Kunsten å skalere

Kristiansand kan bli en av Norges mest dynamiske byer. Hvis de bare fikser dette med å eksportere kultur.

Jeg stod på toppen av en gammel silo i Kristiansand, i 13. etasje tror jeg. Først så jeg utover fjorden. Det er dette som er blikkfanget. Det er vakkert, men også litt kjedelig. Deretter så jeg innover mot sentrum, der Kvadraturen lå omgitt av vann. Og det er utsikten den veien som har potensial til å kunne bli interessant.

For de kan det å tenke stort i Kristiansand, og fra toppen av siloen er det tydelig hvor stort dette bygget er i forhold til byen. Om ekspansjonskraften i byen henger sammen med den fine sommeren, reker og båtlivet, eller at de bruker vinteren til andre ting enn å fryse i hjel, er vanskelig å si, men Sørlandsbyen har allerede Norges nest største teater- og konserthus: Kilden. Byen har også en av Norges største kultur- og næringsstiftelser: Cultiva. I areal har Sørlandets Kunstmuseum vært et av Norges største kunstmuseumsbygg, og Christiansands kunstforening er en av Norges største kunstforeninger.

Som et konservativt og nøysomt menneske fra Oslo vest, er min ryggmargsrefleks at dette må være tilstrekkelig med kulturbygg for en by der innbyggertallet er 65 prosent av Bærums, men nei: Mye vil ha mer og fanden vil ha flere. For jeg stod ikke på toppen av denne siloen for å beundre utsikten. Det er i denne siloen kommunen og kunstinvestoren Nicolai Tangen ønsker et nytt kunstmuseum, som også skal inneholde SKMU og Tangens kunstsamling som nå deponeres hos kunstmuseet. Rett nedenfor siloen ser jeg ned på taket til Kilden, og rett borti hugget har private investorer gått sammen om å sette i stand det gamle Agder Teater til et nytt kulturhus kalt Teateret. Visjonen virker som å være  en hybrid mellom Kulturhuset og Sentralen.

Tett byutvikling
Både teateret og den såkalte «kunstsiloen» har naturligvis med byutvikling å gjøre. En ny bydel, Kanalbyen, skal bygges utenfor den nye kunstsiloen. Ordfører i Kristiansand Harald Furre har som mål å doble innbyggertallet i kvadraturen i løpet så fort som mulig. Målet er prisverdig, og det står i kontrast til vage formuleringer i andre norske byer som også ønsker å øke antallet innbyggere i sentrum. Som en generell regel er tette byer bedre enn spredte byer. Tett befolkede sentrum, med boliger og arbeidsplasser, fører ofte til mer dynamisk næringsutvikling og levende kulturliv.

Det gjøres mye riktig med næringsutvikling i Kristiansand. Midt i sentrum er kontorfellesskapet CoWorx for gründere etablert, og makerspacesen Makerspace Norway, som miner litt om Fellesverkstedet i Oslo, åpner i oktober til glede for gründere, kunstnere og andre nerder.

Grunnen til at det er viktig med mange innbyggere samt næringsliv i sentrum, er at det fører til at terskelen for innovasjon faller. Det blir lettere å skape et økosystem, som gjør det enklere å skape noe nytt. Se til Berlin for eksempel: Innen relativt kort avstand finner du etablerte institusjoner som inkubatoren Hub:raum og Technische Universität, som gjerne samarbeider med kontorfellesskap, såkalte coworking-steder, som Betahaus eller The Factory om å skaffe kapital eller know-how til oppstartsbedrifter.

Og når det er enkelt å møtes, blir det lettere å samarbeide. Det blir enklere å stikke bort til «naboen» for å finne ut hvordan et problem kan løses, eller diskutere et mulig samarbeid. Korte avstander gjør det dessuten relativt ukomplisert å orientere seg i gründermiljøer, noe små og store investorer synes er spennende. Dessuten blir det lettere å komme i kontakt med lovende bedrifter å investere i.

Økosystemet er også en vanlig metafor om en kunstscene, og for ta et eksempel kan kunstscenen i Bergen nevnes. I en 15 minutters radius finner du de etablerte institusjonene Bergen Kunsthall og KODE-avdelingene, det mer eksperimentelle Lydgalleriet og Hordaland Kunstsenter, samt galleriene Entrée, TagTeam, 3,14, Kraft og Kunstgarasjen. Ikke langt unna ligger også forskningsinstitusjonen Kunsthøgskolen i Bergen. De korte avstandene gjør det lett for kunstinteresserte å orientere seg når de kommer på besøk til byen.

Både næringsutvikling og kulturlivet tjener med andre ord på en god fortettingspolitikk, men også publikum. Å gå på en konsert eller en utstilling er enkelt når du kan spasere til visningsrommet eller konsertstedet etter jobb, men det blir fort et tiltak hvis du må sette deg i bilen, kjøre i tjue minutter, finne parkeringsplass, og deretter må drikke Munkholm for å komme deg lovlig hjem. Og la oss ikke begynne å snakke om hvilket tiltak det er å dra hvis det er nødvendig å reise kollektivt.

Spreng regionen
I Kristiansand vil de nye og eksisterende institusjonene ligge innen en 10 minutters radius, og du kan se alle fra toppen av siloen. Det betyr at Kristiansand kommer til å ha imponerende fasiliteter for både gründerskap og kulturliv. I pakt med en offensiv fortettingspolitikk kan dette utvilsomt bli interessant. Samtidig kan Kristiansand kan også risikere å bli en provins med gigantiske tomme kulturbygg. Hva utfallet blir, avhenger av om Kristiansand klarer å skalere opp virksomhetene sine. Byens kulturliv må klare å ta steget fra å være lokale til å bli internasjonale, eller i det minste nasjonale.

I Kristiansand er det noen kulturaktører som har klart dette. Dyreparken i Kristiansand er en av Norges største turistattraksjon og har bygget opp et sterkt varemerke i Kaptein Sabeltann. Palmesus, musikkfestival og Skandinavias største strandparty, har gått fra å selge 10.000 billetter i 2012 til å selge største delen av sine 30.000 billetter utenfor regionen. De driver derfor sitt eget Palmesus-hotell i festivalperioden. Begge aktørene trekker et stort publikum til Kristiansand om sommeren.

For å klare å fylle alle de store nye kulturbyggene og få til en dynamisk byutvikling, må imidlertid Kristiansand klare å tiltrekke seg folk hele året. Teateret vil ikke tiltrekke seg et interessert publikum hvis det blir nok et kulturhus med noen regionale forestillinger, noen lokale debatter og noen turnerende band. Målet må være å bli unikt, tiltrekke seg nasjonale og internasjonale aktører, og kanskje utfordre kulturhus-ideen. I så fall kan teateret bli et nav i Kristiansands kreative økonomi og styrke både makerspacen og gründermiljøet. Det er denne type ekspansjon, fra å tenke på et lokalt marked til et internasjonalt marked, hele kulturlivet må gå igjennom.

Husk Cultiva
Mest prekært vil skaleringsproblematikken være for kunstsiloen. Med utstillingsarealer større enn det nye Munch-museet, følger både muligheter og utfordringer, og det nye museet må tenke desto større enn i dag. Om museet skal bidra til å gjøre Kristiansand spennende, er det nødt til å etablere seg som en internasjonal destinasjon. Fortsetter det som et regionalt museum, med «bare» 24.000 besøkende per år, er det sløseri å utvide. Et nytt museum må ta mål av seg om å utfordre KODE om å være Norges museum nummer to, og målet bør være minst 200.000 besøkende. Det bør bli et av Nordens viktigste kunstmuseer.

Nå vil selvsagt deponiet av Nicolai Tangens samling hjelpe et nytt museum et godt stykke på vei. Samlingen består av rundt 1400 verk. I utgangspunktet har planen vært å dekke norsk kunst fra etterkrigstiden, men nå samler han kunst fra hele Norden i tidsperioden 1930 til 1970. Samtidig må det nye museet klare å lage genuint gode og originale utstillinger, og de kan lære av både Sparebankstiftelsen og Nordnorsk Kunstmuseum om å lage internasjonale forskningsutstillinger. Samtidig bør museet se til ARoS i Aarhus for å lære hvordan en kan tiltrekke seg besøkende fra en hel region.

Dessverre oppstår ikke denne type dynamikk av seg selv når en by får nye praktbygg eller mye penger. Et bevis på det finnes 20 meter fra siloen. Der ligger Kilden, Norges nest største teaterkompleks. Også dette bygget hadde trengt originale forestillinger og et tilreisende publikum, men har endt opp med bli et provinsteater med et program som ikke er særlig mer interessant enn det man kunne forvente å finne i for eksempel i Larviks nye kulturhus Bølgen. Det er ingen som reiser til Kristiansand for å se The Sound og Music eller Raske Menn.

Et annet storslått prosjekt som ikke leverte er Cultiva. Målet var å bruke det som en gang var et av Norges største kulturfond, Cultiva, til å bygge ledende kulturnæringer. Men Cultiva ble fanget i lokal tankegang, og ble ikke et nytt et Fritt Ord eller en Sparebankstiftelse. I tillegg klarte de ikke å skape avkastning på kapitalen. I barokken var det vanlig med bilder som inneholdt tittelen «Memento Mori», altså «husk døden». Det skulle hindre folk i å utvikle hovmod. I Kristiansand bør mantraet være «Memento Cultiva». Penger eller bygg er ikke nok. For å lykkes må du være best på innhold.

Husk eksport
Det andre som er viktig, dersom Kristiansand skal lykkes med kultur som byutvikling, er å huske på at internasjonalisering ikke er synonymt med import av noe «internasjonalt». For å bruke et språk fra økonomien: Det handler om å ha overskudd på handelsbalansen. Det vil si at vi er nødt til å eksportere mer enn vi importerer. Da er det nødvendig å produsere meget godt innhold. London lykkes ikke med musikaler fordi folk i London går på teater, men fordi europeere går på teater i London. Kunstscenen i Berlin blomstrer ikke fordi folk i Berlin samler på kunst, men fordi folk reiser til Berlin for å se og for å kjøpe kunst.

Ideelt sett bør kunstsiloen og teateret derfor klare å dyrke frem utstillinger og konsepter som kan eksporteres, og som samtidig gjør at besøkende både hjemme og ute får se noe unikt. Og da er det én fare som må unngås: I norsk kunstliv har det alt for lenge hersket en forestilling om at hvis vi bare importere ledere fra utlandet, så vil kunstscenen bli internasjonalisert. Jeg tror dette er helt feil. Internasjonalisering handler om å gjøre nordmenn og norsk kultur i stand til å konkurrere internasjonalt.

For et museum betyr det å kjenne eierskap til den kunsten som forvaltes. Følgelig bør SKMU ansette en norsk direktør som, trolig i større grad enn en utenfra, har eierskap til samlingen, en som vet hvordan et norsk system fungerer og som føler en lojalitet til den kunstscenen vedkommende skal være sentral i å bygge opp. Sørlandets Kunstmuseum hadde akkurat den dynamikken under Erlend Høyersten, men siden Høyersten gikk av som direktør i 2009 har museet hatt intet mindre enn tre direktører (svenske Pontus Kyander og danskene Karin Hindsbo og Lars Grambye). For øyeblikket er museet uten leder. Motsvarende har den største suksesshistorien i Kristiansand utvilsomt vært den langt mindre Kristiansand Kunsthall, som under Cecilie Nissen i løpet av de siste årene har klart å få orden på både økonomien og etablert seg som et lite norsk kraftsentrum i sør.

Et godt team kan få en middelmådig idé til å funke, mens et dårlig team kan få selv den beste idéen til å bli en fiasko. Det er disse teamene som nå må bygges opp.

Og det er personene, ikke de nye ekspansive byggene, som gjør at jeg er betinget optimistisk på Kristiansand vegne. I Nicolai Tangen har kunstmuseet en faktor i et team som kan lykkes. Jeg ble imponert over Norway Makers. Leder for Teateret Kjetil Nordhus virker genuint å være opptatt av innovasjon når han bygger opp teateret. Kunsthallen markerer seg stadig mer. Ordføreren ser ut til å være er i stand til å sette seg hårete mål for byutviklingen. Og i nærmiljøet kan de lære av både dyreparken og Palmesus.

On 20 år er sikkert utsikten fra siloen mot fjorden den samme. Utsikten mot sentrum kan derimot være svært annerledes.