En refleksjon rundt hvorvidt feministisk kunst fungerer best som stemmerettsmarkering eller som sanselig maktøvelse melder seg i møte med utstillingene på SKMU og Bomuldsfabriken.
Anastasia Ax, Paper Island, 2013. ©Bomuldsfabriken Kunsthall
Bomuldsfabriken i Arendal og Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand satser sterkt på kvinnelige kunstnere med henholdsvis Power is Exercised og The Beginning is Always Today – to utstillinger med svært ulikt fokus og tilnærming til det feministiske kunstfeltet. Der Sørlandets Kunstmuseum går metodisk, didaktisk og akademisk til verks, blåser Bomuldsfabrikens kunstnere oss av banen med rene sanseopplevelser og kroppslig retorikk.
Maktutøvelse
Power is Exercised er kuratert av Jeanette Steinsland fra Galleri Steinsland Berliner i Stockholm og presenterer tre unge svenske kunstnere. Kunstnerne er ikke valgt ut fordi de er kvinner eller feminister, eller fordi det er stemmerettsjubileum, men fordi de representerer noe av det mest interessante som rører seg i svensk samtidskunst. Og vi ser raskt hvorfor.
Det første som møter oss i utstillingen er Anastasia Axs skulptur Paper Island (2013), en øy formet av 600 kilo papir som har blitt revet opp, klort på, spyttet på og med tilsynelatende utemmelige krefter kjempet med. Vi ser rester av opprevet papir, sprutemerker fra svart blekk på vegger og gulv. Aggresjonen og kreftene ligger formelig i veggene og vitner om scenen som må ha utspunnet seg under performancen fremført under åpningen, som skulpturen er et resultat av.
Samme type destruktive, men frigjørende krefter, gjenfinner vi i Åsa Cederqvists videoinstallasjon The Quest of Presence (2013) der en video projiseres gjennom en istykkerslått vegg. Videoen viser mennesker som danser seg bort fra hverdagen og inn i en slags transelignende tilstand der de kommer i kontakt med sine egne følelser og bevegelser. Et sted der de bare kjenner på sanselig nærvær og sin egen fysiske kropp.
Cajsa von Zeipel, Bedscene, 2012. ©Bomuldsfabriken Kunsthall
Manierisme i moderne drakt
Kropp, sanselighet og aggresjon er videre tematisert i Cajsa von Zeipels monumentale skulpturer. De hvite, slanke, overmenneskelige figurene hennes invaderer rommet med sine utfordrende handlinger og krever plass, tid og vår oppmerksomhet. Det er umulig å ikke bli fascinert av disse figurene som ser ut som de kommer fra sitt helt eget univers med karaktertrekk fra ungdomskulturen og fra tegneserieverdenen. Som et aggressivt dyr sparker Dog Girl fra med skyhøye platåsko og tårner mektig over oss, Runkballe står onanerende tilsynelatende skamfull i et eget rom lent mot en bjelke og kaster lang skygge inn i det øde rommet, og de tre figurene i Bedscene (2012) er involvert i en seksuell lek, isolert, men forent på samme tid.
Rent teknisk er det en fornøyelse å se hvordan Cajsa von Zeipel leker med kunsthistoriske referanser og stilidealer. Figurene minner både om renessansens, manierismen og barokkens monumentalskulpturer, og de taktile og sanselige formene forsterker de eksplisitte temaene.
Ved å sette Ax, von Zeipel og Cederqvists verker i sammenheng tematiserer Jeanette Steinsland feministisk girl power og maktspillet mellom kvinner og menn, en prosess der kvinnen kommer sterkest ut. Det mest interessante kuratoriske grepet er hvordan temaet makt ikke presenteres eller diskuteres med ord, men ligger eksplisitt i selve kunstopplevelsen. Makten ligger på et vis i veggene og i rommene.
Jannicke Låker, Sunday Mornings, 2008 ©Sørlandets Kunstmuseum
Feministisk massemønstring
I motsetning til Bomuldsfabriken går Sørlandets Kunstmuseum i bredden ved å presentere vel 40 ulike skandinaviske kunstnere som arbeider med feministisk aktivisme, kjønns-stereotypier, etnisitet og likestilling på 1990- og 2000-tallet. Dette er en av de første utstillingene i Skandinavia som presenterer feministisk kunst detaljert og i bredden, og den er også akkompagnert av en fyldig katalog. Forklarende tekster kontekstualiserer og grupperer verkene etter tema i hvert enkelt rom.
Utstillingen omfatter blant annet feministisk aktivistkunst som videoverkene High Heel Sisters Scream (2007), Jenny Grönvalls High Jump (2004) og Jannicke Låkers Sunday Mornings (2008), som alle tematiserer tradisjonelle kvinneroller. Verkene utfordrer forestillinger om kvinner som passive, vakre og dydige ved å vise kvinner som utfordrer sine grenser og maskuliniseres. De er alle interessante, men ikke spesielt mer enn det, og sammen virker de muligens ikke så sterkt som de kunne gjort som enkeltverk? Vi får en følelse av at vi ser det samme temaet i repetisjon, og at kunstopplevelsen dermed blir mindre tydelig og viktig. Unni Gjertsens lille video The Rebel (2007) derimot, appellerer sterkt med sin flakkende vintage-kvalitet. Den lille, kjempende kvinneskikkelsen som tråkkes ned av løpende hester i kampen for likestilling og rettferdighet i 1913 fremstår som et viktig feministmanifest.
Mari Slaattelid, The Voice. Woman Pretending to be a Painting, 1998 ©Sørlandets Kunstmuseum
Andre verk som Mari Slaattelids The Voice. Woman Pretending to be a painting (1998), Annika von Hausswolffs Tilbake till Naturen (1993), Unn Fahlstrøms All of Me (2006) og Annica Karlsson Rixons Konstnärslunch (1997) problematiserer mannens tradisjonelle kunstnerblikk og den mannsdominerte kunstkanonen. Her skiller særlig Slaattelids oljemaleri The Voice seg positivt ut blant alle videoarbeidene og fotografiene. Kvinnen som sitter anonym i bildet med ryggen mot betrakteren representerer kunsthistoriens rekke av kvinneskikkelser i naturen, gjengitt som erotiske objekter eller naturmuser. Maleriets mangel på dybde, anonymiteten og det flate, lineære uttrykket aksentuerer tomheten og motivets mangel på identitet og gir rom for refleksjon.
Flere arbeider refererer til etnisitet, rasisme og integrasjon, og spesielt tankevekkende er videoverket til Lisa Vipola Veagalváldin som viser en maskulin, avkledd samisk mann som i storslått natur joiker om voldtekt. Kontrasten mellom den vakre naturen og den brutale teksten får fram spenninger i hvordan vi forholder oss til etnisitet og maskulinitet.
Til forskjell fra Bomuldsfabrikens utstilling, føyer Sørlandets Kunstmuseums utstilling seg inn i den mer politiserte stemmerettsjubileumsmarkeringen som hele kunstfeltet har vært preget av i 2013. Den er ikke mindre viktig av den grunn, men den fremstår mer politisk styrt enn opplevelsesbasert. Problemet med slike politiske utstillinger er at de risikerer å bli for politiske, og dermed overlate mindre til undring og rene opplevelser. De risikerer å bli kjedelige, siden svarene allerede er så kraftig artikulert både i verk og utstillingsprofil.
Rehabilitering og handlingsmakt
Sammen illustrerer begge utstillingene de metodiske utfordringene i fremtidig likestilling- og feminismedebatt: skal vi fortsette å definere kvinner og minoriteter som en politisk kategori vi fremdeles skal markere, kategorisere og rehabilitere? Eller skal vi bare ta rommet og vise vår handlingsmakt som Ax og von Zeipel gjør, som noe naturlig og selvfølgelig, og ikke som ledd i en politisk korrekt markering. Power is Exercised, som gjør det sistnevnte, kommer sterkest ut blant disse to posisjonene, i hvert fall i denne omgang.