Endring i lovverket, nå!

Med eget arbeid som innsats, har Sol Kjøk satset og gjort suksess med å få norsk kunst eksponert i New York. Nå vil hun ha den norske staten og  det norske fagmiljøet med på et spleiselag for å fremme norsk kunst i dette verdens kunstsentrum.

Ikke gallerist, takk
– Jeg er billedkunstner som har åpnet et kunstnerdrevet visningssted, konstaterer den New York-baserte norske kunstneren Sol Kjøk. I forlengelsen av dette sier hun at ordet «galleri» gir helt feil assosiasjoner til NOoSpheres virksomhet. Det hele hviler på et egalitært grunnpremiss.

– Dette er ikke mitt private visningssted, og det er heller ikke et kommersielt sted. NooSphere skal fungere som et eksponeringssted, ikke som et salgssted. Kall det en plattform for norske kunstneres videre arbeid internasjonalt.

Kjøk understreker at dette er et slags dugnadsarbeid, hvor alle involverte må trå til, og kunstnerne selv er med på mye av jobben rundt en utstilling.

– Det er et samarbeid mellom alle involverte og alt arbeid er basert på frivillighet. Jeg har vært veldig heldig som har folk rundt meg som er villig til å jobbe for NOoSphere. Spesielt Annemarta Strand Mugaas, som kom dalende ned som en engel fra en sky. Hun er den som stort sett bemanner og administrerer NOoSphere på dagtid, og hadde ikke hun dukket opp på tampen av 2011, hadde vi ikke klart å holde oss flytende.

Men det er ikke bare klemmer og likevektige melposer å drive et visningssted på denne måten.

– Hadde jeg visst hvor mye arbeid det innebærer å drive et visningssted – da jeg fikk tilbudet – hadde jeg ikke gjort det. Alt grunnarbeidet, alle kostnader for etableringen av NOoSphere, har gått ut av min egen lomme.

Men, legger hun til med lysende øyne, – som visningsplattform for norsk kunst gir vi en mulighet til norske kunstnere som ikke fantes da jeg var nyslått kunstner her.

På tre år har NOoSphere gitt norsk kunst en arena i New York, kunstnerne er like varierte som kunstformene, og strekker seg fra hennes eget arbeid til Kurt Johannesen og Morten Traavik. Agnes Nedregård er en av flere performancekunstnere som har blitt vist i bakgården. Som visningssted har de blitt anmeldt og omtalt i toneangivende medier inkludert artforum og NY Times. Huffington Post rangerte i sommer visningsstedet som topp 5 steder å besøke i New York.

Den uvillige velgjøreren
– Åh, det er en lang og ganske morsom historie, ler Sol Kjøk på spørsmålet om hvordan NOoSphere kom til.

I 1998 var hun nyutdannet kunstner fra Parsons School of Design i New York. Sammen med venner leide hun seg inn i et fabrikklokale i det da polsk-dominerte nabolaget Greenpoint i Brooklyn.

– Det var et veldig spennende nabolag på den tiden, som å komme inn i en rar tidskapsel fra Øst-Europa. På det tidspunktet var det ikke nødvendig å lære seg engelsk! Det er ikke så mange igjen av dem lenger.

I halvannet år pusset de opp lokalet til atelier, der de også bodde ulovlig, da kollektivet en dag fikk vite at bygningen var solgt, uten at de fikk vite hvem den nye eieren var. Urovekkende ting begynte å skje. Mørke biler, med tydelig overvåkende svære menn kjørte rundt kvartalet deres regelmessig. Strømmen ble borte, gassen ble skrudd av, kort sagt, den nye eieren ville ha dem ut.

– Det begynte å bli ganske skummelt, og da vegger inne begynte å flytte på seg når ingen var hjemme, vegger som hindret oss i å arbeide, dro jeg til Byarkivet, satt der en hel dag og bladde meg frem til kjøpekontrakten. Det viste seg at den nye eieren, Tony A, var beryktet for å kjøpe opp fabrikklokaler i område, kaste ut leieboerne og bygge filmsett isteden.

– Han er en litt lyssky type, kan du si, og det var få som da visste hvordan han så ut!

En sta Kjøk oppsøkte kontoret hans flere ganger, men ble hver gang sittende å vente i så mange timer hun selv gadd, og slapp aldri inn til audiens. Så kom dagen med det ukjente vendepunktet for henne og kollektivet. En venninne av henne kom en tidlig morgen for å låne penger, klokken var halvsju om morgenen, og Kjøk kom ut på trappen i pysj og søvn i øynene. Rørleggeren, som har vært innom flere ganger tidligere, kom gående mot trappen, og idet han får øye på henne snur han brått, og forsvinner. Han kom ikke tilbake. Det går enda noen uker, og kollektivet får utkastelsesordren teipet på døra og vi ble stevnet for retten.

– Da jeg kom inn i retten, skjønte jeg at rørleggeren, det er den nye eieren! Jeg skjønte også hvorfor han ble så skremt av å se meg i pysjen på morgenen, for i mellomtida hadde jeg lest meg opp på rettighetene til kunstnere som bor ulovlig i kommersielle lokaler: i New York er det slik at dersom du kan bevise at huseieren visste at du bodde der, er det vedkommendes ansvar å sørge for at boforholdet lovliggjøres. Nå kunne jeg jo både tidfeste og føre vitne for at Tony hadde kjennskap til dette, så det ble til at dommeren tok mitt ord over eiendomshaiens. Dermed begynte saken å rulle i rettsapparatet, og slik fikk jeg kjøpt meg litt tid.

Nå visste Kjøk hvordan denne mannen så ut, og begynte å fotfølge og stoppe ham med argumenter om å få bli i bygget.

– Jeg er ganske stri, ler Kjøk igjen, – dette varte et helt år, vi ble jo for venner å regne i løpet av den tiden! En dag hadde han fått nok og slang ut med armene:  Fine! I give in! You win! og tilbød oss et annet lokale i nærheten, som han pusset opp etter mine tegninger.

Dette lokalet er kunstnerkollektivet Moderskipet, som også fungerer som en forlengelse av NOosphere, med tidsbasert kunst på taket om sommeren.

– Det morsomste er at Tony A. nå har blitt en storsamler av min kunst, og også litt av en velgjører for eksponering av norsk kunst i New York.

I kjølvannet av en utstilling i 2010 kom spørsmålet om hun kunne tenke seg å lage en utstilling med sitt eget arbeid i et lokale Tony eide, og som stod ubrukt. Dette er NOoSphere i dag.

– Jeg tenkte: selvfølgelig!, og startet arbeidet med å få lokalet i stand, jeg trakk inn flere norske kunstnere. Det ble til den første serien vår, The North Stars Series, som varte i tre måneder.

Etter glitrende anmeldelser og stor interesse for serien, tenkte hun at dette var en for god mulighet til å la gå fra seg.

– Plutselig var jeg gallerist! sier Kjøk, som enda virker overrasket over at det var den veien det bar.

I de tre årene som har gått siden oppstarten i 2011, har husleia blitt betalt i form av hennes arbeider.  En anakronistisk byttehandel en ikke ser så mye til i kunstverdenen lenger.

– Det er veldig 70-tallet, denne ordningen, han får et verk, vi får holde på litt lenger. Det er jo klart at det er en uholdbar situasjon i lengden. Vi har ingen driftstøtte fra Norge. Vi håper nå på å kunne drive stedet på andre midler enn mine verk. Nå som vi har fått status som et not-for-profit visningssted, vil sponsorer kunne skrive av donasjoner på skatten, og vi vil ha rom for å fortsatt vise norsk kunst i New York. Byen er jo fremdeles kunstsentrum i verden.

Midt i lysløypa
– Vi har god juju her altså! utbryter hun fascinert når hun forteller om byggets historie.

Det er et lite lokale, med både forhage og en grønn bakgård. Taket bærer preg av byggets fortid, fra synagoge via en speakeasy til 70-tallet da kunstnerne kom inn med beryktede navn som Karen Finley og Ru Paul, til og med kultbandet Television har hatt tilholdssted her. Og nå NOoSphere.

– Det er et veldig fint miljø her nede, med en særegen entusiasme som viser seg som samarbeidsvilje istedenfor konkurranse visningsstedene imellom. Vi befinner oss på beste nedre østkant, på East Houston, sammen med størrelser som det anerkjente Participant og New Museum.

– Vi ønsker å trekke inn så mye som mulig av fagmiljøet i Norge. Jeg er åpen for samarbeid både med kunstnerinstitusjonene og kuratorutdannelsene. Jeg er ikke interessert i å kuratere alle utstillingene i det hele tatt.

– Fordi vi er et not-for-profit, kan kunstneren ta 100% av salgsprisen, også oppfordrer vi til å gi en prosentandel til oss.

Av de om lag 200 kunstnerne som NOoSphere har utstilt er en andel av dem ikke norske. Kjøk mener det er en gevinst for de norske kunstnerne.

– Vi ligger i en begynnende kunstlysløype, og ved å ha kjente kunstnere ved siden av norske, og gjerne ukjente, kunstnere for kunstmiljøet i New York, trekker vi inn et publikum som i utgangspunktet ikke ville vært eksponert for dem.

NOoSphere fyller tre år
Første uka i februar fyller NOoSphere tre år, og jubileumsuka er satt sammen av KJ Baysa, en velrenommert kunstsamler og kurator.

– Vi fikk inn veldig mange søknader. Baysa har valgt kunstnerne både fra denne bunken pluss kunstnere vi har vist tidligere. Samtidig har jeg kuratert en bonusutstilling i rommet bak hovedrommet, med bilder av performancekunstnere vi har hatt, og andre kunstneriske bidragsytere.

Kjøk spretter opp av stolen, og griper et Norgesglass i vinduskarmen. Det er fylt av solsikkefrø.

– Også skal vi auksjonere bort dette! sier hun mens hun holder det opp foran seg.

– Det er Ai Weiweis solsikkefrø, forklarer hun og forteller at sammen med Bjørn Inge Follevåg, kurator med base på Bergen Kunsthøgskule, fikk også NOoSphere Ai Wei Weis kurator og samarbeidspartner, Feng Boyi og den fremadstormende unge kuratoren Wang Dong med på laget for deres nåværende utstilling Fractured lives/Fragile Existences. 

– Ai Weiwei har en greie om at han gjerne vil bidra til de visningsstedene der Feng Boyi kuraterer i utlandet, og derfor har vi fått dette verket med solsikkefrøene, som har sin opprinnelse i installasjonen på Tate Modern i London.

Jubileumsuka er en anledning for donasjoner, og starter tirsdag 4. februar med mulighet til å kjøpe arbeider av tidligere og nåværende kunstnere gjennom en auksjon med Michael Ingbar som auksjonarius.

– Han er en gallerist fra Manhattans vestside, som har forbarmet seg over oss.

Det blir også performancer av blant andre Keith Middelton fra det etter hvert så kjente konseptet STOMP, og musikeren Katy Gunn som tidligere har hatt performance på NOoSphere.

– Etter denne uka går vi inn i en periode med tidsbasert kunst på kveldstid, NOoSphere@night. Da satser vi på samarbeidsprosjekter med lokale visningssteder med nordiske kunstnerresidenser. Da får vi se performanceserier med blant andre Rita Marhaug, som har residens hos Point.B Gallery i Brooklyn og danske Molly Haslund med residens hos ISCP, et kunstner- og kuratorprogram i Brooklyn. Vi åpner også opp for søknader fra norske kunstnere og musikere som bor i New York.

Norske politikere må trå til
NOoSphere kommer til å holde stengt på dagtid etter jubileumsuka, og våren 2014 skal Kjøk bruke på å tale NOoSpheres sak for norske politikere. Det er ikke første gang Kjøk gjør dette. Det hun oppdaget forrige runde, var at NOoSphere faller mellom alle stoler, både hos Kulturrådet og OCA. Derfor er Kjøk og en gjeng støttespillere på vei til Oslo for å heve dette opp til regjeringsnivå, for å få til en endring i selve regelverket. Planen er å sette et møte med kulturministeren og den nye direktøren i OCA. Hun sukker litt oppgitt.

– Heldigvis har jeg med meg en gjeng støttespillere: Gisle Harr, Steinar Christensen, Pierre Lionel Matte, Kari Steihaug, Thomas Pihl, Lucy Noelle Thune og Bjørn Inge Follevåg, sier hun og slår ut med armene.

– Dette handler jo ikke bare om NOoSphere. Dette er jo et prosjekt som kommer norske kunstnere til gode, og lignende ideelle initiativ i utlandet. Og i forlengelsen av det, norsk kunst.