Etter nesten ti år som kunstkritiker i Morgenbladet går gonzo-kritiker Tommy Olsson til Klassekampen. Det signaliserer ny giv for avisen og for kritikken.
Arkivbilde. Foto: André Gali
Fredag i forrige uke skrev Tommy Olsson sin siste kritikk for Morgenbladet med den slående tittelen Samtiden ligger bak oss nå. Tittelen gir han ikke direkte forklaring på i teksten, men den kan leses som at Olsson mener det er noe annet enn samtiden som ligger foran oss. Det er fristende også å se tittelen som en slags avrunding av et personlig prosjekt som har pågått i ni år med Morgenbladet som tumleplass.
På facebook annonserte han sin avgang dagen før uten å avsløre hvilke nye bedrifter som var på tapetet. Lørdag kunne Klassekampen opplyse om at Olsson er del av en trio av kunstkritikere som skal styrke avisens fokus på kunst. De andre to er Line Ulekleiv, også kjent fra Morgenbladet, og senest fra Dagbladet, og Øyvind Storm Bjerke, som er for en Klasskampen-veteran å regne etter å ha vært der i 6 år allerede.
Om Olsson er på vei over i en ny fase i livet vites ikke, men han skifter hvertfall beite og skal utøve sine kritiske tekster i en annen kontekst. Fra ukesavis til dagsavis, fra frilans til fast ansettelse.
Fyll, sex og punk
Olsson, som har gjort seg kjent med en særegen type subjektiv og selvutleverende kunstkritikk, knyttes gjerne til nettstedet Kunstkritikk i tillegg Morgenbladet, men har også skrevet for Billedkunst og en rekke andre publikasjoner. I 2008 kom boken Knust – kritiske fragment 2000-2006 og i 2010 kom oppfølgeren Gift – kritiske fragment del II, begge gitt ut av Cappelen Damm. Forlaget beskriver Olssons stil som «personlig, privat, vittig, generøs, elegant og ekstraordinær, og uvanlig formidlende».
Karakteristisk for tekstene hans er at kunstutstillingene han anmelder ses gjennom tilsynelatende irrelevante temaer som angår Olsson selv eller de nære omgivelser. I mars 2004 publiserte han teksten Jag är ensam, förvirrad och rädd, jag fryser och gråtattackerna kommer med allt kortare intervaller på kunstkritikk.no (som det het den gangen) og lanserte på mange måter sitt kunstkritiske manifest gjennom denne teksten.
«I Tommy Olssons anmeldelse av Carnegie Art Award møter vi ingen malerier. I stedet møter vi Tommy som en slags Francis Bacon på nattlig tokt mellom åpninger, prisutdelinger og mørke barer til han til slutt ender med å forsøke å ta seg ut gjennom garderobeskapet etter et sent nachspiel.» står det i ingressen.
Kunsten ses altså utfra livet til Tommy Olsson, i den grad kunsten i det hele tatt er tatt med, og Olsson lever ikke et a4-liv. Det går mye i fyll og sex, med punkmusikken og punkens livstil som bakteppe. Tommy Olsson blir en form for prisme der livets ulike elementer samles, og hvor kunsten er et av disse elementene. Kunsten er sjelden gjenstand for kritisk analyse i tradisjonell forstand, men sys sammen med andre tilstøtende opplevelser, eller private assosiasjoner. I flere tilfeller uteblir kunsten helt, som i en annen beryktet tekst, Tristutstillingen, skrevet for Billedkunst i 2006. Teksten er en slags anmeldelse av Høstutstillingen som i det store og hele handler om hvordan kritikeren krangler med Høstutstillingens vakt fordi han har med seg sønnen sin på pressekonferanse. Om utstillingen sier han at «den er som den pleier å være».
Gonzo-kritikk
Med disse og lignende tekster har Olsson skrevet seg tydelig inn i norsk kritikerhistorie og dannet skole. Stilretningen er kjent som gonzojournalismen og det var den amerikanske eksentrikeren Hunter S. Thompson som gjorde retningen populær fra 1970-tallet av med historier om narkotikabruk, fyll, sex, konspirasjoner og politikk. Selv ble Thompson en internasjonal kjendis og det er laget flere filmer basert på hans liv og tekster, som Fear and Loathing in Las Vegas og The Rum Diary.
Olssons kritiske stil har ikke vært uproblematisk. Tekstene problematiseres ofte av kritikerkolleger og kunstnerkolleger med spørsmålet «er det egentlig kritikk dette?» Men også Olssons rolle som både kritiker, kunstner og kurator har ført til at andre kritikere og kunstnere har satt spørsmålstegn ved hans habilitet og uavhengighet. Det skjedde forøvrig allerede med teksten Jag är ensam, förvirrad och rädd, jag fryser och gråtattackerna kommer med allt kortare intervaller.
Viktig styrkning av kritikken
Tidligere i år skrev Olsson en tekst om kunståret 2013 der fokuset var på at det stod dårlig til med kritikken. Blant annet trakk han frem at stadig flere aviser kutter i kritikken. At Klassekampen nå vi bruke Olsson som kritiker viser en vilje til å satse på kritikken og en ny giv. Olsson er kanskje mer «establishment» enn motkulturen nå etter ti år. Men det behøves kritiske stemmer som vedvarer over tid, som har hukommelse og samtidig har fått noen år på å dyrke sitt eget uttrykk, noe Olsson til de grader har gjort. Sammen med Ulekleiv og Storm Bjerke kan Olsson bidra til en variert kritisk dekning som er viktig for kunstoffentligheten.