Igår publiserte Kunstforum besøkstall for Bergen Assembly som kan ha gitt et feilaktig inntrykk av triennalens besøk.
Som redaktør er jeg ansvarlig for de saker som publiseres på Kunstforums nettsider. Igår publiserte vi nyhetssaken Høye besøkstall tross alt som fortalte at Bergen Assembly har hatt 16 000 besøk siden slutten av august. Tallene var hentet fra en pressemelding som Bergen Assembly sendte ut tirsdag. Tallene ligger også på deres hjemmesider.
Pressemeldingen kom midt i en opphetet debatt om Bergen Assemblys evne til å nå ut til publikum og ga inntrykk av å tilbakevise påstandene om at utstillingen ikke er godt besøkt.
Vår artikkel kunne gi inntrykk av at det var snakk om 16 000 besøkende, men det var altså snakk om 16 000 besøk, og fordelt på triennalens 11 institutter. Det vil si at samme person har blitt talt flere ganger, og det kan dermed være vanskelig å vite helt hvordan disse skal forstås. Men det kan også være at disse tallene er feil.
Det er nemlig et stort misforhold mellom besøkstall Bergens Tidende presenterte sist uke og de tallene Bergen Assembly offentliggjorde tirsdag. I Bergens Tidende kunne vi 25. september lese at «Kunstmuseet Kode opplyser at det i løpet av de tre første ukene har vært 682 besøkende med triennalepass på Kode 1 og 590 på Kode 4, til sammen 1272.» I en annen artikkel i Bergens Tidende, publisert samme dag, mener direktør for Bergen Assembly, Evelyn Holm, at tallene avisen fikk fra Kode ikke stemmer med hennes opplysninger og «at det må avklares hvordan billettene skal telles i forbindelse med billettsamarbeidet Bergen Assembly har med Kode.»
Avstanden mellom Bergens Tidenes tall og tallene Bergen Assembly offentliggjør er såpass store at det er grunn til å spørre hvordan triennalen er kommet frem til sine tall. Det burde vært gjort i gårsdagens nyhetssak, men ble ikke gjort. I skrivende stund er det fremdeles uklart hvordan Bergen Assembly teller de besøkende, og hva tallene fra igår egentlig betyr. Mer konkrete tall er lovet offentliggjort etter at utstillingen er over. Først da får vi vite hvor mange som har kjøpt billetter til triennalen. De som kjøper billetter har tilgang under hele perioden, så forholdet mellom solgte billetter og antall besøk kan være stort.
Troverdig merkevare
Skjermdump fra Bergens Tidendes (BT.no) sak om lave besøkstall på Bergen Assembly
Nå er det ikke besøkstallene i og for seg som forteller om dette var en verdifull satsning for Bergen kommune. De kan gi en pekepinn om hvorvidt triennalen har skapt lokalt engasjement og nysgjerrighet, men det er flere momenter som er viktige. Det er også verdt å ha i bakhodet at det tar tid å bygge en kulturell merkevare med kredibilitet lokalt og internasjonalt. Documenta og Veneziabiennalen ble ikke publikumsmagneter over natten.
Det er åpenbart at for at vi skal si at Bergen Assembly har vært vellykket må utstillingen ha et godt kunstnerisk konsept og tilby noen interessante verker. Dette synes det å være forholdsvis bred enighet i fagfeltet om at er tilstede. Videre kan kritikk og oppmerksomhet i internasjonale tidsskrifter og aviser gi utstillingen et liv også etter at utstillingen er tatt ned, noe som på noen plan kan ha høyere verdi enn slående besøkstall. For kunstnere og kuratorer kan en slik oppmerksomhet føre til nye oppdrag og en forsterket posisjon i kunstverdenen. Dette kan også være med på å skape interesse for Bergen Assemblys neste utstilling om tre år. Dette er viktige elementer i å bygge opp en troverdig identitet i fagfeltet.
I tillegg kan triennalen leve videre i form av at den blir refert til av kritikere, kuratorer og andre i det internasjonale feltet, at den blir trukket frem som eksempel på en type utstilling som utfordrer formatet eller som bidrar med noe eget. Og om andre biennaleutstillinger måles mot Bergen Assembly, kan man si det er en enorm suksess. Da vil kunstbyen Bergen kunne få en status som gjør at det internasjonale kunstfeltet valfarter til triennalen.
Kompromissløs triennale
Men et spørsmål flere stiller seg er hvordan måler Bergen Assembly sin suksess? Holder det med en interesse i et smalt segment av det profesjonelle kunstfeltet, eller bør det lokale publikum være like viktig?
En ting som ble vektlagt for fire år siden under Bergen biennalekonferanse var en lokal forankring, noe jeg den gang forsto som både at den var relevant for Bergens innbyggere og at den på en måte innvolverte det lokale kunstfeltet. Dette virker det som triennalen nå har lagt mindre vekt på.
En annen ting som ble vektlagt var at en biennale i Bergen burde finne sitt eget format, noe den har gjort så til de grader at enhver form for publikumsfrieri som kjente kunstnere eller kjente kuratorer er fraværende. Kompromissløsheten hos Bergen Assembly er både beundringsverdig og til ettertanke. Mitt inntrykk er at utstillingen kanskje er blitt for kompleks for både det lokale publikum, dagspressen og store deler av det norske kunstpublikum.
Ønsker engasjement
Det er synd om ikke Bergen Assembly blir et naturlig referansepunkt i kunstmiljøet, og om ikke fagfolket i Oslo, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Tromsø og så videre tar turen til Bergen for å oppleve den første Bergen Assembly. Det er også synd om publikum uteblir fordi Bergen Assembly har vært for tilbakeholdne med informasjon. Høye publikumstall betyr ikke at utstillingen er god, men det betyr heller ikke at den er dårlig.
Besøkstallenes tale er per i dag i beste fall uklar, i verste fall feil. Vi vet egentlig lite om hvor mange som har vært innom utstillingen så langt. 16 000 besøk forteller lite. Det som kan fortelle noe er engasjementet i offentligheten – forargelse og forelskelse og alt imellom. Mange har tatt til orde for at Bergen Assembly må bli flinkere til å kommunisere utad hva utstillingen handler om og for å trekke folk inn, det lokale samfunnet må få vite hvorfor triennalen er relevant for dem.
Jeg tror jeg snakker på vegne av mange når jeg sier at vi ønsker oss gode besøkstall, stort engasjement og diskusjoner om triennalen fordi vi ønsker oss at Bergen Assembly skal komme igjen og igjen. Og vi vet alle at det er altfor lett for politikere å kutte i støtten til utstillinger som får dårlig besøk.