Brutalt kunstprosjekt

Kunsthistoriker Paul Grøtvedt mener Jonas Dahlbergs forslag til minnemonument for Utøya er et fysisk og symbolsk overgrep.

Jonas Dahlbergs forslag til minnesmerke på Utøya. Illustrasjon © Jonas Dahlberg Studio

Juryen som har vurdert utkastene til minnemonument for Utøya og Regjeringsbygget, har nå gjort sitt valg. Den falt ned på et forslag av den svenske kunstneren Jonas Dahlberg,  som har foreslått en nokså spesiell løsning, både i form og ide. Særlig gjelder det markeringen for Utøyas del, som er lagt til Sørbråten, en odde på fastlandet nær Utøya. Der har kunstneren tenkt å skjære ut en bred og bratt kløft tvers i gjennom odden, slik at den blir delt i to.

Forslaget har fått få kritiske kommentarer fra faglig hold, men mange har har vært skeptiske, særlig til opplegget på Sørbråten. På det punkt er juryen meget positiv, som ser dette fysiske kuttet gjennom Sørbråten som et symbolsk sår. Det er jo vanlig praksis blant KORO-konsulenter å over- tolke og skjønnmale prosjekter de selv har vurdert. Mens publikum og brukerne som regel må avfinne seg med noe de hverken forstår eller finner mening i.

Opplegget på Sørbråten virker lite gjennomtenkt fra juryens side. Dens betoning av prosjektets symbolske side overser hva den umiddelbare effekten er, nemlig et varig hensynsløst naturinngrep.

Uten å ofre det en tanke at dette symbolske såret aldri kan gro eller heles, slik sår vanligvis ter seg over tid, både fysisk og psykisk. På den annen side er ikke denne kløften bare et symbolsk sår, den er også et brutalt sår i naturen og landskapet.

Bruken av sår-metaforen er her ikke bare uheldig, den er rett og slett misvisende, på grensen til det ondsinnede. En hver som har fått et sår av en viss størrelse, vet at det gror og etterlater seg arr.

Ingen med vettet i behold ville finne på å holde såret permanent åpent og smertefullt, for ikke å skulle glemme skaden. Arret er mer en nok for erindringen. Derfor trenger man ikke å grafse i det smertefulle såret for å huske, slik KORO-konsulentene og kunstneren synes er et viktig poeng med prosjektet.

Det er underlig at ikke juryen har sett denne siden av saken. For her fokuserer man bare på såret og smerten, symbolisert ved en natur og et landskapet som er påført et dypt sår, og det til evig tid. Hvis denne kløften skal være et symbolsk uttrykk for noe, så må det være et hensynsløst forhold til naturen, et målrettet og tankeløst overgrep mot en vakker og uskyldig odde. Det fysiske og symbolske overgrepet er her sammenfallende. Og de utgjør en enhet som står fjellstøtt på kunstprosjektets snevre ide, som ikke henviser til noe annet enn seg selv og sitt fysiske overgrep.

Jeg kan vanskelig se at et slikt brutalt og hensynsløst inngrep i naturen kan bringe positive impulser inn i en minnemarkering av 22. juli. Kløftens symbolikk peker bare i en retning, at terror mot naturen er kunstnerisk akseptabelt. Med tanke på at det er de drepte ungdommene som skal minnes, skurrer hele kunstprosjektet. Det brutale naturinngrepet minner jo mer om drapsopplegget til terroristen Breivik, som skapte en dødelig kløft i et levende og uskyldig ungdomsparti.