Seismografen

Ai Weiwei leverer, med sin store utstilling på The Royal Academy of Arts i London, et sjelden godt argument for politisk kunst. 

Tenk deg et jordskjelv. En svak rumling fra jordens indre som bare øker på og øker på helt til virkeligheten slås i stykker og luften omkring deg fylles av ting som knuser. Tenk deg at du ikke lenger klarer å stå i ro fordi bakken, som vanligvis ligger stille under føttene dine, plutselig har fått det for seg å bølge opp og ned som et flygende teppe. Tenk deg at du har en seksåring som ennå ikke har kommet hjem fra skolen.

Se så for deg at skolen hennes, sammen med alle andre skoler i mils omkrets, kollapser, og at hun, barnet, begraves under tonnevis av stein.

Prøv deretter å forestille deg at myndighetene legger et teppe over virkeligheten, ber deg om å leve videre som om ingenting hadde skjedd, ber deg om å glemme at du noen sinne hadde en datter, glemme at det en gang fantes tusenvis av sprell levende barn i byen din, barn som med ett ble borte.

12. mai 2008 klokken 14:28 rammet et jordskjelv med styrke på 7,8 Sichuan-provinsen i det sør-vestlige Kina. Skjelvet var så kraftig at det kunne merkes helt til Bangkok, og på Taiwan. I de fattigste områdene av Sichuan ble over tjue skoler jevnet med jorden, man antar at fler enn 5000 barn mistet livet. I etterkant av skjelvet har kinesiske myndigheter forsøkt å holde hemmelig hvor mange – og hvem – som omkom.

Utstillingen
Denne høsten presenterer The Royal Academy (RA) i London den største utstillingen av Ai Weiweis arbeider som hittil har blitt vist i Storbritannia. Utstillingen dekker en periode på 22 år, fra Ai Weiwei vendte tilbake til Kina i 1993, etter mer enn 10 år i USA, fram til i dag. De fleste av arbeidene i utstillingen har vært vist tidligere, men aldri har så mange forskjellige enkeltverk blitt presentert samtidig, til sammen åtte store installasjoner samt en rekke mindre arbeider er tatt med.

To arbeider; Tree og Bicycle Chandelier, er spesiallaget for RA. Tree består av rekonstruerte trær, gjenbrukstrær, trær laget av gammelt, dødt trevirke. Verket har blitt vist i mindre skala før, men i London handler det ikke lenger om enkle trær, men om en hel skog. En vakker, melankolsk og dyster skog, en forhekset skog som publikum må forsere på vei inn i utstillingen.

Bicycle Chandelier er en lysekrone laget av sykler og krystall, og i all sin glorete glans fremstår verket som Trees etiske og estetiske motpol, og faktisk er det innenfor disse motpolene at Ai Weiweis kunst finner sted; mellom dypt alvor og latterlig overfladiskhet, mellom tradisjonelt håndverk og konseptuell fornying.

Som helhet er utstillingen i London, til tross for mengden verk, preget av en sjelden klarhet og ro. Hver av de 11 utstillingssalene domineres av en enkelt installasjon eller en gruppe verk som hører sammen, noe som gir publikum anledning til å dvele ved de enkelte arbeidene i tur og orden. Ai Weiwei, som også er arkitekt, har vært sterkt involvert i monteringen av utstillingen. Han har utnyttet RAs ærverdig klassisistiske bygning til det ytterste. Det kan nesten se ut som om han har planlagt hele utstillingen som en serie tablåer.

En egen sal er viet verket S.A.C.R.E.D. fra 2012. S.A.C.R.E.D. består av seks store containere i oksidert metall. Søndag 3 april 2011 ble Ai Weiwei arrestert og fraktet til et hemmelig sted hvor han ble holdt fanget uten lov og dom i 81 dager. Han hadde under oppholdet hele tiden to fangevoktere rundt seg. Hver av containerne fungerer som et titteskap, et dukkehus, hvor publikum gjennom små vindusruter i en vegg eller et tak kan skimte Ai som spiser, som dusjer, går på do, eller sover – alltid med to fangevoktere tett innpå kroppen. Verket formidler med rå klarhet den klaustrofobiske situasjonen Ai levde under. Ai sier selv at han ikke ble utsatt for fysiske overgrep under fangenskapet, han hadde daglige legesjekker, ja noen ganger hadde han opp til syv undersøkelser i løpet av samme dag …, den psykiske terroren var altså ekstrem. Han hadde ingen ide om når, eller om han i det hele tatt ville bli løslatt.

Ai Weiwei mener selv at den tilsynelatende umotiverte arrestasjonen kan knyttes til hans engasjement i forbindelse med jordskjelvet i Sichuan.

All kunst er politisk
Jordskjelvet i Sichuan har en helt spesiell plass i Ai Weiweis kunstnerskap. Gang på gang, i en rekke ulike kunstverk og filmer, har han forsøkt å gi katastrofen form og historien en fortelling.

Ai dro til jordskjelvområdet kort tid etter at katastrofen hadde funnet sted, og ble sjokkert over å finne ut at myndighetene ikke ville at offentligheten skulle få vite hva som hadde skjedd i provinsen. Flere skoler enn nødvendig raste sammen fordi de var bygget av dårlige materialer, fordi de for eksempel ikke var godt nok armert. Korrupsjon er et omfattende problem i Kina, entreprenører firer på kvaliteten for å øke egen inntjening, men så lenge myndighetene ikke åpner opp for innsyn i offentlige forretninger, og heller ikke tillater befolkningen å stille kritiske spørsmål, så får ingen vite hva som faktisk skjer. Men gjennom jordskjelvet ble svakhetene i systemet bokstavelig talt blottstilt. Dessuten illustrer ulykken også med all tydelig gru hvor liten verdi enkeltmennesket tillegges i Kina. Ennå finnes det ingen offisiell oversikt over hvor mange mennesker som døde i denne katastrofen.

For Ai Weiwei fungerer jordskjelvet i Sichuan som et symbol på alt som er galt i Kina. Som menneskerettighetsaktivist har Ai satt seg fore å gi alle barna som var offer for katastrofen et navn og en plass i historien. Som kunstner forsøker han å gi katastrofen en estetisk form som gjør det mulig også for oss andre, vi som alltid befinner oss på betryggende avstand, å ta del, ikke bare rasjonelt, men også følelsesmessig, i den forferdelige katastrofen dette jordskjelvet medførte.

Det foreløpig sterkeste verket Ai Weiwei har laget om Sichuan, er det 90 tonn tunge verket Straight (2008-2012), som vises i denne utstillingen. Straight er et liggende verk, slik det vises i London måler arbeidet 12 x 6 meter. Straight består utelukkende av tynne jernstenger, forskalingsjern. Ai fikk tak i store mengder krøllete skrapjern fra ruinene i Sichuan, jernet ble fraktet til hans studio og deretter rettet ut for hånd av et team på 100 håndverkere. Lange og korte jernstenger er lagt oppå og ved siden av hverandre slik at de ytre grenselinjene danner et rektangel, mens det dannes et ujevn bølgemønster og brudd innenfor grenselinjene. Den bølgende formen kan symbolisere skjelvet som plutselig gjorde bakken levende, mens bruddene som er skapt av de korteste jernstengene kan tolkes som et symbol på alle livene som plutselig, og alt for tidlig, ble revet bort.

I utstillingen i London vises Straight sammen med det store veggarbeidet Names of the Student Earthquake Victims Found by the Citizens’ Investigation (2008-11), et verk som, akkurat som navnet tilsier, inneholder navn og alder på barna som var ofre for jordskjelvet. Navn som myndighetene fremdeles forsøker å holde skjult. De to arbeidene spiller usedvanlig godt sammen; metallets ufattelige tyngde sett opp mot sirlige sorte tegn på en hvit bakgrunn – kontrasten mellom de to verkene understreker møtet mellom det sarte mennesket og systemets rå brutalitet på en uventet sterk måte. Til sammen fungerer disse to arbeidene som et trist, men også svært vakkert minnesmerke over tragedien som rammet Sichuan i 2008. Men det finnes også en rasende styrke i verket, en opposisjon i form av det uendelige arbeidet som er lagt ned i å rette ut det forvridde jernet, telle opp, nekte å glemme, holde til ansvar. Det er som om det stråler en kraft ut av verket som gjør at det aldri vil kunne avskrives som et avsluttet monument, det snakker til oss, forlanger å bli hørt, blir med oss videre. Og vi nærmer oss her noe som er helt unikt i Ai Weiweis kunstnerskap; arbeidene hans lar seg ikke definere, kategorisere eller avgrense. Det holder ikke å snakke om konseptuell kunst, det er alltid noe mer her, noe som har med menneskets utsatte sårbarhet å gjøre, etikk mer enn estetikk, noe som det ikke går an å innta en profesjonell avstand til. Dette er kunst på liv og død.

Ai Weiwei hevder at all kunst er politisk. Kan hende har han rett i det, men det er definitivt få kunstnere som er så eksplisitt politiske som Ai akkurat nå. Noen vil også mene at kunstnerens rolle ikke er å agitere, men å skape noe vakkert, finurlig eller interessant som kan gi oss et pusterom fra virkeligheten. Atter andre synes å være så dypt begravde i sine egne navler at de ennå ikke har oppdaget at det finnes en verden utenfor dem selv. Styrken i den politiske kunsten, når den er estetisk godt gjennomført, er at den gjør den store historien, Historien med stor H, personlig. Kunstens styrke er at den kan la oss ta del i andres lidelse som om den var vår egen. Den virkelig gode kunsten kan, i motsetning til historiebøkenes generelle oversikter, gi oss en intens emosjonell opplevelse av hva det vil si å være et offer for historiens gang; være en mor, en far, eller et barn – i stedet for et nøytralt tall i en statistisk presentasjon. Og i noen ganske ekstraordinære tilfeller, som i tilfellene Straight og Names of the Student Earthquake Victims Found by the Citizens’ Investigation, kan kunsten gjøre det umulig for verden å overse, eller glemme, hva som faktisk har skjedd.

Sluttspill uten ende
Det går en opprørsk rød tråd gjennom Ai Weiweis kunstnerskap, en tråd som tvinner liv og kunst sammen til et udelelig hele. Alt Ai gjør handler til syvende og sist om retten til å være et selvstendig individ, om retten til å tenke selv og til å hevde sine egne meninger uten frykt for represalier. Det er en kamp han ikke lenger bare kjemper for sin egen del, men for et helt folk. Kina styres av en elite som forsøker å holde sine innbyggere i sjakk ved hjelp av omfattende overvåking og sensur – Ai Weiweis prosjekter handler nesten alltid om å synliggjøre, bryte eller gjøre narr av denne kontrollen. Ai har helt siden han returnerte til Kina i 1993 utfordret makten, minst like lenge har han vært i myndighetenes søkelys. Som sønn av en poet anklaget for landsforræderi, har han alltid vært overvåket.

Han har selv sammenlignet situasjonen han lever under med å spille et spill uten spilleregler, det eneste han vet med sikkerhet, er at han alltid må være på vakt, alltid være klar til neste trekk.

***
Utstillingen står til 13. desember på Royal Academy i London.