Bilder som en eventyrskog – et intervju med Jens Johannessen

Jens Johannessen har blitt 80 år, og han har i disse dager en omfattende retrospektiv utstilling på Trondheim kunstmuseum. Dagen før åpningen tok vi oss en prat blant annet om hvordan det kom seg at han ble en kunstner, om han synes at verden går i riktig eller feil retning og om han har noen gode råd til den yngre garden av kunstnere. Utstillingen på Trondheim Kunstmuseum står frem til den 22. februar 2015.

Hvordan var din oppvekst i Selbu, og hvordan det kom seg at du ble maler?
– Min far var lege i en tid med mye tuberkulose. Min mor var husmor. Hun var hjemme og passet barna. Slik jeg ønsker at det skal være i dag også. Altså, med det mener jeg at jeg ønsker at kvinner skal ha mulighet til å være hjemme å passe på barna.

Hva hadde dere på veggene i barndomshjemmet ditt?
– Det var svært lite, men min far var svært glad i bøker. Det var mitt første møte med billedkunsten, van Gogh og Gaugin i disse praktbøkene. Jeg begynte å male noe tidligere enn det jeg tidligere har snakket om. I militæret på Setermoen tegnet jeg for en militæravis og så malte jeg ofte lokk på tobakkbokser. Og jeg malte stilleben – når Matisse vendte bordplaten nedover fikk han alt til å fortsatt stå, men når jeg prøvde det så falt alt sammen av. Jeg vervet meg til militæret utover det som var obligatorisk tjeneste, men på et tidspunkt fikk jeg nok. Jeg minnes perioden med gode minner, og da spesielt naturen og at vi fikk så god kondisjon. Vi ville ikke hatt noen problem mot Northug på 5-mila! Men, dette er selvfølgelig usant. Da jeg sluttet ville militæret sende meg til Jehovas Vitner. Det som en straff for at jeg sluttet for tidlig. Det førte til rettsak i Bærum kommune som hæren tapte.

Og så begynte du på Kunstskolen?
– Jeg flyttet til Trondheim, der jeg blant annet la asfalt og var med på å bygge sykehuset. Jeg trillet bårer med sement for murerne og kjøpte øl for dem, og etter klokka tolv var stort sett alle murerne fulle og murte feil. Senere fant jeg ut at jeg måtte finne på noe annet. Jeg tenkte på å bli arkitekt, men det passet ikke. Men på arkitektlinjen på NTH møtte jeg Håkon Bleken, som sa at jeg kunne bli med ned på Kunstskolen, hvor jeg så begynte.

Dette var i 1957. På Kunstskolen i Trondheim fikk Johannessen Roar Wold som lærer. Wold beskrives som en rolig og sympatisk mann. En av foredragsholderne var også Lars Tiller.
– Det var hyggelig der. Det var i en gammel tyskerbrakke, og når vi hadde fest så kjøpte vi store dunker med øl og vi drakk mye. Men neste morgen da vi skulle rydde, hadde ølet rent ut og frosset så det var som en skøytebane der nede. Veldig morsomt.

Johannessen gikk et år på kunstskolen i Trondheim før han dro til Oslo for å gå på Akademiet. Der studerte han under Aulie, og om det sier han, kan du lese i bøkene.

Et av de eldste bildene som er med i denne utstillingen er «Kirke» fra 1960. Hvordan er ditt forhold til tro og religion?
– Det er noe så ymse, men min mor var en sann bibel-leser. En praktfull jente. En litt sånn moralsk pekefinger, men åpen og snill. Men jeg lot meg ikke påvirke av det der. Den religionen min den er vanskelig. Jeg meldte meg ut av den norske kirke under Vietnamkrigen. Da gadd jeg ikke mer. Hovedgrunnen til det var at mange prester i Norge synes krigen var allright. Da synes jeg det ikke var noen grunn til å være medlem der lenger. Jeg har en veldig stor opplevelse når jeg setter meg i en kirke og hører på en kirkekonsert, eller noe sant, det er min religion. Som i de store kirkene i Frankrike, da har jeg en slags følelse av noe som i hvert fall gjør deg liten. Noe mer enn det er det ikke. Men jeg kan aftenbønnen da.

Hører du på musikk når du arbeider?
– Jeg er vel en av de få som ikke gjør det. Det virker bare forstyrrende. Jeg har mye større glede av å sette meg ned å høre på en konsert, uten å arbeide.

Med på utstillingen er små røntgenbilder fra 1965 i lysbokser. Jens Johannessen har i år laget disse i større versjoner på metallplater.

Hvorfor har du forstørret røntgenbildene dine, og montert de på metallplater? Og hvordan er det egentlig å arbeide med samme materiale etter 50 år?
– Dette med røntgenbildene var en ren tilfeldighet, og slik er det jo. I kunsten er det masse tilfeldigheter. Munchmuseet ble bygget, og der var det en venn av meg som var konservator, Jan Thurman-Moe. En jævlig dyktig kar. Han var en av de første som begynte å registrere alle bildene til Edvard Munch oppe på Ekely. Gud, hvor mange Muncher jeg kunne ha stjålet. Jan fortalte meg at de hadde fått røntgenutstyr på Munchmuseet. Det brukte de på Munch sine bilder for å se igjennom flere lag. Jeg spurte Jan om han trodde det gikk an å ta noen veps og noen globoidesker, og noe dvask salat og bygge opp et bilde oppå de røntgenbildene. Han sa han kunne hjelpe meg, men filmen kostet penger. 125 kr. Det var jo mye penger. Jeg levde på 200 kroner i måneden. Men det var sånn han hjalp meg med det, og det ble det en del bilder av. De fleste av disse bildene er borte eller brent på peisen. En ga jo bort det en ikke fikk solgt, og folk satte ikke noe særlig pris på dem. Så det er bare disse som er igjen. Jeg ønsket jo i utgangspunktet å gjøre dem mye større, men det hadde jeg ikke råd til. Men nå har jeg jo fått sett hvordan de virker i stort format.

Med på utstillingen er flere store bilder laget i år med gicleè-trykk på aluminiumsplater. På en av disse er det et fotografi av Edvard Munch som han har skutt på med hagle. Johannessen forteller at dette er et fotografi som det er sannsynlig at Edvard Munch selv har tatt utendørs på Ekely.
– Verring var hovedfotograf for Munch, og holdt til nede i Karl Johans gate 2 i tredje etasje. Da han døde tok en som het Per Petterson over. Petterson og jeg var gode venner, og det var også der fotocollagene mine ble bygget. I skuffene hadde Petterson tykt med bilder av Edvard Munch. De var ikke stemplet på baksiden. Han ga meg noen fotografier, og disse har jeg hatt liggende i en skuff hjemme. Jeg tenkte at dette fotografiet kan jeg bruke, så får jeg endelig skutt han. I en av platene var det et hull, for disse bildene er jo laget på aluminiumsplater, og av og til så var vi så uheldige at disse platene sprakk. Det er det som har skjedd med fotografiet med det røde på;. akkurat der hvor det røde går har det vært sprekk i platen. Så limte jeg over en slags Calder skulptur der. Det er ikke noe mer en det. Han har en liten tissefant på fotografiet da, men det er det mange som har hvis de har badet i kaldt vann.

Er det en kunstner fra en yngre generasjon du setter pris på?
– Det spørs jo hva du mener med en yngre generasjon. Men hvis du mener noen som er yngre enn meg så setter jeg veldig stor pris på Sverre Wyller. Han driver med et billedspråk og har en oversikt over språket sitt som jeg synes er veldig fint. Dessuten er han en ordentlig fin kar. Det er flere gode i hans generasjon, men de er kanskje mer opptatt av velstand enn verden rundt seg.

Hva er ditt forhold til politisk kunst?
– Nei, men altså, her skal man trå litt forsiktig fordi det er endel som driver med det, selv om det ikke er som direkteutrykk. Hvis du ser på Håkon Bleken så har han jo drevet med det i mange år. Mot urett og sånn, og vært veldig engasjert, Håkon er jo interessert i sånne ting. Men det er riktig at på den tiden med serien med Kirken så malte jeg en serie med bilder som het Brent barn av Vietnam, de ble malt i 1962. Jeg finner ikke igjen disse bildene, men jeg har fotografier av dem. Og kanskje de dukker opp igjen om jeg ikke har brent de – du vet det brenner godt av oljemalerier, når du først har fått fyr på dem. Slike malerier som Picassos Guernica var en trykk i trynet på Franco, men det er ikke mange Picassoer. Dessuten har jeg aldri vært så veldig opptatt av litteratur i bildene. Litteratur overtar for mye i bildet. Men det er klart at det finnes malere som greier å kombinere begge disse tingene. Jeg har egentlig aldri vært noen sann opprører. Jeg er mest glad i å bare male, også maler jeg hva faen jeg vil.

Tror du verden beveger seg i riktig eller feil retning?
– Fra 1960 og frem til i dag har det vært en teknisk revolusjon uten sidestykke, og med det kommer det mye nye hjelpemidler og sosialt sett så tror jeg nok at det har blitt bedre. Hos oss. I de såkalte rike landene har det blitt bedre, men i de fattige landene er det jo katastrofe, og det kan hende verre. Men det er sånn det er og sånn det går og det er ikke alt jeg liker. Men det er det ingen av oss som gjør.

Kan du fortelle om arbeidsplassene du har hatt opp gjennom tidene? Har du jobbet hjemme eller et andre steder, og om hvilke arbeidsplasser har du de beste minnene fra?
– Det er vanskelig å si fordi jeg har hatt så mange arbeidsplasser og atelierer. Jeg bruker å si at en liker jo store rom i ny og ne, men for eksempel Skolen i Athen er malt i et rom på fire ganger fem meter, og vi måtte ta det diagonalt ut døra. Dette malte jeg der min kone Britt og jeg bodde ifra 1965 til 1983, i Nadderudveien i Bærum. Så en behøver ikke så store rom.

Du refererer til steder i flere av dine arbeider, hva er den fineste plassen du har vært og hvorfor?
– Frankrike. Men det er barna som eier dette slottet nå. Et fantastisk sted. Det var ikke et stort slott, men det var et slott, som min avdøde hustru og jeg kjøpte og satte istand. På 104 mål og med 1400 kvadratmeter tomt tror jeg, i to etasjer, nei tre. Det er fra slutten av 1770 tallet, i barokk stil. Og det var det det berømte oksehode som man skulle ha, som tiden forlangte. Dette var det en rik bonde som bygde, og han hadde også undersåtter. Familien hans solgte det til en engelsk familie og vi kom tilfeldigvis over det og kjøpte det. Så der var vi halve året fra 1988 og fram til 2007. Da tok barna over, og nå er det totalt ødelagt. Men man skal aldri gråte over spilt melk.

Andreas Eriksson har fortalt at været og årstidene påvirket hans fargevalg. Hvordan påvirkes dine fargevalg?
– Jo, årstidene påvirker, det kan du se i enkelte bilder. Men ikke påtakelig i den forstand. Når du blir eldre blir det fryktelig hyggelig å se sola. Når det er regnvær og grått så mister du jo litt av peppen. Det er vel det samme for de fleste. Men ikke påtakelig. Fargene jeg bruker er jo ikke direkte fra tuben, jeg bruker endel tilsetningsstoffer, som sagmugg fra bjerkerot og sånn. Det er veldig fint, men vanskelig å få tak på. Så blir jo disse fargene etterbehandlet. Jeg bruker jo maskiner for å pusse dem ned, og det forandrer jo fargen. Fargen blir mildere når du pusser den litt. Du får en større jevnhet, men nei det der får du overlate til teoretikerne, de kan jo alt.

Kan du fortelle noe om utstillingen her på Trondheim kunstmuseum?
– Nei, jo mer man snakker om bildene, jo lengre kommer man fra dem. Den innstillingen har jeg alltid hatt. Jeg overlater den slags til profesjonelle.

Hvordan vil du beskrive din arbeidsprosess fra idé til ferdig produkt?
– Det er vanskelig å svare på. Idéene mine er ikke plottet ned i en bok, de er mer som en eventyrskog. Håkon Bleken kan svare på det.

Tilfeldighetene ville det til at Håkon Bleken og Sverre Koren Bjertnæs kom innom museet samme ettermiddag, og jeg spurte Håkon Bleken om dette, om han kunne si noe om Jens Johannessen sin arbeidsmetode. Svaret var at det var vanskelig, men at han synes at utstillingen var blitt fantastisk flott, noe Sverre Koren Bjertnæs sa seg enig i. Videre sa Bleken at som maler har Jens en nesten uoppnåelig stofflighet og hvert bilde har en iboende mystikk samtidig som de har er en klarhet i seg.

Hva er din hovedinspirasjon når du skaper et kunstverk?
– Mine malerier er måten jeg uttrykker meg på.

Kan du nevne en kunstner, et kunstverk eller en utstilling som har inspirert deg?
– Asgeir Jorn og Jackson Pollock sin utstilling på Louisiana i vinter. En strålende utstilling og et vakkert museum.

Du feiret 80 år i november. Hvis du kunne ha begynt på nytt hva ville du ha gjort annerledes?
– Jeg ville ha gjort akkurat det samme.

Du er en nestor i norsk kunst, kan du helt på slutten gi noen råd til den yngre garden av kunstnere?
– Ja, bare ett råd, jobb!

Linn Halvorsrød er lyd og billedkunstner, og prosjektleder på Trondheim kunstmuseum.