Francesca Woodman, from Eel Series, 1978. © Betty and George Woodman
På tross av sin unge alder og korte virketid, har Francesca Woodman etterlatt seg fotografier sterkt preget av et personlig og modent uttrykk.
Forfatteren Karl Ove Knausgård skriver i en tekst om den amerikanske kunstneren Fransesca Woodman (1958–1981) at hun «flyttet inn i kunsten og levde i den. Hun var alene med alle blikkene.» I samtlige fotografier var Woodman både subjekt og objekt. Hun var sitt eget motiv; på en og samme tid den som betrakter og den som blir betraktet. Det samme gjelder hennes videoer, og på Moderna Museet i Stockholm vises nå drøyt 100 fotografier samt en sammenstilling av Woodmans videoer.
Blikkenes retninger møtes og krysses i fotografiene, som utelukkende utspiller seg i forlatte industrilokaler og nedslitte interiører, lokasjoner som innimellom også utgjorde hennes hjem. Blant tapetremser som har løsnet fra veggen og mot avskallede vegger fotograferte Woodman seg selv, ofte naken, satt i komposisjonene som har en misunnelsesverdig direkthet og en magisk lyssetting. Noen ganger fotograferte hun også utendørs i naturen, og i et fotografi står hun med armene over hodet. Rundt håndleddene er barken fra en bjørk, og armene er plassert slik i motivet at de ser ut til å ha samme tykkelse som trærne bak henne. Hun smelter tilsynelatende inn i naturen og omgivelsene rundt henne, slik hun på lignende måte er på vei til å forsvinne inn i tapetet i andre fotografier. Woodman syntes å overlate seg selv til miljøene i bildene, og bli ett med dem.
Francesca Woodman, From Space, 1976 © Betty and George Woodman
Selviakttakelse
Fransesca Woodman gikk inn i bildene – og kom aldri ut derfra igjen. Fotografiene ble hennes bosted og de er nå vår vei inn i hennes virkelighet. Woodman hoppet fra et hus på Manhattan i New York og tok sitt liv da hun bare var 22 år. Vissheten om dette avgjørende faktum påvirker alt jeg ser i hennes bilder, og det er umulig å tenke det bort. Woodmans korte og intense skaperperiode – hun tok alle sine bilder i løpet av åtte–ni år – er merket av hennes selvmord. Det er uunngåelig, ikke minst fordi dette handler om et veldig ungt menneske som fortsatt var student da de fleste av fotografiene ble til. Det er derfor overraskende at fotografiene i så høy grad formidler et personlig og modent uttrykk.
Til tross for at Woodman gjennomgående anvendte seg selv som modell i fotografiene, i en intim og sårbar selviakttakelse, skapte hun ikke selvportretter som sådan. Hennes utprøvende prosess handlet mye om det å skape en identitet, samtidig som det besto like mye av kommentarer til det fotografiske uttrykket i seg selv. En glasskive presses mot kroppen, et speil er stilt opp som et bilde i bildet, noen hengende filmruller, en lysstrime som skaper sitt eget billedrom. Alt dette blir til talende symboler for fotografiets fiksering av lyset.
Tittelen på serien Self-Deceit er talende for Woodmans på en og samme tid humoristiske, ironiske men dypt personlige innstilling, og skildrer hvordan hun agerer i forhold til et speil. Den reflekterende overflaten fungerer både som en form for jevnbyrdig partner og som en beskyttelse, et tilfluktssted. Fotografiet er både en måte å komme i kontakt med verden på, og en måte å unnslippe den.
Francesca Woodman, Self-Deceit # 1, 1978. © Betty and George Woodman
Frampek
Utstillingen på Moderna Museet forsøker å plassere Woodman i en større sammenheng ved å vise verk av beslektede fotografer, som Duane Michaels eller Ralph Eugen Meatyard. Dette er fotografer som, i likhet med Woodman, har like mye en konseptuell som en narrativ tilnærming. Museets grep er bra og demonstrerer at Woodman virket i dialog med andre, men samtidig kunne grepet favnet bredere til også å inkludere kunstnere som jobbet med performancekunst. Her finnes interessante navn å trekke paralleller til, som Ana Mendieta eller Joan Jonas, hvis verk er fylte av masker og mytologiske gestaltninger av kropper. I utstillingen vises også et utvalg av Woodmans eksperimentering med video, et medium hun syntes å anvende for å utforske fotografienes stillestående komposisjoner.
Moderna Museets utstilling har fått tittelen Om att vara en ängel, etter et av Woodmans mest tankevekkende fotografier, der Woodman skyter fram fra fotografiets mørke og nærmest svever mot betrakteren. Bildets perspektiv er snudd opp ned, slik at gulvet blir tak. Slik Woodman bøyer sin nakne kropp bakover, gjør at brystene til geometriske pyramideformer og hun minner faktisk om en engel i et renessansemaleri. Og selv om blikket hennes borer seg fast i betrakteren, fremstår det likevel som uutgrunnelig.
Engler er jo en form for ledsager mellom livet og døden, og er også et gjentatt tema hos Woodman. I et annet fotografi gjør hun samme bakoverbøyde bevegelse, men med kroppen plassert i bildets nedre kant i stedet. Kroppen hennes bader i et overeksponert lys, og med munnen som et åpent mørkt hull blir hun til en truende dødsengel. Eller leser jeg nok en gang inn et frampek mot hennes egen livshistorie?
Hvordan Woodmans kunstnerskap hadde kommet til å utvikle seg om hun hadde levd, er naturligvis umulig å si noe om. Den samlingen fotografier som Moderna Museet nå gjør tilgjengelig for en ny generasjon er alt vi har å forholde oss til. Hennes kunst fant sted i private rom, med henne selv som den viktigste betrakteren. Hun syntes å ha søkt en frihet fra andres blikk, noe som i dagens selvsentrerte klima kanskje oppleves som gammeldags – hva vet jeg. Bildene rommer en stor ensomhet, men kjennetegnes også av uavhengighet og integritet. Og kanskje er det denne tilstanden som lyser aller sterkest fra Woodmans fotografier?
***
Francesca Woodman vises på Moderna Museet, Stockholm til 6. desember 2015.
Francesca Woodman, Untitled, 1977-1978. © Betty and George Woodman
Francesca Woodman, Untitled, Providence, Rhode Island, 1975-78
© George and Betty Woodman