Det er et ubehagelig univers man trer inn i. Kvinnenes univers. Det kjennes som om offerritenes tid ennå ikke er forbi. Kvinnekroppen, blodet, ydmykelsen. Mannens dominans som vedvarende undertekst for alt kvinnelig.
For å belyse den kvinnelige livsoppfatning er 150 verk av 60 kvinnelige kunstnere er plukket ut fra Thomas Olbricht sin samling. Utstillingen er kuratert av Nicola Graef (dokumentarfilmskaper) og Wolfgang Schoppmann (ledende kurator ved Olbricht Samlingen). Utstillingen viser blant annet verk av Marina Abramovic, Helene Appel, Louise Bourgeois, Nathalie Djurberg, Marlene Dumas, Elizabeth Peyton, Patricia Piccinini, Cindy Sherman, Taryn Simon og Carolein Smit. Utstillingen er en stor satsning fra galleriets side, og utstillingsperioden strekker seg over et halvt år, frem til august 2015.
I et intervju sier Graef: «Kvinner oppfatter verden annerledes enn menn. Jenter oppdras på en annen måte enn gutter. Jeg tror at særlig kroppen spiller en spesiell rolle i livet til en kvinne». Utstillingen er slik sett en slags lovsang til forskjellen mellom menn og kvinner. Det er et kuratorisk grep som gjør meg forundret og ettertenksom. Er utstillingen et forsøk på å fremstille «kvinnekunst»? Hva er det i så fall? Og hva med faren ved å forfekte sin annerledeshet i res publica som kan undergrave den likestilte posisjon? Jeg er svært klar over at kvinner er fortsatt sterkt underrepresentert i kunstverden, men, jeg spør meg selv: er dette veien å gå?
Sengen som livets mest intense sted
Det første man møter er en sovende, liten jente. Oppå ryggen hennes ligger en død albinokengurubaby. Verket Balasana av Patricia Piccinini inngir følelsen av fred og uskyld. Balasana er en yogastilling som på sanskrit betyr «barnets hvileposisjon». En dyp følelse av ømhet for denne lille jenta, fungerer som en inngangssalme for utstillingen Queensize – en utstilling dedikert til kunst av kvinner.
I verket Bloodline, en blodstrøm av glass, viser Kiki Smith oss veien videre inn i utstillingslokalet. Der åpenbares vi for et skrekkmuseum tilpasset den hvite kubens strenge rammer. De fleste verkene kan leses som psyko-seksuelle utslag av en patriarkalsk maktstruktur. Sadomasochisme, vold, overgrep og dette kvinneblodet som har stivnet til en elv i utstillingslokalet. Korsfestede kvinner, gravlagte kvinner, selvskadende kvinner, sminke, blodsøl og bandasjer. Utstillingen har med rette 18 års aldersgrense.
Tittelen, Queensize, får meg til å tenke på prostitusjon og cheesy hoteller. Ikke på sterke kvinner. Hvorfor skal sengen (igjen!) være åstedet for kvinnens liv? Kurator Nicola Graf hevder (med rette) at «the bed is the most intensive place of life». Sengen er sted for fødsel, elskov, drømmer og død. Men utstilling viser at her, i sengen, er det ikke kvinnen som har kontroll. Kvinnen er ikke en livets amasone, i Camille Paglias forstand, men heller et vesen som blir herjet med i den store dronningssenga.
Ikke det at en utstilling med kunst av kvinner ikke skulle tematisere den mange tusenårige misogynistiske tradisjonen i vår kultur. Absolutt ikke. Men å først og fremst tematisere det – hva blir da konsekvensen? Faren er at verkene ikke oppleves som autonome, men relasjonelle, til det andre kjønn. Mannens fravær blir til et intenst nærvær. Implisitt i fremstillinger av kvinnen som offer finnes også en aksept for menns definisjon på hva det betyr å ha makt. Hvordan kan man unngå en bekreftelse av en foreldet, patriarkalsk kodeks? Utstillingens kontekst er noe som i så måte ikke er til hjelp i forhold til denne utfordringen. Parallelt med Queensize-utstillingen vises to andre mindre utstillinger i galleriets annen etasje: EXOTICA og Wünderkammer. Jeg vet ikke om dette er en tilfeldighet eller ikke. Men det fører tanker til kvinnen som en eksotisk fugl i et raritetskabinett.
Det apollinske fravær
Kvinnene i utstillingen har ikke gjort noe kunstnerisk kjønnsskifte, slik Paglia anbefaler i sin omdiskuterte bok Sexual personae. Snarere, vil jeg si, befester utstillingen den tradisjonelle kjønnsoppfattelsen. Her finnes knapt konseptuelle eller abstrakte verk. Det apollinske lyser med sitt fravær. De fleste verkene er virkelighetsnære, figurative fremstillinger av kvinnen. Bortsett fra den store fallosen i verket til Cindy Sherman, er den eneste mannen i utstillingen Dad av Elizabeth Peyton. Når jeg besøker utstillingen en søndagsettermiddag er det kun kvinner blant de besøkende. En mannlig kollega besøkte utstillingen et par dager tidligere. Han hadde sneket seg rundt i utstillingslokalet, skyldbetynget og følt seg som en potensiell voldtektsmann.
Til tross for et kuratorisk grep som jeg er ambivalent til, er det en sterk og slående utstilling. Ett av verkene som gjør sterkest inntrykk på meg er videoarbeidet The experiment (Greed) fra 2009 av den unge, svenske kunstneren Nathalie Djurberg. Hennes animasjonsfilm i leire viser frem en burlesk og ubehagelig fremstilling av mannlig dominans. Djurbergs lekne, nærmest barnslige uttrykk står i grell kontrast til innholdet – sadistisk vold og pervertert begjær. Og det er kanskje denne friksjonen som gjør at Djurberg makter å trenge inn i de arketypiske maktstrukturene. Hun viser frem kvinnelig underkastelse og ydmykelse. Kvinnens attributter har blitt gjort groteske. Kvinnene flås, prestene river av dem huden og smelter dem sammen, med hverandre, slik at det oppstår en ny kvinne. Lik en ny Eva får hun beskyttelse under prestens kappe. En rødhåret dyretemmerske holder ondskapen i bånd mens menn graver frem et kvinnemonster. De melker hennes bryster på avskyelig vis med sine røde, grådige munner. I bakgrunnen ser vi presten ri av gårde på et stakkars lite esel. Det er ingen som jubler eller vifter med palmegreiner. Her finnes ingen helter, heltinner eller profeter. Her finnes kun maktens mørke side.
Men hvor i utstillingen finnes bejaelsen av kaoskreftene og kvinnekroppen? Hva med å ta en Nerdum i stedet? At man affirmerer kritikken for å avvæpne den («Ja, jeg er kitschmaler»). Affirmere ideen om at kvinnen står nærmere naturen, nærmere kroppen, instinktene og livets fundamentale krefter. Å gjøre det apollinske fraværet til noe fordelaktig. At mannens kulturelle overtak, slik Paglia hevder, egentlig grunnes på hans ufullkommenhet, hans manglende evne til å skape ekte liv.
Dersom man innførte en følelse av ambivalens, det androgyne, istedenfor å bygge vanntette skott mellom kjønnene, slik jeg oppfatter utstillingen gjør. Så kunne kanskje utfallet blitt helt nye ideer om det feminine i kunsten.
Smertens forrang
Kanskje årsaken til utstillings problem vedrørende bekreftelse av stereotypier skyldes at det er èn manns blikk som har definert dette utvalget, nemlig samleren Thomas Olbricht. Det er kanskje først og fremst samlerens perspektiv, og ikke de kvinnelige kunstnernes, som vises frem. Verkene har blitt tatt ut av sin sammenheng, og det egentlige som binder dem sammen er denne mannlige samlerens blikk.
Samtidig vil jeg ikke hevde at det ikke skulle være viktig at disse kvinnelige smertebildene vises frem, til tross for at det ikke nødvendigvis generer nytenkning rundt forståelse av kjønn. At smerten i kvinnelivet er et viktigere materiale og drivkraft i det skapende, enn dets nytelse og skjønnhet. Kanskje fordi kunstens funksjon og oppgave er ikke først og fremst å affirmere det livskraftige, men å ta for seg det som er smertefullt ved livet – menneskenes nattside.
I videoverket Fucked (2000) av Alex McQuilkin ser vi en ungjente som forsøker å sminke seg mens en mann tar henne aggressivt bakfra. Hun forsøker så godt hun kan å treffe, men bommer og bommer. Hun treffer ikke med eyelineren, med mascaraen, med øyeskyggen. Det blir bare søl. Gjennom verket forvandles et ubesudlet, ungt ansikt til et tungt sminket. I Dawn Mellors malerier Julia Roberts (2010) og Mia Farrow (2010) fremstiller hun kvinnene med grotesk vansirede ansikter.
Kvinnene i utstillingen fremstilles som ofre, men samtidig utøves det vold mot kvinneidealene – de krakelerer og sønderrives i mange av verkene. Sengen som livets åsted gjøres av de kvinnelige kunstnerne om til et foruroligende sted. Lik i våre mareritt kan man i kunsten kanalisere ut det vonde. Uten at noen har tatt skade.
Utstillingen Queensize – Female Artits from the Olbricht Colletcion vises til og med 30. august 2015 hos Stiftung Olbricht i Berlin.