Neodadaistisk Bomb Culture

Vårens utstilling i Trondheim Kunstmuseum avd. Gråmølna gir de besøkende innsikt i utviklingen til Londons avantgardemiljø på 1960-tallet.

Art, Anarchy, and Apostasy, installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Art, Anarchy, and Apostasy, installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Bokhandelen Better Books, grunnlagt av Tony Godwins i 1946, ble i løpet av 60-tallet det viktigste samlingstedet for Londons avantgardemiljø. Den ble en kreativ vugge, samt et talerør og fristed for mange radikale bevegelser. Kurator Rozemin Keshvani tok utgangspunkt i bokhandelen da hun organiserte utstillingen Art, Anarchy and Apostasy – Better Books in London 1962–1967.

En flersidig utstilling
Utstillingen omfatter en samling med film, dikt og kunstverk av de som frekventerte bokhandelen, samt arkivmateriale med tilknytning til Better Books. Utstillingen er delt inn i tematiske soner, og betrakteren får et innblikk i kunstnersamarbeid og utstillinger vist i bokhandelen, som sTigma og Cage-prosjektet, samt kunstnerkollektiv som London Filmmakers Cooperative. Flere er representert ved faktiske verk. I tillegg vises tilhørende arkivmateriale som både knytter prosjektene til Better Books og viser reaksjonene disse kunstnerne møtte fra omverden. Slik får de besøkende ikke bare en opplevelse av kunsten som ble laget i tilknytning til Better Books, men også en fornemmelse av miljøet rundt bokhandelen.

Gråmølnas åpne, hvite utstillingslokaler skiller seg fra de opprinnelige lokalene hos Better Books. Etter at bokhandelens kjellerlokaler ikke lenger kunne brukes som lagringsplass som følge av en brann i 1964, ble de en visningsarena for et mangfold av kunstformål. Selv om Gråmølnas åpne, hvite utstillingslokaler skiller seg fra de opprinnelige lokalene hos Better Books, gir det omfattende arkivmaterialet som vises i Gråmølna likevel betrakteren en mulighet til å forstå kunstverkenes originale kontekst.

Unge, sinte menn
En samlende fellesnevner blant de ulike kunstnerne tilknyttet Better Books er den politiske undertonen i mye av det de gjorde. I møtet mellom kunst og politikk ønsket kunstnerne å engasjere publikum med kunst, og bokhandelen beskrives som en «grobunn for unge, sinte menn» i museets vårprogram. London var på 60-tallet en heller fattig by, preget av sosiale forskjeller, noe som, sammen med en generell streben etter å bryte med tidligere generasjoner, var en inspirasjonskilde for flere av de unge kunstnerne.

Art, Anarchy, and Apostasy: John Latham, Laws of England. installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Art, Anarchy, and Apostasy: John Latham, Laws of England. installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Et av originalverkene i utstillingen på Gråmølna er John Lathams skulptur Laws of England (1967). Den befinner seg sentralt i utstillingens hovedrom, og tar form som den engelske lovteksten med utstikkende rør det tyter brun gugge ut av. Lovverket er både uleselig og skittent, noe som speiler den generelle misnøyen og motstanden mot øvre makter. Destruksjonen av loven viser også til det anarkistiske idealet, som var fellesnevnende for mange radikale på 60-tallet.

Bomb culture
Fanesaken for Better Books-miljøet var motstanden mot atombomben, som la grunnlaget for flere av de største utstillingsprosjektene produsert av kunstnerne tilknyttet bokhandelen. Poeten Jeff Nuttall beskrev i sitt verk Bomb Culture at «verden er fullstendig overskygget av atomkrigen; når krig kan utslette alt, er det umulig å leve i et samfunn som ikke bare aksepterer, men også vokser ut fra dette faktum». Verket var resultat av et samarbeid mellom Nuttall og kunstneren Criton Tomazos, som hadde gått sammen for å produsere en anti-bombeutstilling inspirert av forfatteren Peter Currell Browns planer og idéer om nettopp en slik utstilling.

Tomazos’ og Nuttalls opprinnelige planer var dog annerledes. De hadde skissert en installasjon bestående av barokk arkitektur og moderne fotografi som var tenkt vist i krypten til kirken St. Martins-in-the-Fields, London. Prosjektet ble imidlertid avslått, noe som resulterte i den alternative utstillingen sTigma i Better Books’ kjeller i 1965.sTigma var et samarbeid mellom ni kunstnere i Tomazos’ regi. Hver kunstner var tildelt sitt eget område i kjelleren, hvor de stilte ut uavhengige verk. Felles var inspirasjonen hentet fra Currell Browns visjon om å vise atombombens trusler, samt utvide synet på menneskets fantasis kreative muligheter.

Dessverre er ingen av de originale sTigma-installasjonene å finne på Gråmølna, da de kun var temporære verk og ikke eksisterer lenger. I utstillingen finner man imidlertid en hel del dokumentasjon som presenterer de ulike verkene, og gir et godt inntrykk av utstillingen i helhet og de individuelle verkene. Blant disse er dokumentasjon av David Tracys installasjon Greasy Spoon Café, som var en samling av råttent kjøtt og utgått mat sammen med en rekke mannekenger som satt og «drakk» kaffe. Tracys multisansbare verk uttrykker nettopp de ni kunstnernes i sTigma sin felles visjon om å løsrive kunsten fra lerretet ved å inkludere andre sanseinntrykk. Dette var også gjeldende for Tomazos’ eget bidrag til utstillingen: et livmorlignende rom laget av gips og tre som publikum kunne krype inn i for der inne å oppdage en plastikkhånd stikkende ut av en rødmalt sirkel.

Den interaktive siden ved prosjektene var av stor betydning i Better Books’ mange kjellerutstillinger, og for å sikre de besøkendes engasjement var publikum tvunget til å signere i en bok før man fikk gå ned til utstillingen. Her måtte man love at man ikke forlot lokalet før man hadde opplevd samtlige verker. Signaturboken er blant arkivmaterialet som nå stilles ut på Gråmølna, hvor man også kan bla gjennom en elektronisk utgave og oppdage flere kjente navn, blant annet Mick Jagger og Keith Richards. Boken er sympatisk og pedagogisk grep, og gir et innblikk i det celebre klientellet som også underbygger Jeff Nuttalls beskrivelse av miljøet rundt Better Books: «idealistic figures in publishing, up and comings, amiable potheads, one or two celeberties, and a rash of kids of all three sexes». 

Neo-dadaisme
Hovedformålet med sTigma-utstillingen da den ble vist i 1965 var å sjokkere. De ni kunstnernes ulike intensjoner gikk imidlertid på bekostning av den helhetlige versjonen, og Tomazos skal ha gitt uttrykk for at utstillingen ikke harmoniserte tilstrekkelig med Currell Browns visjon. Misnøyen ledet til et nytt og mer omfattende prosjektarbeid: Cage-prosjektet. Dette prosjektet var en videreføring av sTigma, hvor Tomazos ønsket å konstruere en seks-etasjers bygning som skulle romme en komplett miljøinstallasjon som skulle gi publikum en multisansbar, surrealistisk opplevelse.

Cage-prosjektet ble dog aldri realisert, men på Gråmølna finner man både Tomazos’ plantegninger for bygningen og en fotobok som gir en viss fornemmelse av Tomazos’ visjon. Plantegningene fremstår som en syntese mellom arkitektoniske og kroppslige former, hvilket er karakteristisk for Tomazos’ verker: en kombinasjon av hans estetiske formgiving og radikale budskap. I utstillingen er en oppslått fotobok hvor man kan se et fotografi av en sittende mann som holder et utklipp av en klassisk nakenstatue, mulig Michelangelos David. Fotografiet viderefører slik Tomazos’ opprinnelige idéer om en syntese mellom eldre kunstformer og moderne teknologi i krypten til St. Martins-in-the-Fields.

Både sTigma og Cage-prosjektets fantasifulle, politiske verk kan ses som en nærmest dadaistisk renessanse. Som sine forgjengere uttrykte Better Books-kunstnerne sin antikrigspolitikk gjennom antikunst så vel som «vanlig» kunst. Ved å bryte med publikums forventninger til kunst, provoserte kunstnerne i større omfang. Målet med de radikale verkene var å vekke diskusjon blant publikum, som i sin tur ville lede til en bevisstgjøring rundt det politiske klimaet. Ut fra arkivmaterialet i Gråmølna å dømme, så kunstnere ut til å lykkes med dette. 

Art, Anarchy, and Apostasy, installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Art, Anarchy, and Apostasy, installasjonsfoto. Foto: Marius Meli

Et samlingsted for kreativ blomstring
Tross stor visningsaktivitet i kjelleren, var ikke Better Books først og fremst et visningssted for kunst, men mer en møteplass som åpnet for skapelsen av nye bevegelser, blant annet London Film-Makers Cooperative (L.F.M.C.). Før 1966 eksisterte knapt et forum for britisk avantgardefilm. Men i 1966 ble L.F.M.C. grunnlagt av daværende daglig leder av Better Books, Bob Cobbing, og Better Books’ filmkvelder ble initiert, hvor Cobbing viste lokal og amerikansk avantgardefilm.

L.F.M.C.. besto av de fremste aktørene innen avantgardefilm i London, og inkluderte kunstnere som John Hopkins, John Latham, Simon Harthog and Philp Crock. Kollektivet var inspirert av Jonas Mekas’ The Film-Makers Cooperative i New York, men var i motsetning til denne et egalitært, idéutvekslende nettverk, som bisto både i produksjon og distribusjon. Hovedformålet var å styrke avantgarde film i London.

I utstillingen på Gråmølna gis man et innblikk i denne bevegelsen, gjennom noen utvalgte filmer opprinnelig vist i Better Books. Blant disse er Peter Whiteheads Wholly Communion som viser en form for opplesning av ulike verk som leses av flere kunstnere med sterk innlevelse. Filmen viser både den fremførende akten og begeistringen vekket hos publikum. John Lathams Speak (1962) er av mer surrealistisk form, den fremstår som en montasje av en rekke fotografier av ulike sirkler, som grunnet den raske klippingen gir inntrykk av en sirkel som både endrer farge og størrelse.

Filmene representerer bredden innen britisk avantgardefilm, og ikke minst variasjonen innad også i L.F.M.C. Til tross for at det eksisterte uavhengige filmkunstnere før L.F.M.C’s eksistens, anses gruppens grunnleggelse å være den endelige etableringen av et avantgardistisk filmmiljø i den britiske hovedstaden.

Fremdeles aktuelt
Man kan oppfatte Arts, Anarchy and Apostasy som en hovedsakelig historisk og arkivarisk utstilling, hvor man først og fremst får muligheten til å gjenoppleve en svunnen tid. Gjennom både originale verk og arkivmateriale får en mulighet til å bli kjent med bokhandelens historie utover det rent kunstneriske, og dermed også en større historisk forståelse av konteksten rundt og virksomheten til Better Books-miljøet. Samtidig er utstillingen på ingen måte forhistorisk, mange av problemstillingene som Better Books-kunstnerne tok for seg er fortsatt aktuelle og det globale samfunnet er fortsatt preget av konflikt. Til tross for at verdenssamfunnet har gjennomgått endringer siden 1960-tallet, er den helhetlige konteksten fortsatt relativt statisk, og en kan spørre seg om vi egentlig lærer av våre feil.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*