Det hadde vært mulig å lage en spennende TV-serie med utgangspunkt i Tidsbilder 1814. Utstillingen er en av de mest interessante utstillinger jeg har sett de siste årene på Nasjonalgalleriet.
Erik Pauelsen, Sarpefossen, 1789
Jeg var rett og slett ikke forberedt på hva som møtte meg idet jeg gikk inn i Nasjonalgalleriets første jubileumsutstilling Tidsbilder 1814. En serie relativt store landskapsmalerier av de danske malerne Christian August Lorentzen (1749–1828) og Erik Pauelsen (1749–1790) dominerer rommet. Her skildres landskap på Østlandsområdet, i malerier av Sarpefossen, Svinesund, Hønefossen og utsikt over Christiania.
Maleriene har til felles at de er svært avdempede. Et eksempel kan være Erik Pauelsens Sarpefossen. Det skildrer en foss som buldrer forbi med ufattelig kraft. Bak fossen kan man se noen trehus og en stor samling plank. Det er sagene som fossen driver og plankene som produseres. Nærmest betrakteren står tre mennesker og ser på fossen, mens to arbeidere løfter plank på hver sin kant. Den ene kvinnen peker, mot fossen eller plankehaugen, mens hennes kavalerer følger med. De har kanskje en liten konversasjon over hvor sublim fossens kraft er, eller hvor mye de kan tjene på sagene som fossen driver, men de er balanserte. Her er det ingen sterke følelser, men fattet fascinasjon, og i tråd med det er også fargene balanserte.
En tilsvarende dempet harmoni finner vi i Pauelsens Utsikt over Bogstad, der Bogstad Hovedgaard troner som et engelsk gods i solnedgangen over Bogstadvannet. I dette huset bodde i over 50 år av to av Norges viktigste menn, jernverkseier og senere statsminister Peder Anker (1773–1824) og hans svigersønn, finansminister og stattholder Grev Weder Jarlsberg (1824–1840).
Maleriet er malt samme år som revolusjonen sendte Frankrike i en nedadgående spiral av politisk vold, men i eneriket Danmark-Norge var det stabilt og harmonisk. Det er så man kunne ønsket at NRK tok sitt dannelsesmandat alvorlig og laget en TV-serie om norsk historie med utgangspunkt i dette maleriet. En norsk Downton Abbey om du vil.
Det er også interessant å se skildringene av Christiania, som for eksempel Christian August Lorentzen, Utsikt over Christiania fra Ekeberg. Midt på gulvet er det en vitrine med originale karttegninger over veiene inn til Christiania.
Historieskriving
Dette er malerier som nesten aldri før er vist, og den store overraskelsen er todelt. Bildene er mye større enn jeg hadde ventet meg, og kvaliteten bedre enn jeg hadde trodd.
I løpet av en utdannelse i kunsthistorie blir man ofte fortalt at norsk kunsthistorie begynner med J.C. Dahl (1788–1857). Kunsten laget i Norge før Dahl, var enten ikke norsk, eller ikke spesielt god.
I 2008 begynte Nasjonalgalleriet, med konservator Nils Messel i spissen, å utfordre denne historiefortellingen. Utstillingen Oppdagelsen av Fjellet (2008) skildret hvordan den nye norske nasjonen gjennom Norges Geografiske Opmaaling gjorde en nitidig kartlegging av landet, i høyde, bredde og dybde. Siden kartene og bergtegningene måtte tegnes, samarbeidet vitenskapsmennene med kunstnere, i særdeleshet Johannes Flintoe (1786 – 1870). På mange måter ble Flintoe gjenoppdaget i Oppdagelsen av Fjellet, men siden de fleste av Flintoes tegninger er ganske små, kommer formatet til Lorentzen og Pauelsens verk som en overraskelse.
Og i Tidsbilder 1814 fortsetter konservatorene Messel og Mai Britt Guleng å overraske ved å vise verk som skildrer et norsk samfunn jeg nesten ikke visste eksisterte.
Den første salen er i så måte den minst overraskende. Den skildrer patrisiatet, altså den rike handels- og godseier eliten, på Østlandet. Det fantes velstand i Norge før 1814, og monumentene over denne klassen står ennå i hovedgårdene på Bogstad, Hafslund, Frogner, Jarlsberg og Fossum, men denne salen danner en ramme og skildrer menneskene som levde i og eide landskapene som Pauelsen og Lorentzen malte. Personene som utgjorde patrisiatet skildres i portretter av Jens Juel (1745–1802), og Heinrich C. F. Hosenfelder (1720–1805).
Jacob Munch, Generalmajor Dideric Hegermann (1816). Foto: Børre Høstland
Jacob Munch – Sjokkerende selvtillit
Der Oppdagelsen av Fjellet re-introduserte Johannes Flintoe, løfter denne utstillingen Jacob Munch (1776–1839) frem fra glemselen. Munch hadde studert i København og Paris, og kom hjem til Norge akkurat i tide til unionsoppløsningen i 1814. Munch var en allsidig maler, han malte noen landskap, som andre kunstnere en Utsikt over Christiania (1815–1817) og Vannfallet ved Terni (1812–1812). Men det er først som portrettmaler han gjorde seg gjeldende, og igjen er det mange overraskelser i vente.
Det er spesielt tre portretter man må trekke frem i den forbindelse. Da Munch kom til Norge, hadde han med seg et bilde av Kong Christian Frederiks sønn Prins Frederik Carl Christian, der han spiller badminton (1814). Det er også et portrett av billedhuggeren Bertel Thorvaldsen (1811) og Generalmajor Dederich Hegermann (1815–16). Alle tre portrettene vises i utstillingen og er av en størrelse jeg ikke trodde fantes i Norge før på 1870-tallet.
Man kan så klart finne ting å utsette på disse bildene. Det finnes bedre verk i norsk kunsthistorie. Det er kulturhistorisk at det utrolig interessant. I Hegermannsportrettet er kanskje ikke forholdet mellom forgrunnen der Hegermann står og bakgrunnen med eksersisplassen helt perfekt, men det er et monumentalt maleri, 217 x 154 cm, av en general som ser ut over en eksersisplass. Tatt i betrakting at det kun er to år siden Europa var herjet av krig, og Norge ble selvstendig på grunn av den krigen, virker Pauelsens maleri av Bogstad Hovedgaard som av en annen tid. Her ser vi en general som trekker seg tilbake etter han har startet opptreningen av en ny nasjons hær. Det er nesten så jeg glemmer at dette er land i utkanten, Europa virker mye nærmere.
Det samme kan man si om utstillingens hovedverk, Jacob Munchs Carl XIV Johans kroning i Trondheim domkirke 7. september 1818 (1822). Maleriet er tydelig inspirert av Jacques-Louis Davids (1748–1825) Napoleons kroning (1807). Som hos David skildres ikke øyeblikket det regenten krones, men øyeblikket etterpå. Hos Munch avlegger Kronprins Oscar sin ed, mens David skildrer Napoleon som setter kronen på sin dronning Josephine. Kroningsbildet viser en nasjon som ser seg i en europeisk kontekst, og som har en forbausende selvtillit.
Slik skal det gjøres
Tidsbilder 1814 er rett og slett en forbasket god utstilling. Monteringen er god, lyssettingen er dunkel og veggene er tapetsert med farget stoff for å skape stemning og understreke det kuratoriske poenget, som i utstillingen Munch 150. For selv om ikke alle verkene er kunstneriske høydepunkter i seg selv, utstilles de på en god måte. De blir spennende og ser bra ut.
Det faglige står likevel igjen som den viktigste suksessfaktoren i Tidsbilder 1824. Utstillingen god, primært fordi den har hatt ett mål: å fortelle en del av Norges kunsthistorie som er lite kjent, noe den gjør på en utmerket måte. Neste gang Nasjonalgalleriet henger om sin faste samling bør de fortelle noe av denne kunsthistorien. Og de bør ikke glemme den første Munch.