Da Peder Balke-utstillingen i National Gallery i London stengte den 12. april, hadde over 230.000 mennesker sett den. Med unntak av Edvard Munch, er dette den største suksess noen norsk kunstner har opplevd i utlandet. Om vi griper sjansen, kan norsk kunst stå overfor et internasjonalt gjennombrudd!
Knut Ljøgodt, med Peder Balkes “Marine” (1860-årene) fra Asbjørn Lundes samling, New York. Det store bildet t.h.er “Nordkapp” (1845), tilhører Sparebankstiftelsen DNB, deponert i Nordnorsk Kunstmuseum.
T.v. bilder fra museets samling, samt fra Nasjonalmuseet, også dep. i NNKM.
Den 12. november ifjor åpnet Peder Balke-utstillingen i National Gallery i London. Balke er den andre norske kunstner etter Munch som noensinne har fått sin egen utstilling i dette ærverdige museet. Utstillingen er et resultat av et samarbeid mellom National Gallery og Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.
Allerede den 17. november kunne Dagens Næringsliv melde om massiv internasjonal medieoppmerksomhet. Ikke bare britiske medier som Guardian og BBC, men presse fra hele verden – inkludert Kina – rapporterte om utstillingen. Ukemagasinet Spectator fremhevet: ”We must never again let this 19th century Norwegian master slip into oblivion”. DN konkluderte med at ”Balke er iferd med å finne sin plass blant den europeiske nasjonalromantikkens store mestere”
Når utstillingen stenger 12. april, er godt over 230.000 mennesker blitt kjent med Balkes kunstnerskap. Dette er fantastisk, spesielt med tanke på at kunstneren ved sin død i 1887 var så godt som glemt og først er blitt gjenoppdaget iløpet av det 20. århundre. Nå er han skrevet inn i verdenskunstens historie. Dette skyldes en bevisst strategi fra Nordnorsk Kunstmuseums side for å lansere kunst fra vår del av verden for det internasjonale publikum.
Forrige gang en norsk kunstner opplevde en slik suksess i utlandet var med Munch-utstillingen ”The Modern Eye”, som ble sett av over 400.000 på Centre Pompidou i Paris og av nærmere 200.000 på Tate Modern i London. Munch er en av våre fremste kunstnere, og det er flott at hans utstillinger stadig gjør slik suksess. Samtidig må vi stille spørsmåltegn ved Norges ensidige satsning på Munch. Edvard Munch har vært en del av verdenskunsten siden sin egen levetid – og selger nærmest seg selv. Er det ikke på tide at vi begynner å satse på flere kunstnere? Norge har mange interessante kunstnere – både historiske og samtidige – og vi må i større grad våge å være stolte av dem og trekke dem frem.
Spørsmålet er om vi kan bygge på Munchs og Balkes suksessfylte utstillinger for å beholde og videreføre interessen for norsk kunst på den internasjonale scenen – og isåfall hvordan. I en kronikk ved årets begynnelse skrev Aftenpostens filmanmelder Kjetil Lismoen om norsk og nordisk film og fjernsyns internasjonale suksess, samtidig som han etterlyste en strategi for å videreføre dette. Overskriften gir konklusjonen: ”Det er nå vi har sjansen!” Dette tror jeg også er gyldig for norsk kunstliv.
Jeg håper vi i årene fremover vil se en økt satsning på å promovere norsk kunst i utlandet, både fra institusjonenes og myndighetenes side. For tiden vises Nasjonalmuseets fine utstilling av Johan Christian Dahl og Caspar David Friedrich i Kunstmuseet i Dresden. Neste år vil Sparebankstiftelsen DNB lansere Nikolai Astrup for det internasjonal publikum gjennom en større utstilling i Dulwich Picture Gallery i London og deretter i Kunsthalle Emden i Tyskland. I et intervju med Bergens Tidende uttaler utstillingens kurator MaryAnne Stevens, tidligere leder av Royal Academys utstillingsavdeling og en av Englands mest kjente kunsthistorikere, at det er stor interesse for skandinavisk kunst ute i verden: ”Balke-utstillinga har fått veldig bra respons frå publikum så langt. Det er ein indikasjon på at folk er svoltne på å vite meir om skandinavisk kunst.” I en kommentar til Balke-utstillingen skriver kritikeren Lars Elton i KunstForum: ”Den betydningen han tillegges gjør at norsk kunst endelig har fått en verdig representant med internasjonal betydning fra tiden før Edvard Munch. … Etter suksessen med Munch-jubileet og Munch-utstillingen ’Det moderne øyet’ må myndighetene trappe opp utenlandssatsingen, ikke skjære ned.” Elton fremhever at dette arbeidet må videreføres: ”Skal denne utstillingen få varig verdi må den følges opp i andre sammenhenger og på andre arenaer.”
Det er med andre ord åpenbart at det er stor begeistring for å få norsk og nordisk kunst ut i verden – og at det riktig tid for dette nå. Men hvordan skal vi gå frem videre? Og hvem skal ta initiativet? Innen samtidskunsten er det en egen institusjon som har et offentlig mandat for å promovere norske kunstnere på den internasjonale scenen, nemlig OCA – Office of Contemporary Art Norway, som bl.a. har ansvar for Norges deltagelse på Venezia-biennalen. Under årets biennale vil den norsk-amerikanske kunstneren Camille Norment fylle hele den nordiske paviljongen med sine lydinstallasjoner. I tillegg har flere norske samtidskunstnere – som Jan Groth, Olav Christopher Jenssen, AK Dolven og Børre Sætre – på egen hånd eller ved hjelp av gallerier bygget opp sine karrierer internasjonalt, og flere av dem er idag representert i ledende samlinger som MoMA.
Men hvem er det som tar ansvaret for den historiske kunsten? Bør vi ha en offentlig organisasjon tilsvarende OCA for dette? Kanskje dette ikke er nødvendig. Derimot savner jeg en bred, strategisk satsning fra norsk side – både fra kunstlivet og fra myndighetene – for å markedsføre norsk kunst i utlandet. De institusjoner som idag har ansvar for å samle på og formidle arven fra vår kunsthistorie, som f.eks. Nasjonalmuseet, KODE Bergen og Nordnorsk Kunstmuseum, bør i større grad betrakte det som en del av sitt mandat å bringe norsk kunst til internasjonale arenaer. Utenriksdepartementet har gjennom mange år gjort en stor innsats for å bringe norske kultur til utlandet og bør utvilsomt spille en sentral rolle i dette arbeidet videre. Det er derfor viktig at UDs kultursatsning styrkes, og ikke svekkes, i årene fremover. Stiftelser som Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB har også støttet slike prosjekter og vil utvilsomt være viktige å få med på laget. Dessuten bør det private næringsliv kjenne sin besøkelsestid. Utstillinger av norsk kunst i utlandet har vist seg å vekke stor oppmerksomhet og burde være en interessant døråpner til nye markeder for næringslivsaktører. Også Norge som nasjon burde betrakte dette som en verdig måte å markere seg på utenfor landets grenser.
Jeg mener at de aktører – private og offentlige – som har eller bør ha markedsføring av norsk kunst i utlandet som endel av sitt interessefelt sammen bør legge noen overordnede planer for fremtiden. For at dette arbeidet skal lykkes i må vi ha en overordnet strategi. En strategisk plan bør inneholde følgende punkter: 1) Utstillinger er selvsagt den mest åpenbare måten å synliggjøre norsk kunst i utlandet på. For at utstillingene skal ha størst mulig gjennomslag bør de vises ved sentrale institusjoner med faglig tyngde i sine respektive hjemland. Men skal vi holde på interessen som en utstilling skaper, bør strategien inneholde flere elementer: 2) Et viktig grep kan være å plassere verker av norske kunstnere i store samlinger. I Metropolitan Museum i New York henger flere verker av norske romantikere, takket være langtidsutlån fra private samlere. Nå lånes også Balkes ”Nordkapp” fra Sparebankstiftelsen ut til samme museum. Dermed får norsk kunst eksponering på et av verdens fremste og best besøkte museer. 3) Publikasjoner på engelsk eller andre verdensspråk, utgitt på internasjonale forlag. 4) Gjennom foredrag og seminarer kan vi dessuten gjøre kunsten kjent ikke bare blant det store publikum, men også i fagmiljøene. Eksempelvis avholdt Courtauld Institute of Art – en av verdens ledende institusjoner for kunsthistoriske forskning – et seminar om Balke i samarbeid med National Gallery og Nordnorsk Kunstmuseum i forbindelse med utstillingen. Dette er viktig for å skrive norske kunstnere inn i den kunsthistoriske kanon.
Munch har alltid hatt en plass på det internasjonale parnasset, og nå følger Balke etter. Men er det vilje til å satse videre og sørge for at flere norske kunstnere kan få en tilsvarende posisjon? Alt ligger til rette for at dette er mulig – bare vi våger å gripe sjansen.
– Knut Ljøgodt, direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum.
Peder Balke
Sami with Reindeer under the Midnight Sun
about 1850. Northern Norway Art Museum, photo Maria Dorothea Schrattenholz