alt kan være kunst. I konseptkunsten er som kjent ideen det viktige og ikke objektet. Nå ligger det normalt en idé bak ethvert materialisert kunstverk. Forskjellen er at konseptkunsten anser ideen i seg selv som selve kunsten. Dermed blir tradisjonelle håndverksmetoder, medier og det fysiske uttrykket unødvendig og overflødig. Det som tidligere kjennetegnet kunsten ble plutselig uvesentlig.
Den relasjonelle kunsten, slik den ble utviklet på 1990-tallet, er en fortsettelse av denne utviklingen. Det kunstneriske uttrykket består her av sosial samhandling og utvekling hvor ”verket” blir vurdert etter hvilke mellommenneskelig relasjoner det fremkaller. Kunsten beveger seg fra objekt til diskurs, samtidig som den i stadig større grad blir en refleksjon over seg selv. Kunstneren blir en cerebralarbeider, en filosof, mer enn en som arbeider med et fysisk medium.
Lawrence Weiners , “Held just above the Current” 2016
Dette, som av enkelte er kalt avmaterialiseringen av kunsten, åpner for slike foreteelser som da den amerikanske kunstneren Lawrence Weiner kom til Oslo sist vinter og skrev følgende setning på byggegjerdet rundt Vestbanetomten til det nye Nasjonalmuseet: ”Båret like over strømmen”. Det ligger trolig en god idé bak utsagnet, men det er vanskelig å se at skriften på veggen er ment som kunst. De færreste som vandrer forbi noterer seg dette som kunst. Hva er det da som gjør dette til kunst? Jo, Lawrence Weiner er en av konseptkunstbevegelsens ledende skikkelser, og arbeidet på byggegjerdet ble avduket av Nasjonalmuseet med festivitas og taler av blant andre museets direktør.
For å identifisere kunst i dag er vi avhengig av det Dag Solhjell kaller pekere: En kunstverden (kunstinstitusjoner) som peker og sier ”dette er kunst”. Gjennom ”pekehandlingen” blir det til kunst.
Denne institusjonelle kunstteorien har fordelen av å være maksimalt fleksibel. Den definerer kunst som det som kunstverden til enhver tid finner for godt å kalle kunst. Teorien gir en dynamisk og åpen definisjon, som tar opp i seg det faktum at kunst endrer seg over tid. Den åpner for å inkludere all ny kunst som måtte oppstå.
Problemet med en slik definisjon er imidlertid at den ikke sier noe om hva som kjennetegner kunst, eller skiller kunst fra ikke-kunst. Begrepet forklares med begrepet selv. Vi får en sirkeldefinisjon som er lite klargjørende, og som formelt sett er en forfeilet måte å definere et begrep på. Med en slik definisjon kan vi ikke identifisere kunst på vår vei gjennom livets mylder. Og når noen sier at de er interessert i kunst eller elsker kunst, er det svært så intetsigende.
En kamp mot vindmøller
Derfor hadde det vært ønskelig med en oppklaring og en opprydning i terminologien slik at ordet “kunst” gir mottakeren \ en viss idé om hva det dreier seg om. En vei å gå er, som flere har påpekt, å la kunstbegrepet ta tilbake et innhold som inkluderer en estetisk dimensjon av sansbarhet, at kunst er noe som henvender seg til sansene og ikke primært til intellektet. Ikke slik at bare skjønne og harmoniske ting er kunst, men at det i det minste er visse sansbare kvaliteter som gjør det til kunst til forskjell fra andre ting.
I dag kan som sagt alt være kunst. Vitenskap kan være kunst. Filosofi kan være kunst. Sex kan være kunst. Kunst gaper rett og slett over for mye. Mye hadde vært vunnet ved å ha en definisjon med kjennetegn og egenskaper, som skiller kunst fra resten av verden. Så lar vi filosofer være filosofer, vitenskapsmenn være vitenskapsmenn, slik at kunstnere igjen kan bli kunstnere i kraft av sin kunst.
Et slikt foretagende er like nytteløst som Don Quijotes kamp mot vindmøller. Det er bare å konstatere det naturgitte, at det er kunsten som driver kunsten framover, ikke teoriene og definisjonene og behovet for orden i termene. Teoriene og definisjonene kommer halsende etter. Når teorien er i ferd med å gripe samtidens uttrykk, er kunsten allerede et annet sted. Kunstens utvikling er dynamisk på en måte som ikke lar seg fange i en fast definisjon. Derfor må kunstbegrepet være et åpent begrep, som gir plass for en dynamisk kunstpraksis. Praksisen og utøvelsen er drivkraften bak endringer i kunsten, og fratar teoriene og begrepene sin definerende og styrende makt. Og slik må det være, for kunst utøves uten definisjon av virket, og kunst kan selvfølgelig oppleves uten å vite hvordan man definerer det.
Så får det heller være at vi fylles med usikkerhet i møte med kunsten, at vi ikke kan gripe den og holde den fast i et definitorisk grep, og at ordet “kunst” ikke oppfyller kommunikasjonsteoretiske formål om å bringe en presis idé fra avsender til mottaker. Når alt kommer til alt er kjennetegnet på kunst at den er overskridende. Den lar seg nettopp ikke gripe og sementere i en fast definisjon, men beveger seg stadig inn i nytt terreng.
Hensikten med kunst er å røre noen ved hjertet, å røre ved deres kjærlighet til livet, naturen eller mennesket. Det er dette som er det store ved kunsten. Det er dette som beriker oss og det er også det eneste som har varig verdi når det kommer til stykket.
Dette betyr ikke at all kunst skal være vakker å se på, eller være lett tilgjengelig for alle. Dette har ingenting med saken å gjøre. Det er ikke mulig å sette kunsten i bås når det gjelder de ytre kriteriene. Her er det ingen regler. Det er innholdet som er viktig, budskapet eller ånden.
Og si ikke at folk må ha kunnskap for å oppleve kunst. Kunnskap kan faktisk oftere stå i veien for en kunstopplevelse heller enn å fremme den. Fordi man forventer at det er noe man kan forstå fullt ut. Det intellektuelle apparat aktiveres og kobler ut hjertet. Man begynner å bruke for mange ord på noe som skal være en visuell opplevelse. Det visuelle snakker ofte til det dypeste i oss, den vi var før andre mennesker og deres ord begynte å påvirke oss og fikk oss til å glemme hvem vi var. Ordene kan igjen ødelegge denne kommunikasjonen.
Fint at mitt begrep “peker” eller paraverk brukes. Jeg vil forsøke å utdype betydningen av paraverkene for forståelsen av begrepet kunst.
For det første: alle ord og begreper er mangetydige. Sin entydighet får de først når de brukes i setninger, og setningens mening er oppfattet korrekt (slik den er intendert) av den som leser eller hører den. Slik er det også med ordet kunst – det er brukssammenhengen som bestemmer ordenes betydning. Eksempel: vi sier legekunst og få vil tro at vi snakker om billedkunst. Dette er elementær lærdom fra Wittgenstein, og et poeng som i Norge først ble tatt i bruk av Gunnar Danbolt og filosofer i Bergen, og som er fulgt opp av meg – særlig i bøkene “Formidler og formidlet – en teori om kunstformidlingens praksis” og “Dette er kunst” – begge på Universitetsforlaget.
For det andre: det er når det brukes i kunstverdenen eller det vi bare kaller “kunst” som er den sammenheng som gir begrepet kunst som betegnelse på noe estetisk, det som kunstverdenen dreier seg om. Der er det især det jeg kaller “pekere” eller paraverk som bidrar til å presisere betydningen av begrepet kunst i kunstlivet. Paraverkene peker i to retninger: den ene mot det objekt eller de handlinger som skal betraktes som kunstverk og som grunnleggende sett sier “dette er kunst”, den andre mot de forståelsesramme eller kontekster som kunstverket skal forstås innenfor. Paraverkene bestemmer objekters eller handlingers status som kunstverk.
For det tredje: når paraverkene peker mot og identifiserer noe som kunst ved å si “dette er kunst”, sier det også at “nå skal vi betrakte dette slik som vi betrakter kunst”. Det er slik vi kan anlegge et kunstblikk på noe som ikke ser ut som kunst, for eksempel en tekst på en utendørs vegg.
For det fjerde: det å lære om (billed)kunst er i stor grad å lære seg å anvende paraverk, og de to retningene de peker. Når barn undervises om kunst ved at det pekes for dem mot kunstverk, lærer barna like meget om pekingen som om kunstverk.
Det mange spør seg om i møte med kunsten er “hva er det jeg burde føle?”. Man tror kanskje at det foreligger et autorisert svar på dette og man underkjenner sine egne følelser. Mange tør heller ikke si høyt hva de egentlig føler fordi de er redde for å bli puttet i en eller annen bås. Jeg vil slå et slag for å frigjøre seg fra kunnskap og begynne å vektlegge det åndelige innholdet i større grad enn hittil. Hva er det jeg egentlig føler? er spørsmålet man må stille seg når man prøver å oppfatte det åndelige innholdet i kunsten. Jeg tror faktisk mange vil bli overrasket hvis de lærte å sette ord på slike følelser.
Selv om kommentarene over har ulike siktemål, slår det meg hvor forskjellig tilnærmingen til kunst kan være. Den ene umiddelbar og intuitiv, den andre granskende og analytisk. Om ikke alle veier, er det mange som fører til Roma.
Kan det være en farbar vei å definere kunst som en restkategori? Hva om vi prøver følgende definisjon:
“Kunst er resultater av skapende virksomhet som:
IKKE er ment å være teknologi for et konkret formål,
IKKE er ment å være vitenskap anvendt på et konkret problem,
IKKE har administrative formål,
IKKE er ment å selge et produkt”.
Konseptkunst vil inngå i en slik definisjon fordi kunstverket (f.eks. Duchamps pissoar) vises adskilt fra sitt opprinnelig formål. Kitsch, dekorasjoner og politisk propaganda vil også inngå i et slikt kunstbegrep. Hva tror dere?
Takk for tankevekkende artikkel. Jeg prøver meg på følgende som jeg skisserte ned etter å ha grunnet litt på problemstillingen i artikkelen: Kunst er kvalitet i kommunikasjon. Hele problemet løser seg hvis man bare slapper av og tar til seg/kjøper den kunsten som virkelig kommuniserer på et høyt nivå til en selv. De objektene, diktene, romanene, den musikken som gjør dette, er kunst for en selv. De som ikke makter å nå frem til noen på en flott måte, kommuniserer rett og slett ikke; så lenge du ikke når frem, er det egentlig ikke kunst; kunst eksisterer bare i forbindelse med en mottaker. Vi går bare feil når vi prøver å separere kunst fra den faktiske virkning som den har på et individ – når kunsten blir bedømt etter “kalde” kriterier som ikke er basert på en individuell opplevelse av emosjonelt inntrykk, av at en kommunikasjon på høyt/dypt nivå har funnet sted.