Ulogisk logikk

Fredag 17. januar åpnet A Kassen utstilling på Den Frie i København. I den anledning slipper vi et intervju som tidligere kun har vært å lese i papirutgaven.

– Om en av oss har en idé er de andre med på å forbedre denne. Dette er på en måte en slags arkitekttegnestue hvor vi fungerer som en enhet, forklarer Søren Petersen. Sammen med Morten Steen Hebsgaard, Christian Bretton-Meyer og Tommy Petersen, danner de den danske kunstnergruppen A Kassen.

A Kassen utfordrer verksbeskrivelser og begreper som installasjon og skulptur og gjør disse til noe bevegelig og dynamisk. Samtidig utfordrer de oppfattelsen av den situasjonen som oppstår når man besøker et galleri eller museum ved at de inviterer betrakteren inn, ofte ved bruk av forvirring eller humor. For eksempel har de invitert en statist til å sitte med bena i et par joggesko som er murt fast i gallerigulvet under en hel vernissage i verket Concrete Floor (2008). Selv omtaler de sine verk som performative installasjoner og skulpturer, en selvmotsigende fortolkning som kanskje likevel gir mening i A Kassens univers.

Selve navnet A Kassen kan for en danske være noe forvirrende. Det henviser til det danske systemet med såkalte «arbeidsledighetskasser» som sikrer arbeiderne dagpenger om man mister jobben, tilsvarende trygd i Norge. Navnet kan henvise til kunstnergruppens forkjærlighet for det hverdagslige og kjente, men ifølge Petersen er det også rent praktiske årsaker: de slipper å bruke sine egne navn. Navnet gjør også at deres gruppenavn kommer først på navnelister og plakater fordi det staves «A mellomrom Kassen».

A Kassen ble til i 2005 da medlemmene studerte sammen på Det Kongelige Danske Kunstakademi i København hvor de arbeidet på et utsmyknings- oppdrag for et medisinfirma.

– Vi arbeidet sammen resten av studietiden, og siden har vi gjort det på fulltid, forklarer Søren Petersen og reflekterer over at gruppearbeidet kan bli sett på som en kontrast til en lang tradisjon hvor kunstnere arbeider mutters alene. Som gruppe deler de på ideene og har ikke eieforhold til disse.

– Det som er fint er at alle tenker på hvordan man får det best. Så kan man selvfølgelig være uenig om hva som er best, men målet er som enhet å gjøre det sammen, utdyper Petersen.

Readymade
De seneste årene har A Kassen hatt en rekke utstillinger. Hittil i år har de blant annet deltatt på kunstmesser som Art Brussel i Belgia og Art Basel i Sveits, samtidig som de har hatt en rekke separatutstillinger både internasjonalt og i Danmark. Utover høsten kan man se A Kassen på utstillinger i Frankrike og Sverige hvor de i september viser utstillingen Display ved Galerie Hussenot i Paris, deltar på Carnegie Art Award ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm i november, og i samme måned er med på gruppeutstillingen Backa in i framtiden ved Lunds Konsthall.

I skrivende stund befinner to av gruppens medlemmer seg ved Skaftfell på Island hvor de holder på å forberede en utstilling.

– Det er en underlig utstilling hvor vi forsøker å sammensmelte to ting som er fremmede på Island. Det ene er at Island har Nordens og Europas største bananplantasje. Dette får de til på grunn av varme kilder under jorden, som dermed skaper enorme drivhus. Det andre er aluminium som de får sendt opp og smelter for Kina, forklarer Petersen.

Disse to fremmede elementene vil ta form som en bananklase i aluminium. Petersen forklarer at det er et annet mulighetsrom på Island, hvor landet tross sin noe avsidesliggende beliggenhet kan gjøre seg gjeldende internasjonalt ved å utnytte naturressurser. Det er dette de vil fokusere på i utstillingen.

Ideen om å benytte elementer fra utstillingsstedet eller nærområdet er et fellestrekk ved flere av A Kassens kunstverk og prosjekter. Et annet er deres bruk av readymades, hverdagsobjekter som blir endret og satt inn i ny kontekst.

I verket The Colour of Things (2013) har de tatt fotografier av enkeltgjenstander, for eksempel en sykkel, bruskasse eller blomsterpotte, og sidestilt dem med pulveriseringen av gjenstanden som blir limt direkte på veggen.

– Vi har en forkjærlighet for readymades. Når vi har en idé så er den transparent og lett tilgjengelig, fordi folk gjenkjenner ting, det er noe håndgripelig. Vi liker godt at man ikke blir fremmedgjort av verket, sier Petersen.

Ved å benytte elementer som er gjenkjennelige for den gjengse publikumsgjest bryter A Kassen ned oppfattelsen av den opphøyde kunsten. Man opplever lett en tilhørighet til deres verk.

Forskjøvet virkelighet
I verket Equalize (2009) har A Kassen tatt fatt i noe så enkelt som en lyktestolpe. Petersen forklarer den møysommelige prosessen som ligger bak verket:

– Vi skar lyktestolpen av på midten og sveiset den sammen igjen, noe forskjøvet. Så satte vi den opp i en park i København og tok et bilde av den. Dette har vi fått innrammet, og i innrammingen har vi sørget for å skjære over bildet i akkurat samme snitt som lyktestolpen opprinnelig ble snittet og så rettet lyktestolpen opp igjen.

I fotografiet har de altså reversert prosessen, de har gjort lyktestolpen rett igjen, men konsekvensen er at resten av omgivelsene og rammen er forskjøvet.

– Det er en underlig handling som på den ene siden gir mening, men på den andre siden fremstår likegyldig og overflødig. Men når man ser nærmere på det, så har det en eller annen logikk i seg, forklarer Petersen.

På samme måte som i The Colour of Things endres hverdagsobjekter og vår oppfattelse av dem. Man blir forundret når man ser det fordreide landskapet bak lyktestolpen i Equalize, men det gir likevel mening.

Distanse
Serien Permanent Reflection (vist på Momentum 2009) presenterte fotografier som utfordrer publikums blikk og oppfattelse av hva som er virkelig eller ikke, her ved at det allerede er lagt inn lysrefleksjoner i fotografiene. Bildene er tatt i samme rom som de ble vist i.

– Utgangspunktet er å legge fokus på feil sted. Når man rammer inn et bilde er det for å opphøye det, men så får man denne underlige bieffekten med at man fanger refleksjoner. Vi har fanget refleksjonen av rommet i fotografiet som vi deretter rammer i det samme rommet som bildet er tatt. Dermed oppstår det to sett refleksjoner, en innprentet i papiret og en eget av rommet. Det gir en underlig optisk effekt, sier Petersen.

På Momentum hadde de også leid inn en statist til å være med i fotografiet. Da de tok fotografiene stod statisten der og ble en del av bildet, samtidig befant statisten seg i det samme rommet under åpningen av utstillingen som en slags dobbeleffekt. Ifølge Petersen gjorde dette verket mer sanselig. Verket inneholder også et element av humor, hvor man som publikum blir overrasket og forundret av å gjenkjenne statisten i både fotografiet, men også stående bak seg i utstillingsrommet.

– Har dere bestandig arbeidet med humoristiske grep i deres verk?

– Jeg tror bare at vi liker å utnytte den underlige situasjonen det som regel er når man går på en utstilling eller et museum. Det er noe gjenkjennelig i å stå og se på noe,slik man har sett av de gamle Picasso-maleriene bak glass, mens man ser refleksjonen av de andre gjestene. Vi har tatt den situasjonen og gjenskapt den. Vi ser det som et formalt grep og som en konstruksjon, avhengig av hvordan man ser på det, svarer Petersen og utdyper at det oftest er en dekonstruksjon av det de står overfor de arbeider med.

I dette tilfellet er det oppfattelsen av kunstinstitusjonen det er lagt vekt på. Ved å se de fikserte refleksjonene i Permanent Reflection kan man få en følelse av at verkene allerede er betraktet av noen andre, og at det man selv ser ikke er noe man har kontroll over. Noen har allerede sett og besluttet hva du skal oppleve. Samtidig skapes det en opplevelse av at man ser seg selv utenfra som publikum.

Verket Minus roof (Wysing Arts Centre, Cambridge, 2009) tar også for seg dette aspektet. Her inviterte A Kassen publikum opp i en helikoptertur. Slik kunne publikum betrakte utstillingsbygningen nedenfor hvor taket var fjernet slik at de også kunne betrakte de andre gjestene fra luften.

– Verket ble skapt under et residency vi var på. Vi hadde lett litt rundt om i området og funnet en liten flyplass som virket helt lukket fra resten av samfunnet. Den hadde eksistert siden 2. verdenskrig. Det var et veldig flott sted, og når man møter slike steder får man lyst til å invitere publikum dit for å vise hvor flott det er, forklarer Petersen.

– Det gjør noe med arkitekturen når man løfter av taket på den måten, det blir nærmest som et lekehus, sier Petersen.

Selve utstillingen besto av to videoprojeksjoner, en som viste himmelen der man ser det flygende helikopteret, og en som viser utsikten fra helikopteret som titter ned på galleriet.

– Dette skapte en distanse til utstillingsrommet hvor alt der inne er noe arrangert, utdyper Petersen.

Den performative skulpturen
Men det er ikke bare utstillingsrommet som sådan A Kassen setter et fokus på, de ønsker også å bryte ned konvensjonene ved selve verksbegrepet. I Permanent Reflection iscenesatte de fotografiene ved å trekke gallerirommet inn i fotografiene, og hadde en statist som befant seg i samme rom som også var i fotografiene. Flere slike performative grep gjentar seg i deres verk, som i blant annet Drip (2006), et av deres første verk. Her hadde de leid inn en eldre mannlig statist til å stå med et vinglass i hånden

under vernissagen til utstillingen hvor verket ble vist. I taket var det boret et hull hvor det dryppet dråper av hvitvin som statisten fanget med sitt glass.

– Det var flere yngre mennesker til stede på vernissagen enn eldre, så han sto litt for seg selv i hjørnet og drakk. Det var litt tilfeldig om man oppdaget han eller ikke. Kanskje fikk man det fortalt etterpå. Så det er flere måter å komme inn i verket på.

– A Kassens verk har blitt beskrevet som performative installasjoner og skulpturer, en motsigende beskrivelse mellom noe stabilt og noe i bevegelse. Hva er dine tanker rundt dette?

– Verkene blir som regel lagd i forhold til rommet og arkitekturen der det blir vist. Det er ikke virkelig performance, det er mer en instruksjon som blir gitt til noen vi har ansatt eller som arbeider på stedet, forklarer Petersen og viser til en annen utstilling , Mural (2009).

Til denne vernissagen hadde de leid inn galleriets konservator til å skrape av flere lag av maling av et område på en av veggene. Til sammen var det åtte lag med maling som ble skrapet frem og som til sist skapte et veggmaleri. Dermed blir både handlingen og det ferdige resultatet det som til sammen skaper verket.

Mulighetsrom
Ifølge Petersen liker A Kassen at verkene ser ut som om de er lette å gjennomføre, som om man kunne trykke på en knapp som gjorde at lyktestolpen i Equalize forskjøv seg, eller taket i Minus Roof løftet seg av som på et dukkehus. Men i virkeligheten er verkene byråkratiske og vanskelige å gjennomføre innrømmer han.

Ved å arbeide i gruppe, følger ikke A Kassen den tradisjonelle oppfattelsen av kunstneren som ensomt geni, i stedet setter de i fellesskap sine ideer til livs. Med noen enkle grep, enten i verket selv eller i galleriet, utfordrer de publikums opplevelse av det å stå foran et kunstverk. De tviholder ikke på faste begrep om hva en skulptur, installasjon eller performance skal være, men skaper i stedet en egen virkelighet hvor de lager egne fortolkninger av begrepene. A Kassens kunstnerskap kan oppfattes som en gjennomsyret institusjonskritikk hvor alt de gjør hadde vært normalt i bakvendtland.

Men ifølge Petersen er ikke det en form for kritikk, det handler om å skape rom for andre muligheter.

***

Lignende intervjuer og dybdeartikler får du i papirutgaven av KUNSTforum. Vil du lese flere slik, tegn abonnement her. Neste papirutgave kommer i salg 20. februar.