Med poesi som råvare

For John Giorno er poesien en råvare som kan distribueres i en rekke ulike medier. Han overførte popkunstens appropriasjonsmetoder til poesi, og forandret poesien for alltid. Denne høsten er han aktuell med deltakelse i utstillingen Seeable / Sayable på Kunstnernes Hus, og i den anledning publiserer vi et tidligere intervju med ham. 

– Jeg bestemte meg for at jeg var poet da jeg var 14 år gammel, fordi jeg likte poesi. Siden da har jeg rettet livet mot å bli det.

Amerikaneren John Giorno (f. 1936 i New York) er kanskje mest kjent for å være modellen i Andy Warhols første film, Sleep fra 1963. Selv om han er kjent for å sove mye, har han jobbet kontinuerlig som poet siden han var 14 år. Det er noe med måten han presiserer at han er poet på som gir meg inntrykk av at han ser dette som et essensielt virke og et betydelig indre anliggende. I dag regnes han som en av avant-gardistene i amerikansk og europeisk poesi. Foruten å skrive dikt, driver han et produksjonsselskap for LP-plater med diktopplesning, gjør poesi-performancer, lager malerier av diktene sine, og står bak telefontjenesten Dial-a-Poem der du kan ringe og høre et dikt lest opp over telefon. Verket ble laget i 1968 og er blitt gjenskapt en rekke ganger senere, sist i Nasjonalmuseets regi på Museet for samtidskunst under utstillingen Rameaus nevøer. Sofie Berntsen og Karl Holmqvist (7. november 2014–8. mars 2015).

Dial-a-poem markerer en moderne måte å tenke på, der teknologi tas i bruk for å distribuere dikt på en ny måte til et nytt publikum. Da verket ble arrangert i forbindelse med utstillingen Information på Museum of Modern Art i New York i 1970, ble det satt inn en annonse med nummeret du kunne ringe i New York Times, og ifølge Giorno var det «en million folk som ringte inn».

«Boken som forandret livet mitt»
Når jeg treffer Giorno i Oslo i forbindelse med en performance og samtale på Museet for samtidskunst, er det særlig hans rolle i brytningen mellom modernismen og postmodernismen i New Yorks kulturliv på 1960-tallet som interesserer meg. Hvordan han utviklet sin særegne poesiform og hvordan han oppfant sine ulike typer distribusjonssystemer. Rett og slett: Hvordan ble poeten og kunstneren John Giorno til?

– I min oppvekst var det arven etter modernismen og beat-generasjonens lyriske poesi som gjaldt. Da jeg studerte ved Columbia universitet på midten av femtitallet, kom en venn på besøk. Han gav meg en bok og sa, «John, denne kom- mer til å gi deg bakoversveis.» Det var Allen Ginsbergs Howl.

Dette var i 1956 og boken var publisert noen få måneder tidligere på forlaget City Lights Books, en uavhengig bokhandel og forlag i San Fransisco som ble et slags landemerke for den antiautoritære beatgenerasjonen som vokste frem i etterkrigstidens Amerika med front gurer som Jack Kerouac og William S. Burroughs, foruten Ginsberg.

– Jeg kjente ikke til Ginsberg, og boktittelen sa meg ingenting, så jeg bladde litt i den og tenkte «Jeg leser jo dikt hele dagen lang, og her er atter en bok ». Vennen min sa, «Nei, John, du skjønner ikke. Inni ligger det tre jointer. Røyk dem og les.» Men jeg la den bare i en skuff og glemte det hele.

To uker senere husket Giorno at han hadde tre jointer liggende.

– Og boken lå jo der, så jeg leste den. Selvsagt fikk jeg bakoversveis, i den forstand at jeg var homo l og homofile forfattere den gang var så konservative. Men her var Allen Ginsberg med noe som speilet mine tanker. Dette var øyeblikket i livet da jeg ble forvandlet til en voksen.

Det radikale med diktet til Ginsberg var at han tok i bruk ord som «blow job», «junkie» og «shooting up», moderne ord og erfaringer knyttet til homoseksualitet og narkotika, regnet som svært provoserende i et konservativt Amerika hvor obskønitets-søksmål satt løst. Howl og City Light Books ble stevnet for retten i 1957, og var ikke den første beat-boken som havnet i retten. 

Fra beat til pop
Begynnelsen av 1960-tallet var en energisk og dynamisk tid for kunst, musikk, litteratur, film og dans i New York. Scenen var liten, alle kjente alle, og mange av dem ble definerende kunstnere for sin generasjon: Robert Rauschenberg, Jasper Johns, Allen Kaprow, John Cage og Philip Glass. Giorno var midt i dette, som nyskapende poet og sosial figur. Mest kjent er han nok for sitt forhold til Andy Warhol som han møtte i 1962 da Warhol hadde sin første utstilling i New York, på Eleanor Wards Stable Gallery.

Møtet med Warhol ble til et forhold som varte til 1964. I den tiden jobbet de mye med film sammen, og Giorno ble stjernen i Warhols første film, Sleep. Filmen viser en naken, sovende Giorno og er klippet sammen slik at den varer seks timer.

– Jeg sov mye, og han var på jakt etter modell. Men det var komplisert, han visste ikke hvordan, så han filmet og filmet, tominutters-snutter som han drøyde ut i tre minutter. Iallfall laget han en flott film.

Sleep hadde premiere i januar 1964 og ble presentert av Jonas Mecas, ofte omtalt som «gudfaren av amerikansk avant-garde-film», på the Gramercy Arts Theater. Kun ni personer kom, og ifølge ryktene gikk to av dem innen den første timen. I ettertid er Sleep blitt stående som et av Warhols viktigste filmverk, blant annet fordi den antyder homofil seksualitet og kjærlighet. 

«Alle var der»
På denne tiden var Warhol del av en relativt liten scene aspirerende kunstnere. Akkurat hvor liten scenen var fikk Giorno erfare 4. desember 1963, da han hadde bursdag. En venn som bodde i toppetasjen i Giornos leilighet, arrangerte fest og inviterte de fleste av dem som skulle komme til å «bli noen» i fremtiden:

– Det kom 80 stykker, og det var hele gruppen: Andy Warhol, Jim Rosenquist og Roy Liechtenstein, det var dansere, blant andre Yvonne Rainer og Merce Cunningham, komponisten John Cage, Robert Rauschenberg, Steve Paxton, Jasper Johns – alle du kunne se for deg – filmfolk som Jonas Mecas og musikere som Steve Reich og Philip Glass, og poetene John Asbury og Frank O’Hara. For meg ble det som en opera, men de kom ikke for min skyld, de ville bare omgås hverandre.

For Giorno var tidspunktet symbolsk, bare få år senere var de fleste av disse kunstnerne blitt berømte, og var som «konger med egne hoff». Han mener den sosiale energien som preget begynnelsen av 60-tallet var spesiell:

– Den var del av grunnen til at 60-tallet utspilte seg slik: Alle var der fordi de trivdes sammen, selv om det de jobbet med var ganske forskjellig. 

Pop-poesi
For Giorno var kunst-, musikk-, og filmverdenen på denne tiden mer inspirerende enn den litterære verden.

– Alle de kunstnerne brukte funnede bilder. Jeg så dem nærmest hver dag i sine atelier, måten de bearbeidet bildene. Det var ganske skjellsettende, bildene var på ingen måte tilfeldig valgt. De påvirket kunstnerne i høyeste grad, og jeg tenkte med meg selv: «Det kan jeg gjøre med poesi.» Den gang var det ingen som noensinne hadde gjort det på den måten. Og diktene jeg skrev da ble del av den første diktsamlingen jeg utgav.

Det var The American Book of the Dead, som han skrev i 1964. Han plukket sitater fra aviser, reklame og lignende på samme måte som pop-kunstnerne plukket bilder fra forbrukskulturen som omsluttet dem. Slik Warhol overførte bilder fra avisartikler om bilulykker og dødsfall, hentet også Giorno avishistorier der død eller trussel om død var tema. Blant annet inneholder samlingen et dikt om drapet på president John F. Kennedy. Både metoden og formen var ny.

Diktene skilte seg ut fra de mer subjektive, ekspresjonistiske diktene til den samtidige «New York School of Poetry», diktere som knyttet seg til kunstretningen abstrakt ekspresjonisme, der blant andre Jackson Pollock og Willem de Kooning sto sterkt. På grunn av sin siterende form er det en følelsesmessig ambivalent stemning i diktene til Giorno. De er på samme tid upersonlige og personlige, noe som gjerne knyttes til hans interesse for tibetansk buddhisme, som tittelen i sin referanse til Tibetan Book of the Dead, forsterker.

– Denne perioden var mitt livs viktigste. Poesiens verden var ennå ganske konservativ, og selv om det fantes navn som Alan Ginsberg, John Ashbery og Frank O’Hara, tilhørte de faktisk en rigid akademisk tradisjon. Jeg var poet og kjente til dem, men om jeg hadde skrevet modernistiske dikt, som New York-skolen, ville det ikke ha falt i god jord. Det samme gjaldt Alan Ginsberg: Du måtte skrive i hans stil for å få respons fra folk, og jeg skrev ikke sånn.

Poesie Sonore
Samme år som boken sirkulerte i engere kretser i New York, ble Giorno kjent med en mann som skulle bety mye for ham fremover, beatforfatteren William S. Burroughs. Både hans cut-out-metode, kjent fra Naked Lunch (1959), og hans ekstreme personlighet fikk innflytelse på Giorno. Fra 1964 hadde Burroughs fast rom i leiligheten til Giorno, et rom som ifølge han fremdeles står klart for Burroughs, til tross for at han døde i 1997.

– Hans sinn var så lysende, mer lysende enn bøkene hans, for det var spontant. Muligens var det mest betydningsfulle jeg mottok fra ham selve energien fra sinnet hans, som igjen forvandlet sinnet mitt på et eller annet vis.

Burroughs jobbet på denne tiden med Brion Gysin med essaysamlingen The Third Mind (fransk i 1977, engelsk i 1978). Gysin, også poet, var opptatt av Poesie Sonore eller lyd-dikt. Dette ble Giorno også opptatt av.

– Den handlet om lyd, og var ikke basert på lyrisk poesi eller noe form for modernistisk diktning. Det var bare lyder og ord. Jeg begynte å eksperimentere, ingen andre holdt på med noe lignende den gang.

Nye distribusjonsmodeller
Samtidig lot han seg inspirere av musikkverdenen og ny teknologi.

– Tidlig på 60-tallet lagde musikere som Steve Reich, Philip Glass og Max Neuhaus tape-looper og spilte dem av på en gammeldags kassettspiller. Jeg tenkte, «For en god idé, det kan jeg gjøre som poet».

Dette ledet Giorno til å jobbe med poesi som lyd og performance. I 1966 startet han Giorno Poetry Systems (GPS), holdt en poesifestival, og begynte å ta opp poeter han kjente på bånd. GPS var et kunstnerkollektiv, plateselskap og non-profit organisasjon som hadde som mål å distribuere poesi og lignende kunstformer til et stort publikum ved bruk av kommunikasjonsteknologi, audiovisuelle materialer og teknikker, og medier brukt i hverdagen, som telefoner, tv, radio, etc.

– Vi oppfant et rom å fremføre poesi i. Våre album ble veldig populære, mini-bestselgere blant de uavhengige. Vi sendte dem til ymse FM-stasjoner over hele landet, og så spilte de utdrag fra albumene. Plutselig var sto William Burroughs som nummer 1.

Burroughs ble et kjent navn i 1966 da høyesterett i USA, etter flere år i retten, bestemte at Naked Lunch ikke var en pornografisk bok. Han havnet på forsiden av Time Magazine og ble et 60-talls ikon, noe som bidro til GPS’ suksess. GPS ga regelmessig ut album frem til slutten av 1980-tallet, og flere av disse var tidlige opptak med musikere og poeter som senere skulle bli viden kjent, deriblant Laurie Anderson, Philip Glass, Frank Zappa, Diamanda Galás, Allen Ginsberg, John Cage og Brion Gysin, foruten Giorno selv, og romkameraten William Burroughs.  

Dikt og teknologi
Arbeidet med GPS i kombinasjon med elektronisk og teknologisk kunsteksperimentering i regi av Robert Rauschenberg, ledet Giorno til ideen om å lage en telefonlinje der man kunne ringe inn og høre dikt: Dial-a-poem i 1968.

– Det var et forandringens øyeblikk for kunstnerne, et øyeblikk som gjennomsyret 1960-tallet. Det var begynt å bli noe av teknologien. I 1966 satte Bob Rauschenberg sammen det han kalte for «ni kvelder med kunst og teknologi». Det symboliserte en ny æra, og skapte kontakt mellom kunstnere og musikere og ingeniører innen avansert elektronikk og teknologi. Blant deltagerne var John Cage, Lucinda Childs, Yvonne Rainer, hele hurven. Jeg var veldig ung den gang, men jeg var venner med Bob Rauschenberg og hjalp til med verket hans.

Historien er at Giorno kjedet seg mens han snakket med Rauschenberg på telefon, og begynte å fantasere om at det heller kunne være et dikt han hørte på. Ideen var enkel, moderne og smart: Han inviterte poeter han kjente til å lese inn tekster. Verket ble en umiddelbar suksess da det ble arrangert i forbindelse med en utstilling på MoMA i 1970. Det ble også toppen av hans karriere i kunstverdenen, så langt.

Tilbake til kunstverdenen
Fra slutten av 1960-tallet beveget Giorno seg mer inn i en litterær verden, skrev diktbøker og dro på poesiturneer med Burroughs. Det skulle gå nesten 30 år før han vendte tilbake til kunstverden.

Men allerede i 1968 hadde Giorno begynt å tegne og male dikt på lerret og papir, noe han tok med seg videre og laget små opplag av i ny og ne. Inspirert av Rauschenberg og Warhol begynte han med silketrykk, der han fikk hjelp av en designervenn til å sette opp bokstavene. I 1984, da Apple kom med et designprogram der du kunne utvide og dra i bokstavene, fant han den stilen han har i dag, som minner sterkt om avisoverskrifter. Tekstene er korte og slående: «eat the sky», «say no to family values», malt på en grafisk måte der selve maleriet også får et eget uttrykk. Men det er viktig for ham at han ikke er en kunstner:

– Jeg understreker at jeg er en poet som lager malerier. Jeg liker ikke konseptet «crossover», en poet-samt-kunstner som maler. For det er fortsatt ord, det er bare en annen måte å fordele dem på.

Han søker mot et umiddelbart sanseinntrykk i bildene, noe som både gir en følelse og er et poetisk statement.

– Ordene må være ikoniske, de må være korte og markante, så du kan lese dem på et blunk. Noen ganger får du plass til re strofer, men det må være re strofer du kan se øyeblikkelig, for hvis det er for mange ord og det er vanskelig å lese, da blir det noe annet.

Intervjuet ble opprinnelig publisert i papirutgaven, Kunstforum 1/2015.