
Jay DeFeo, Untitled, c.1972, gelatin silver print. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Utstillingen Jay DeFeo: A Rose Is a Flame is a Sun is a Star is a Dove som vises på Peder Lund frem til 31. oktober er en sjelden anledning til å se et av 1900-tallets viktigste amerikanske kunstnerskap i Norge. De 28 verkene representerer en punktvis reise fra DeFeos tidlige karriere som beatkunstner i San Francisco, via fotoarbeidene på 70-tallet, til rollen som en mer etablert aktør i det californiske kunstmiljøet mot slutten av karrieren. De 30 utvalgte verkene presenterer DeFeos kunstneriske prosjekt så stringent og velregissert at det fremstår krystallklart. Ledemotivet er rosen, et tema hun arbeidet med fra tidlig 1950-tall, og som dukker opp som tema i flere av hovedverkene hennes.
Jomfruer på Sørlandet
Jay DeFeo (1939 – 1989) er fremdeles lite kjent i Norge, til tross for sin økende status i det amerikanske og internasjonale kunstmiljøet. I Norge har hun en særlig stor fanskare på Sørlandet der hennes monumentale diptyk The Wise and Foolish Virgins (1958) smykker hoved auditoriet ved Kristiansand Katedralskole Gimle, takket være legen og kunstsamleren Reidar Wennesland som anskaffet maleriene da de var ferske, og som senere donerte dem til skolen. Og ved Universitetet i Agder kan studentene se tre av hennes tidlige skisser fra 1954 utstilt permanent i Vrimlehallen, takket være den samme Reidar Wennesland. I kunstverdenen var Jay DeFeo lenge et undergrunnsfenomen, en slags urban myth i gjengen av poeter, malere, skulptører og annerledestenkende i det alternative og utforskende beatmiljøet i San Fransciso. Hun var uløselig knyttet til hovedverket sitt The Rose som ble til på stueveggen i kunstnerkollektivet hun arbeidet i på Fillmore Street 2322. Skapelsen av The Rose var en seig kunstnerisk prosess som utspant seg i en åtte år lang performance som endte i en ett tonn tung, 3,4 x 2,4 meter stor mastodont. The Rose ble til sist fjernet fra atelieret hennes med kran, og i myteskapelsene rundt beatepoken ses slutten på The Rose, også på som slutten på den hektiske og pulserende beatepoken. Den storslåtte retrospektive utstillingen Jay DeFeo: A Retrospective (San Francisco Museum of Modern Art, 2012, Whitney Museum of American Art, 2013) illustrerte med all tydelighet at det er uendelig mye mer ved DeFeos kunstnerskap enn The Rose, og både forankringen hennes i den klassiske, vestlige kunstnerkanonen, samt utforskningen av det moderne abstrakte formspråket, ble her tydeliggjort for et bredere publikum. Det er denne tendensen utstillingen ved Peder Lund nå viderefører for et norsk publikum, samtidig som rosetematikken forblir en ledetråd.

Jay DeFeo, Untitled, 1973, gelatin silver print. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Jay DeFeo på Peder Lund
Alle de utstilte arbeidene ved Peder Lund kommer fra The Jay DeFeo Trust, og er valgt ut med et sikkert kuratorisk grep av Peder Lund selv. De 28 utvalgte arbeidene dekker perioden 1952 – 1988 og er montert kronologisk i det stramme gallerirommet, og vi kan tydelig følge Jay DeFeos utvikling som kunstner fra verk til verk. Galleriet har valgt en klar grå farge som bakgrunnsfarge, et grep som understreker de monokrome valørene i arbeidene og samtidig fungerer som en god kontrast til det tidvis skarpe, grafisk uttrykket til kunstneren. Det første verket er hentet fra DeFeos tidligste periode. Det er en grov pastellstudie i grått og sort fra tiden hun arbeidet i Firenze etter å befunnet seg månedsvis On the Road i Europa og Nord-Afrika på biltur — mettet med inntrykk fra hulemaleriene, katedralene, museene og utstillingene begynte hun å male på et leid pensjonatrom i Firenze. De første skissene var slik som Untitled (1952): utforskende, grove, grumsete og abstrakte i tråd med den abstrakte ekspresjonistiske amerikanske stilen. Untitled (1957) har sterke likhetstrekk med de litt senere symbolske maleriene DeFeo arbeider med på 1950-tallet, som The Wise and Foolish Virgins (1958), The Veronica (1957), eller The Annunciation (1957-59), der det er de pulserende og vitale strekene, snarer enn flaten eller fargefeltene som dominerer komposisjon. Strekene er sarte, eller sterke, i blekk, kull eller olje, og minner om naturlige, organiske former som gress eller strå. Verket har sterke spor av kunstnerens fysiske tilstedeværelse, vi ser for oss den hektiske arbeidsprosessen og kroppen hennes som gjennom penselen og blyanten setter fysiske spor på arket lik action malerne. Det siste verket fra 1950-tallet er Study for The Rose (1959), en collage satt sammen av to fotografier av hovedverket hennes The Rose. Vi ser verket i sin tidlige klassiske fase: de klare, skarpe linjene som stråler ut fra verkets sentrum, og det suggererende perspektivet som drar oss inn mot midten. Det lille verket har spor av levd liv, det er skrukkete, fullt av merker og små rifter, og representerer et typisk eksempel på andre slike fotocollager av The Rose som ble sendt til venner som takkekort og som hilsener. Collagen er et slående eksempel på det uformelle, uhøytidelige og lekende uttrykket ved beatbohemenes tilnærming til kunsten, og til selve livet. Kunst var noe du levde i daglig, og opplevelser du delte generøst med venner.

Jay DeFeo, Untitled, 1973, gelatin silver print. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Rosemotivet
Fra 1959 gjør utstillingskronologien et langt hopp frem til 1972. I årene mellom 1966 og 1970, etter ferdigstillelsen av The Rose, flyttet DeFeo fra San Francisco og tok avstand fra beatmiljøet, festene og eks-mannen, og oppholdt helt å arbeide som kunstner. Fra begynnelsen av 1970-tallet gjenopptok hun arbeidet, fortrinnsvis som fotograf. Og det er også her vi som betraktere kan begynne å undersøke hva som endrer seg, og hva som fortsetter å være konstanter i DeFeos kunstnerskap fra tiden før og tiden etter The Rose. Det mest påtagelige ved fotoene som er stilt ut ved Peder Lund er dvelingen ved nettopp rosemotivet og kretsingen rundt det sirkulære, det spiralformede, samt kjernemotivet. Untitled (1972) viser et nærbilde av en hvit, ren rose, avbildet presist på en sort bakgrunn. Den er sylskarpt avbildet og minner om den klare avtegnede hvite rosen i The Wise and Foolish Virgins (1958). En mer abstrahert referanse til rosemotivet finner vi i de to fotografiene Untitled (1974-75) som viser nærbilder av kålblader dandert som en rose-form, der parallellene til The Rose er overtydelige og nesten karikerte. Et annet slående fotografi er Untitled (1973) som viser nærbilde av en hjertetransplantasjon, der kjernemotivet trekkes helt inn under huden, helt ned på anatomisk nivå, innerst ved det sårbare hjertet. Et av mine favoritter, er det lille fotografiet Untitled (1974) som i første rekke gir assosiasjoner til en ballsal eller en rikt utsmykket tempelfront, men som ved nærmere studier viser seg å være nærbilde av vannspeilet under en bro. Den mørke forgrunnen, som gradvis blir dusere mot midten av komposisjonen, de bølgende, organiske og taktile formene i det mørke vannet, samt de klare perspektivlinjene viser igjen tilbake til søknen etter et sentrum, eller et kjernepunkt som er ledemotivet i DeFeos kunstnerskap.

Jay DeFeo, Untitled, 1987, acrylic, graphite, oil and oil pastel on paper. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Tilbake til opprinnelsen
De seneste arbeidene på utstillingen er fra 1980-tallet hvor Jay DeFeo vender tilbake til olje og akrylmaleriet som hovedmedium, og her registrerer vi spesielt en tilbakevending til streken som det bærende elementet i verkene. Som i de tidlige skissene fra 1950-tallet er selve blyantens avriss på arket det sentrale. Særlig det siste utstilte arbeidet The Tissue of Falling Columns No. 3 gjør inntrykk med sine vekselsvis helt skjøre, tidvis sterkere streker, og måten det tynne laget med maling dekker formene som et slør. Som i Untitled (1957) er det strekene som formidler det søkende, uttrykksfulle og menneskelige i komposisjonen, men i The Tissue of Falling Columns No. 3 er det pulserende action preget erstattet av en mer poetisk og lavmælt utforskning. Når vi vet at dette er et av de siste verkene DeFeo lagde før hun døde får verket en ekstra dimensjon. Den abstrakte studien Untitled (1986) virker også sterkt som den eneste skissen med innslag av farge: midt i det urolige, bølgende villniset av grå, blå og sorte penselstrøk lyser en sterk rød flekk mot oss, som en varmt, bankende hjerte.

Jay DeFeo, Study for The Rose
1959, graphite and gelatin silver print on paper. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Abstraksjon av dagliglivet
Sammen viser denne utstilte kronologien en presis oppsummering av Jay DeFeos hovedprosjekt. Et prosjekt artikulert av kunstneren selv som å lage verk som når inn til kjernen, eller essensen. Om The Rose sa hun at det hun ønsket var å lage noe som hadde et sentrum, noe som hadde en kjerne, og denne altoppslukende ideen går igjen i verk etter verk fra de helt tidlige smykkearbeidene, skissene, monumentalverkene, helt til de helt sene arbeidene. I denne utstillingen ser vi denne tanken særlig representert i fotoarbeidene. Et annet hovedtrekk ved DeFeos kunstnerskap er hvordan hun bruker blyantstrekene for å underliggjøre og dreie på tilværelsens kjente former. Hun elsker å abstrahere og fortette formene, til de på et vis står igjen nakne og underliggjorte. På 1970 og 1980-tallet gjør hun studier av fotostativet sitt, svømmebrillene sine og tannprotesen sin, slik at de fremstår som ukjente, fremmede former. På samme måte som hun på 1950-tallet abstraherte de europeiske byens maleriske farger og former, samt lekte seg med klassisk ikonografi fra vestens religiøse kunsthistorie. I forhold til flere av sine mannlige kolleger innen den amerikanske abstrakte estetikken ser vi videre hvordan Jay DeFeo har et svært klassisk skolert uttrykk. Helt fra de tidlige skissene som er inspirert av de geometriske formene til renessansemalerne og tradisjonelle religiøse temaer, til de seneste arbeidene som The Tissue of Falling Columns No. 3 inspirert av samtidspoeten John Muir, finner hun inspirasjon i den konkrete verden som underliggjøres i det abstrakte formspråket, være seg gjennom collage, foto, maleri eller skulptur.

Jay DeFeo, Samurai No. 14, 1987, oil and graphite on rag board. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
Beat på Peder Lund, et hjertesukk fra en beatforsker
Mitt eneste ankepunkt ved denne utstillingen er at den gjør så lite ut av selve kunstnerens potensiale som budbringer av et budskap. Den rene, kjølige, kronologiske presentasjonen av disse verkene er stilig, vakker og historisk korrekt, men når kunstnerens liv og biografi blir så fraværende, mister vi også en viktig del av kunstnerens budskap. Jay DeFeo var en radikal, kjempende, utradisjonell dame. Hun var den første amerikanske kvinnene som dro on the road med kunstnerstipend, som valgte kunsten fremfor mann og barn i et ultratradisjonelt etterkrigs-Amerika. Hun ønsket lite oppmerksomhet om verkene sine, sa nei takk til en permanent gallerist tidlig i karrieren for å kunne bli i San Francisco og male på The Rose fordi hun trodde på verdien av vennskap og arbeid. Når hun i dag iscenesettes så tydelig i en kommersiell kontekst bryter det med mye av hva hun representerte som menneske. Som at kunst ikke hadde verdi, at menneskene du omgå deg med, prosessen du var en del av, var det som skapte mening. Og hvis du vil, så kan du bruke åtte år av ditt liv på et maleri.

Jay DeFeo, Untitled, 1972, gelatin silver print. © 2015 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), NY. Courtesy of Peder Lund
***
Utstillingen står til 31. oktober på Peder Lund i Oslo.