Hanne Frey Husø er en av syv kunstnere utvalgt til å bidra i prosjektet Hva er det med arkiv? anført av Kulturrådet. Resultatet er utstillingen De øverste etasjer som fyller RAM Galleri til randen.
Hanne Frey Husø, De øverste etasjer, videostill. ©Hanne Frey Husø
Prosjektet Hva er det med arkiv? er et tverrfaglig initiativ fra Kulturrådet, med midler hentet fra Kulturfondets avsetninger til kulturvern og Kulturrådets utviklingsmidler til museum og arkiv. De syv prosjektene har alle en kunstnerisk tilnærming til arkiv og arkivmateriale, med fokus på hvilken funksjon arkivene har i vår tid. Forskjellige arkivinstitusjoner over hele Norge er engasjert: arkiv i Nordland, misjonsarkivet i Stavanger, Norsk Folkemusikksamling, runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Bioforsk Plantehelse på Ås og filmarkivet ved Nasjonalbiblioteket. Til utstillingen på RAM Galleri i Oslo har Hanne Frey Husø (f. 1974) samarbeidet med Riksarkivet.
Utstillingen De øverste etasjer bærer preg av at Husø både har utdannelse innen animasjon og tekstil, i det brede spennet mellom materialer som papir, stoff og tre, og digitale medium som film og musikk. Tittelen er tatt fra animasjonsfilmen som er hjørnesteinen i utstillingen, en av en rekke filmer Husø har produsert i samme sjanger. I tillegg står det plassert omlag femten objekter i rommet, som alle skaper tydelige referanser til den tjue minutter lange filmen Husø viser.
Hanne Frey Husø, De øverste etasjer, videostill. ©Hanne Frey Husø
De nederste etasjer
I filmen De øverste etasjer lar Husø betrakteren dvele ved papiret som materiale. Til tross for at et større antall virksomheter de siste årene har fått elektroniske arkiveringssystemer, er en stor del av arkivene er fortsatt på papir. Likevel minner Husø oss om hvordan håndfaste dokumenter stadig tilintetgjøres til fordel for digitalisering. Den første delen av filmen er tegnet animasjon, hvor Husø har avbildet flere av de kunstneriske objektene som står plassert omkring i gallerommet. Blyantstrekene tegnes som en levende fortelling, før arket krølles sammen av usynlige hender og kastes vekk i en rød bøtte.
Den andre delen av De øverste etasjer er laget i stop motion-teknikk, med dukker av tre og håndlaget scenografi av papir. Handlingen foregår i de nederste etasjer, hvor vi møter Vannevar, protagonisten i Husøs to siste prosjekter. Han leter etter sin røde bøtte og det er tydelig at den første delen av filmen og galleri rommets objekter visualiserer Vannevars egen historie. Den har forsvunnet i de nederste etasjer av arkivet, et kaldt, mørkt og dystert sted. På veien treffer han flere karakterer: «antikvaren», «jenta som fant bøtta» og en karakter som forblir uidentifisert. Den sistnevnte legemliggjør arkivets mørkeste del, som en masse som blander seg sammen med de mugne fjellveggene rundt seg.
Hanne Frey Husø, De øverste etasjer, videostill. ©Hanne Frey Husø
Arkivet skriver deg
Dialogen mellom karakterene er høydepunktet i filmen, til tross for at språket er svært metaforisk og konkurrerer med annen lyd i gallerirommet. Essensen i dialogen er hvordan arkivets funksjon er tilsvarende det menneskelige minnet, hvor erfaring og kunnskap bevares. Den sterkeste metaforen er Vannevars bøtte: slik en bøtte kan fylles opp og tømmes er all viten forgjengelig. På denne måten blir arkivet essensielt for mennesket, som et sted hvor det tapte livs minner og kunnskap lever videre. «Du tror du er en bok, et plot med en løsning, men arkivet skriver deg» blir Vannevar fortalt. Fra det hvite papiret som ble kastet i Vannevars røde bøtte, vokser det frem et tre i hvitt papir. Som et kunnskapens tre, vokser menneskets kollektive hukommelse sammen med sivilisasjonens eldste fortellinger og blander seg med våre.
Ved å trekke linjer mellom arkivet og den menneskelige bevissthet, får Husøys film De øverste etasjer et dypt melankolsk uttrykk. I arkivets nederste etasjer er ansiktene herjede, musikken sentimental og veggene fuktige og råtne. Men det gjelder ikke bare det estetiske uttrykket, for filmen vekker også tanker om det forgjengelige: det nostalgiske ved glemte minner, begravd kunnskap og tapt liv. Slik blir selve fokuset på papiret som materiale avgjørende, som fysiske gjenlevninger av det som er forvitret og forsvunnet.
Objekt og teknikk
Det er ingen tvil om at Husø mestrer en teknisk punktlighet i animasjonsfilmen og de tilhørende objektene i rommet. Til tross for at de kunstneriske mediene i alt fra tekstil til film har et stort spenn, er kvalitet gjennomgående til stede i utstillingen. Filmens stop-motion teknikk er basert på 25 bilder i sekundet, hvilket betyr at den er resultat av store mengder arbeid. Det samme gjelder hvordan hun har arbeidet med filmens scenografi, som er håndlaget og detaljert.
Hanne Frey Husø, De øverste etasjer, videostill. ©Hanne Frey Husø
RAM Galleri er ikke et stort lokale, men likevel har Husø klart å inkludere omlag femten objekter fra Vannevars fortelling, både fra første og andre delen av animasjonsfilmen, i utstillingen. Bøtten, treet og marionettene står omkring radene av stoler plassert foran lerretet. Bakerst i rommet finner en forskjellige varianter av Riksarkivet, noen som eksakte modeller og andre som abstrakte gjenskapninger av bygget. De er laget i papirmateriale, men med supplementer av lys, film og lyd. Kombinasjonen av kunstneriske medier overdøver betrakterens sanser, som helst skulle vært skjerpet, men som lett distraheres. Resultatet blir en følelse av at lyder, lyskilder og objekter konkurrerer om betrakterens oppmerksomhet.
Kunsten å begrense
I De øverste etasjer blir betrakteren selv en forlengelse av handlingen, også etter animasjonsfilmen har gått i svart. Dette setter sitt preg på den totale opplevelsen av Husøs utstilling, da hun har gått inn for å vinkle spørsmålet Hva er det med arkiv? mot det affiserende. Arkivet gjøres viktig som et kollektivt minne, hvor papirets materialitet bevarer den kunnskapen og de fortellingene som ellers hadde forvitret med menneskets forgjengelighet.
Utstillingen De øverste etasjer mangler et kuratorisk grep om det fysiske rommet betrakteren krever for å kunne prosessere hva animasjonsfilmen faktisk formidler. Resultatet er blytungt, lokalisert mellom kombinasjonen av en grunnleggende melankolsk tematikk og den fysiske forlengelsen av narrativet gjennom objekter i rommet. Men kanskje det er nettopp dette Husø vil: å gjenskape arkivets klaustrofobiske nederste etasjer.